Alderdom: 3. Alderdom, en ressurs for lettsindig ungdom

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Ved begynnelsen av generalaudiensen onsdag 16. mars ble det lest fra Første Mosebok:

Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, for alt de ville og planla i sitt hjerte, var ondt, dagen lang. Da angret Herren at han hadde laget mennesker på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte. Og Herren sa: «Jeg vil utslette menneskene som jeg har skapt, fra jorden, alt fra mennesker til fe, kryp og fugler under himmelen. For jeg angrer at jeg har laget dem.» Men Noah fant nåde for Herrens øyne. (1 Mos 6,5–8 fra Bibel 2011)

Ville det ha vært bedre om vi ikke var til?

På Noahs tid «angret Herren at han hadde laget mennesker på jorden» og tenkte å utslette dem. Det ville ha vært en radikal løsning. Mange mennesker ville ha blitt spart for mye vondt og urettferdig. Ville det ha vært bedre om vi slett ikke var blitt født? Nei!

Vi lever i et spenningsfelt

Vi dras i i motsatte retninger og blir forvirret. På den ene side har vi den evige ungdoms optimisme: Teknisk og vitenskapelig framgang gjør at døden kan utsettes stadig lenger.

På den annen side tenker mange nå tenker på muligheten av en katastrofe som utsletter oss: «På det som skjer ved en eventuell atomkrig. ‘Dagen etter’ dette – om det fortsatt finnes dager og mennesker – vil vi måtte begynne alt fra null. Alt blir ødelagt, og vi må begynne fra null. Jeg vil selvfølgelig ikke banalisere temaet fremskritt. Men det synes meg at storflomsymbolet vinner terreng i vår underbevisshet.» Pandemien har bidratt til det.

Vil alderdommen redde verden?

I fortellingen om syndfloden satser Gud på troskapen til den «rettferdige» Noah for å redde livet på jorden. Noah var hele 600 år gammel da storflommen kom. «Vil alderdommen redde verden?» undret paven. «Hvordan vil alderdommen redde verden? Og med hva slags horisont? Liv hinsides døden eller kun overlevelse fram til storflommen?»

Og som det var i Noahs dager …

Jesus sier: «Og som det var i Noahs dager, slik skal det også være i Menneskesønnens dager. De spiste og drakk, giftet seg og ble giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken. Så kom storflommen og gjorde ende på dem alle» (Luk 17,26–27).

Å spise, å drikke, å gifte seg: Det er intet galt med det. Det gale er å leve bare for dette: å være nytelsessyk, å være seg selv nok, uten tanke for andre, i relativisme, uten rettferdighet, uten kjærlighet, uten åndelighet. Mottoet er «jeg har lov til alt». Alt har sin pris, alt kan kjøpes, alt kan selges. Lettsindighet kan utarte til fordervelse, til en avstumpet samvittighet. Man mister innsikt i egen tilstand. Fordervelse blir det normale.

«’Men jeg har det bra! Hvorfor skal jeg måtte tenke på problemer, på kriger, på menneskelig elendighet, på all den fattigdom og ondskap som finnes? Nei, jeg har det bra. Jeg bryr meg ikke om andre.’ Slik en ubevisst tankemåte får oss til å leve i en tilstand av fordervelse.»

Dere vise eldre mennesker: Slå alarm!

Eldre mennesker har gjerne kommet til et punkt der de makter å innse at det er et bedrag å tro at fordervelse er det normale. De har en spesiell sensibilitet for hva det er som gjør oss menneskelige, for omtanke og omsorg. Mange flere, både unge og eldre, burde se dette som sitt kall.

De eldre kan og bør slå alarm: «Pass deg, dette er fordervelse, det bringer deg ingen steds hen!» Av de eldre forventer de unge generasjonene seg et profetisk ord, et godt ord som gir dem et perspektiv hinsides en verden av fordervelse og vrøvl.

Det er derimot fælt når eldre mennesker har samme fordervede vaner som unge. Vi har et eksempel på det i fortellingen om Susanna og de gamle (jf. Dan 13).

Noah: en ufordervet, fruktbar alderdom

Noah gir oss et eksempel på en ufordervet, fruktbar alderdom: «Han preker ikke, han klager ikke og kommer ikke med bebreidelser, men tar seg av de kommende generasjoners fremtid, som står i fare. […] Han bygger gjestfrihetens ark og slipper mennesker og dyr inn i den. I sin omsorg for livet, i alle dets former, adlyder Noah Guds befaling. Han gjøre det ved å gjenta skaperaktens ømhjertede og gavmilde gest, som i virkeligheten er den tanke som inspirerer Guds befaling: en ny velsignelse, en ny skapelse. (jf. 1 Mos 8,15–9,17). Noahs kall forblir alltid aktuelt. Den hellige patriarken må fortsatt gå i forbønn for oss.»

***

Hele katekesen på svensk og på engelsk og andre språk

Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Tidens nåde og bånd mellom generasjonene
2. Langlivethet: symbol og mulighet