Pavens preken palmesøndag

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Ved messen og angelusbønnen på Petersplassen palmesøndag, 10. april var rundt 65.000 mennesker til stede. Lidelseshistorien fra Lukasevangeliet ble lest (Luk 23, 1–49).

Deretter holdt paven følgende preken:

Menneskelig tankesett: «Frels deg selv»

På Golgata støter to tankesett mot hverandre: I evangeliet står den korsfestede Jesu ord i konstrast til ordene til dem som korsfestet ham. Disse gjentar stadig et refreng: «Frels deg selv». Rådsherrene sier det: «La ham nå frelse seg selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte» (Luk 23,35). Soldatene bekrefter det: «Er du jødenes konge, så frels deg selv» (vers 37). Og til slutt gjentar en av forbryterne, som har hørt de andre, den samme tanke: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv» (vers 39). Å frelse seg selv, å passe seg selv, tenke på seg selv; ikke på andre, men bare på ens egen helbred, ens egen suksess, ens egne interesser; på eiendeler, på makt, på å ta seg godt ut. Frels deg selv: Det er refrenget til menneskeheten, som korsfestet Herren. La oss tenke over det.

Guddommelig tankesett: Frels andre

Men jegets tankesett møter motbør i Guds tankesett; dette frels-deg-selv er i motsetning til det Frelseren gjør: Han ofrer seg selv. Tre ganger tar Jesus til orde på Golgata i dagens evangelium, likesom hans motstandere (jf. versene 34.43.46). Men ingen av gangene gjør han krav på noe for seg selv; han forsvarer eller rettferdiggjør seg ikke engang. Han ber til Faderen og tilbyr den gode forbryteren barmhjertighet. Det er særlig ett av hans uttrykk som markerer forskjellen fra dette frels-deg-selv: «Far, tilgi dem» (vers 34).

Nettopp når han blir naglet fast til korset

La oss dvele litt ved disse ordene. Når er det Herren uttaler dem? I et bestemt øyeblikk: under korsfestelsen, når han kjenner naglene gå gjennom sine håndledd og føtter. La oss prøve å forestille oss hvor fryktelig vondt det må ha gjort. Det er nettopp under den mest akutte fysiske smerte at Kristus ber om tilgivelse for dem som gjennomborer ham. I et slikt øyeblikk vil man helst bare skrike ut sitt sinne og sin lidelse; i stedet sier Jesus: Far, tilgi dem. Til forskjell fra andre martyrer som Bibelen forteller om (jf. 2 Makk 7,18–19) refser han ikke sine bødler og truer ikke med straff i Guds navn. Nei, Jesus ber for dem som gjør ondt. Fastnaglet til ydmykelsens marterpæl stiger intensiteten i hans hengivelse og blir til tilgivelse.

Se på den korsfestede for å forstå

Brødre, søstre, slik gjør Gud også med oss: Når våre handlinger forårsaker ham smerte, lider han og har bare ett ønske: å kunne tilgi oss. La oss se på Den korsfestede for å skjønne dette. Det er fra hans sår, fra de smertefulle hullene etter våre nagler, at tilgivelsen springer ut. La oss betrakte Jesus på korset og tenke over at aldri har mer godhjertede ord blitt oss til del: Far, tilgi. La oss betrakte Jesus på korset og se at vi aldri har fått et mer ømt og mer medlidende blikk. La oss betrakte Jesus på korset og forstå at vi aldri har fått en mer kjærlig omfavnelse. La oss se på Den korsfestede og si: «Takk, Jesus: Du elsker meg og tilgir meg alltid, også når jeg har vondt for å elske meg selv og tilgi meg selv.»

Elsk deres fiender

Der, mens han blir korsfestet, i den aller vanskeligste stunden, etterlever Jesus sitt vanskeligste bud: at vi skal elske våre fiender. La oss tenke på noen som har såret oss, fornærmet oss eller skuffet oss; på noen som har fått oss til å bli sinte, som ikke har forstått oss eller som ikke har foregått med et godt eksempel. Hvor mye tid bruker vi vel ikke på å tenke tilbake på dem som har gjort oss vondt! Og også på å se inn i oss selv og slikke sår som andre, livet eller historien har påført oss. I dag lærer Jesus oss ikke å bli stående fast der, men å reagere. Å bryte det ondes og vemodets onde sirkel. Å reagere på livets nagler med kjærlighet, på hatets slag med tilgivelsens kjærtegn.

Men vi, Jesu disipler, følger vi Mesteren eller vårt eget nagende instinkt? Om vi vil finne ut om tilhører Kristus, så la oss se hvordan vi oppfører oss mot dem som har såret oss. Herren ber oss reagere ikke slik som vi selv lyster, eller slik alle andre gjør, men slik han gjør med oss. Han ber oss bryte kjeden av «jeg er glad i deg hvis du er glad i meg; jeg er din venn hvis du er min venn; jeg hjelper deg hvis du hjelper meg». Nei, medlidenhet og barmhjertighet til alle, for Gud ser hver og en som sine barn. Han deler oss ikke opp i gode og onde, i venner og fiender. Det er vi som gjør det og dermed får ham til å lide. For ham er vi alle sammen hans elskede barn, som han ønsker å omfavne og tilgi. Slik er det også ved innbydelsen til kongssønnens bryllup: Den herren sender tjenerne ut på alle veier og sier: «Ta med dere alle, hvite og svarte, gode og onde, alle, friske og syke, alle …» (Matt 22,9–10). Jesu kjærlighet er for alle, det er ingen privilegier når det gjelder dette. Alle. Det er hver enkelts privilegium å være elsket og å bli tilgitt.

Han kom for å tilgi

Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. Evangeliet understreker at Jesus «sa» [was saying] (vers 34) dette: Han sa det ikke en gang for alle akkurat da han ble korsfestet, men tilbrakte timene på korset med disse ordene på sine lepper og sitt hjerte. Gud blir ikke trett av å tilgi. Det må vi forstå, ikke bare med vårt hode, men med vårt hjerte: Gud blir ikke trett av å tilgi. Det er vi som blir trette av å be ham om tilgivelse. Men han blir aldri trett av å tilgi. Det er ikke slik at han holder ut til et visst punkt og så ombestemmer seg, slik vi er fristet til å gjøre. Jesus – lærer Lukasevangeliet oss – kom til verden for å bringe oss tilgivelse for våre synder (jf. Luk 1,77), og til slutt ga han oss en presis anvisning: i hans navn å forkynne tilgivelse for syndene for alle (jf. Luk 24,47). Brødre og søstre, la oss ikke bli trette av Guds tilgivelse: vi prester av å meddele den, alle kristne av å motta den og vitne om den. La oss ikke bli trette av Guds tilgivelse.

De vet ikke hva de gjør

Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. La oss legge merke til nok en ting. Ikke bare ber Jesus om at de må bli tilgitt, men han sier også hvorfor: Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. Men hvordan kan det ha seg? De som korsfestet ham hadde jo planlagt å få ham drept, de hadde besørget arrestasjon og rettssak, og nå er de på Golgata for å bivåne hans endelikt. Likevel unnskylder Kristus disse voldelige mennene for de vet ikke. Slik opptrer Jesus overfor oss: Han gjør seg til vår talsmann. Han går ikke imot oss, men er med oss, imot mot vår synd. Og det er tankevekkende, det argumentet som han anvender: for de vet ikke – den hjertets uvitenhet som alle vi syndere har. Når man anvender vold, vet man ikke lenger noe om Gud, som er vår Far, og heller ikke om andre mennesker, som er våre søsken. Man glemmer hvorfor man er i verden og ender opp med å begå absurde grusomheter. Det ser vi i krigens vanvidd, der Kristus nok en gang blir korsfestet. Ja, Kristus blir nok en gang naglet til korset i mødre som sørger over sine ektemenns og barns urettferdige død. Han blir korsfestet i flyktninger som med barn i sine armer rømmer fra bomber. Han blir korsfestet i eldre mennesker som blir etterlatt til å dø alene, i unge fratatt sin framtid, i soldater som blir sendt for å drepe sine søsken. Kristus blir korsfestet der, i dag.

En dødsdømt manns siste ønske

Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. Mange hører denne uhørte setningen; men bare ett menneske tar vel imot den. Det er en forbryter, som ble korsfestet ved siden av Jesus. Vi kan tenke oss at Kristi barmhjertighet vekket et siste håp i ham og fikk ham til å uttale disse ordene: «Jesus, husk på meg» (Luk 23,42). Det er som om han ville si: «Alt har glemt meg, men du har tanke til og med for dem som korsfester deg. Hos deg er det da også plass til meg.» Mens livet hans ebber ut, tar den gode forbryteren imot Gud, og slik begynner livet hans på nytt; i verdens helvete ser han paradiset åpne seg: «I dag skal du være med meg i paradis» (vers 43). Her ser vi det under som Guds tilgivelse er. En dødsdømt manns siste ønske forvandles til historiens første helligkåring.

Det er alltid mulig å vende tilbake til livet

Brødre, søstre, la oss denne uken ta imot vissheten om at Gud kan tilgi enhver synd. Gud tilgir alle, han kan tilgi all bortvendthet, vende all gråt til dans (jf. Sal 30,12); vissheten om at hos Kristus er det alltid plass for alle; om at hos Kristus er det aldri slutt, det er aldri for sent. Med Gud kan man alltid vende tilbake til livet. Fatt mot, la oss med hans tilgivelse vandre mot påske. For Kristus går uavlatelig i forbønn for oss hos Faderen (jf. Hebr 7,25). Han ser på vår voldelige verden, på vår sårede verden, og blir ikke trett av å gjenta – og vi gjør det samme nå i vårt hjerte, i stillhet –: Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.