NORSK

Desiderio desideravi. Om liturgisk formasjon av Guds folk

«Desiderio desideravi», altså «jeg har lengtet inderlig». Pave Frans’ nye apostoliske brev begynner med Jesu ord: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide»(Luk 22,15).

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Traditionis custodes fra år 2021 inneholder bestemmelser om anvendelsen av romersk liturgi fra før 1970-reformen. Med Desiderio desideravi ønsker pave Frans «ganske enkelt å innby hele Kirken til å gjenoppdage, bevare og leve ut sannheten og kraften i den kristne feiring». Her følger noen smakebiter av Desiderio desideravi:

Liturgiens teologiske mening (punkt 16)

«Det er Det annet vatikankonsil – samt den foregående liturgiske bevegelsen – vi har å takke for gjenoppdagelsen av den teologiske forståelse av liturgi og dens betydning for Kirkens liv: De generelle prinsippene formulert i Sacrosanctum concilium var av grunnleggende betydning for reforminngrepet og er det fortsatt med tanke på å fremme en full, bevisst, aktiv og fruktbar deltagelse i feiringen, (jf. Sacrosanctum concilium, 11.14). ‘Det er først og fremst der de troende finner den helt nødvendige kilde til inspirasjon for sitt kristne liv’ (Sacrosanctum concilium, 14). Med dette brevet ønsker jeg ganske enkelt å innby hele Kirken til å gjenoppdage, bevare og leve ut sannheten og kraften i den kristne feiring. Jeg ønsker at skjønnheten i kristen feiring og feiringens nødvendige konsekvenser for Kirkens liv ikke skal skjemmes av en overfladisk og innskrenket forståelse av feiringens verdi, eller, enda verre, av en instrumentalisering av den til tjeneste for en eller annet ideologisk visjon. Jesu yppersteprestelige bønn i den siste nattverd om at de alle må være ett (Joh 17,21) dømmer all splittelse rundt det brutte brød, kjærlighetens sakrament, enhetens tegn, hengivenhetens bånd. [5]»

Å bli det vi spiser (fra punkt 41)

Paven minner om Leo den stores ord: «Vår delaktighet i Kristi legeme og blod tilstreber ikke annet enn å få oss til å bli det vi spiser». Formasjon går ut på å la Kristus få skikkelse i oss – å la ha gi oss form (jf. Gal 4,19).

Om stillhet (fra punkt 52)

Stillhet er en meget viktig rituell gest. Vi bør utføre den med svært stor omhu. Det er i stillheten Den hellige ånd gir oss form.

Sacrosanctum concilium står fast (fra punkt 61)

«[…] Vi er kalt til stadig å oppdage den rikdom av generelle prinsipper som er fremstilt i de første numrene av Sacrosanctum concilium, og til å forstå den nære sammenhengen mellom denne første av de konsiliære konstitusjonene og alle de andre. Av den grunn kan vi ikke vende tilbake til den ritusformen som konsilfedrene, cum Petro og sub Petro [med Peter og under Peter], følte trengte å reformeres. Under Åndens ledelse og i samsvar med sin samvittighet som hyrder godkjente de de prinsippene som ga opphav til reformen. De hellige pavene Paul VI og Johannes Paul II godkjente de reformerte liturgiske bøker ex decreto Sacrosancti Œcumenici Concilii Vaticani II, og garanterte dermed at reformen var tro mot konsilet. Derfor skrev jeg Traditionis custodes, for at Kirken, på mange forskjellige språk, skal la én og samme bønn stige opp – en bønn som er i stand til å uttrykke dens enhet. [23] Denne enheten ønsker jeg å se gjeninnført, slik jeg allerede har skrevet, i hele Kirken av romersk ritus.»

La oss legge stridighetene bak oss (fra punkt 65)

«[…] La oss legge alle stridigheter bak oss for sammen å lytte til hva Ånden sier til Kirken, la oss ta vare på vårt fellesskap, la oss fortsette å undre oss over liturgiens skjønnhet. Vi har fått påsken i gave. La oss bevares av Herrens stadig ønske om å kunne spise påskemåltidet med oss. Under Marias blikk, hun som er Kirkens mor.»

Frans av Assisi om eukaristien

Paven avslutter med å sitere Frans av Assisi (Brev, sendt til hele ordenen, Frans av Assisis skrifter, St. Olav forlag 2017, s. 136):

Måtte hvert menneske skjelve,
hele verden rystes og himmelen juble,
når Kristus, den levende Guds Sønn,
er på alteret i prestens hånd!
Å, hvilken beundringsverdig nåde
og overveldende verdighet!
Å, opphøyde ydmykhet!
Å ydmyke opphøyethet,
at universets Herre, Gud og Guds Sønn,
ydmyker seg slik,
at han for vår frelses skyld
skjuler seg i brødets enkle skikkelse!
Se, brødre, Guds ydmykhet,
og utøs deres hjerter for ham (jf. Sal 62,9),
bli også dere ydmyke,
så dere kan bli opphøyet av ham (jf. 1 Pet 5,6; Jak 4,10).
Behold ikke noe av dere selv for dere selv,
så han kan motta dere hele,
han som selv gir seg helt til dere.