Pavens budskap til Verdensbønnedagen for skaperverket 2022

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Den hellige far Frans’ budskap i anledning Verdensbønnedagen for skaperverket, den 1. september 2020

Kjære brødre og søstre!

«Lytt til skaperverkets stemme» er temaet og oppfordringen for årets Skaperverkets tid. Dette økumeniske tidsrommet begynner den 1. september med Verdensbønnedagen for skaperverket og avsluttes den 4. oktober med den hellige Frans’ fest. Det er en spesiell tid for alle kristne, en tid for sammen å be og dra omsorg for vår felles hjem. Opprinnelig inspirert av det økumeniske patriarkat i Konstantinopel gir den anledning til å pleie vår «økologiske omvendelse», en omvendelse som den hellige Johannes Paul II oppfordret til, som svar på den «økologiske katastrofen» som ble forutsagt av den hellige Paul VI allerede i 1970. [1]

Om vi lærer å lytte til den, kan vi fornemme en slags dissonans i skaperverkets stemme. På den ene side er den en sødmefylt sang som lovpriser vår kjære Skaper; på den annen side et bittert klagerop over at vi mennesker mishandler den.

Skaperverkets sødmefylte sang innbyr oss til å praktisere en «økologisk spiritualitet» (Laudato si’, 216), var for Guds nærvær i naturen. Den er en innbydelse til å basere vår spiritualitet på «en kjærlig bevissthet om at vi ikke er skilt fra andre skapninger, men at vi sammen med dem utgjør et enestående universelt fellesskap» (ibid., 220). For især Kristi disipler, styrker en slik innsiktsberikende erfaring bevisstheten om at «alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til» (Joh 1,3). La oss i denne Skaperverkets tid igjen be i skaperverkets store katedral og glede oss over «det store kosmiske kor» [2] av talløse skapninger som synger en lovsang til Gud. La oss slutte oss til Frans av Assisi og synge: «Lovet være du, Herre, med alle dine skapninger» (Solsangen). La oss slutte oss til salmisten og synge: «Alt som har ånde, skal love Herren» (Sal 150,6).

Dessverre ledsages denne sødmefylte sangen av et bittert rop. Eller rettere sagt av et kor av bitre rop. For det første roper vår søster moder jord. Som et bytte for vår konsumistiske overdrivelser, stønner og trygler hun oss om å slutte å misbruke og ødelegge henne. Og så har vi forskjellige skapninger som roper. Prisgitt en «tyrannisk antroposentrisitet» (Laudato si’, 68), i diametral motsetning til Kristi sentralitet i skaperverket, dør talløse arter ut og kan aldri mer synge Guds pris. Men også de fattigste blant oss roper. De rammes hardere av klimakrisen; de lider sterkere under virkningene av tørke, oversvømmelser, stormer og hetebølger, som blir stadig mer intense og hyppige. Dessuten roper våre urfolkssøsken. På grunn av økonomisk rovlyst blir deres forfedres land invadert og ødelagt fra alle kanter, og kommer med «en himmelropende klage» (jf. Querida Amazonia, 9). Og til sist våre barn, som også roper. Truet av trangsynt egoisme, ber engstelige unge oss voksne om å gjøre alt vi kan for å forhindre, eller i det minste begrense, sammenbruddet av økosystemene på planeten vår.

Alle disse bitre ropene må få oss til å angre og endre skadelige livsstiler og systemer. «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» (Matt 3,2): Denne evangeliske appellen innbyr til et nytt forhold til Gud, og medfører, slik den alltid har gjort, også et annerledes forhold til andre mennesker og til skaperverket. Forfallet i vårt felles hjem fortjener samme oppmerksomhet som andre globale utfordringer, så som alvorlige helsekriser og væpnede konflikter. «Å leve kallet til å ta vare på Guds skaperverk er en vesentlig del av et godt moralsk liv; det er ikke et valg man har eller et sekundært aspekt ved den kristne erfaring» (Laudato si’, 217).

Som troende mennesker føler vi enda mer ansvar for daglig å opptre i samsvar med dette kravet om omvendelse. Men kravet er ikke bare individuelt: «Den økologiske omvendelsen som er nødvendig for å skape varig forandring, er også fellesskapets omvendelse» (ibid. 219). Ut fra dette perspektivet er også fellesskapet av stater kalt til et aktivt engasjement, med størst mulig samarbeidsvillighet, spesielt ved De forente nasjoners møter vedrørende miljøspørsmål.

COP27-klimatoppmøtet, som vil bli holdt i Egypt i november 2022, er første mulighet til at vi alle sammen kan fremme en effektiv iverksettelse av Parisavtalen. Det er også av denne grunn at jeg nylig bestemte at Den hellige stol, i Vatikanstatens navn og på dens vegne, skal slutte seg til FNs rammekonvensjon om klimaendringer og til Parisavtalen, i håp om at det 21. århundres menneskehet «kan huskes for å ha påtatt seg sin tids alvorlige ansvar» (ibid., 165). Å nå Paris-målet om å begrense temperaturstigningen til 1,5 °C er svært krevende og krever et ansvarsfullt samarbeid mellom alle statene om å presentere mer ambisiøse klimaplaner eller nasjonalt fastsatte bidrag, for å redusere klimagassutslipp til netto null så fort som mulig. Det gjelder å «omvende» forbruks- og produksjonsmodellene, samt livsstilene, i en retning som er mer respektfull overfor skaperverket og overfor alle folks, både nåværende og fremtidige, helhetlige menneskelige utvikling – en utvikling basert på ansvar, på klokskap og forsiktighet, på solidaritet og på oppmerksomhet overfor alle fattige og fremtidige generasjoner. Det som må ligge til grunn for alt sammen er pakten mellom mennesket og miljøet som, for oss troende, speiler «Guds skaperkjærlighet, som vi kommer fra og som vi er underveis mot» [3]. Den overgang som denne omvendelsen medfører må ikke forsømme rettferdighetens krav, spesielt overfor de arbeidere som rammes hardest av virkningene av klimaendringene.

På COP15-toppmøtet om biologisk mangfold, som skal holdes i Canada i desember, vil det være opp til myndighetenes å gripe den viktige muligheten til å inngå en ny multilateral avtale for å stanse ødeleggelsen av økosystemer og utryddelsen av arter. Ifølge gammel jubelårsvisdom har vi behov for «å minnes, vende tilbake, hvile, reparere og gjenopprette» [4]. For å stoppe fortsatt sammenbrudd av «livets nettverk» – det biologiske mangfold – som Gud har gitt oss, la oss be og oppfordre statene til å enes om fire nøkkelprinsipper: 1. å legge et klart etisk grunnlag for den omskaping som er nødvendig for å redde det biologiske mangfold; 2. å bekjempe tap av biologisk mangfold, å støtte dets bevaring og gjenoppretting og å tilfredsstille menneskers behov på en bærekraftig måte; 3. å fremme global solidaritet i lys av det faktrum at biologisk mangfold er et globalt felles gode som krever et felles engasjement; å sette i sentrum de mennesker som er i sårbare situasjoner, inkludert dem som er hardest rammet av tap av biologisk mangfold, så som urbefolkninger, eldre og unge.

Jeg gjentar: «I Guds navn ber jeg de store utvinningsindustriene – gruvedrift, oljevirksomhet, skogbruk, eiendomsvirksomhet, næringsmiddelindustri – om å slutte å ødelegge skoger, våtmarker og fjell, om å slutte å forurense elver og hav, om å slutte å forgifte folk og mat» [5].

Man kommer ikke utenom at de økonomisk sett rikeste landene har en «økologisk gjeld» (Laudato si’, 51). Det er disse landene som har forurenset mest de to siste århundrene; denne gjelden krever at de tar mer ambisiøse skritt både ved COP27 og COP15. I tillegg til å handle besluttsomt innenfor sine egne grenser medfører dette at de må holde sine løfter om økonomisk og teknisk støtte til økonomisk sett fattigere stater, som allerede bærer klimakrisens tyngste byrde. Det ville også være passende sørge for videre finansiell støtte til bevaring av biologisk mangfold. Også økonomisk sett mindre rike land har betydelig ansvar, men ansvaret er «differensiert» (jf. ibid., 52); andres sommel kan aldri rettferdiggjøre ens egen uvirksomhet. Det er nødvendig å handle, alle sammen, med besluttsomhet. Vi er i ferd med å nå et «bristepunkt» (jf. ibid., 61).

La oss under Skaperverkets tid be om at COP27- og COP15-toppmøtene kan forene menneskefamilien (jf. ibid., 13) når det gjelder å takle den dobbelte krisen – klimakrisen og tap av biologisk mangfold – med besluttsomhet. Den hellige Paulus’ oppfordret alle til å glede seg med de glade og gråte med dem som gråter (jf. Rom 12,15). La oss gråte med skaperverkets bitre rop, la oss lytte til det og svare med handling, slik at vi og fremtidige generasjoner fortsatt kan glede oss sammen med skapningenes sødmefylte sang om liv og håp.

Roma, Laterankirken, 16. juli 2022, minnedagen for den salige jomfru Maria av Karmelberget

FRANS

[1] Jf. tale til F.A.O., 16. november 1970.

[2] Johannes Paul II, generalaudiens, 10. juli 2002.

[3] Tale til møtet «Tro og vitenskap underveis mot COP26», 4. oktober 2021.

[4] Jf. Budskapet til Verdensbønnedagen for skaperverket, 1. september 2020.

[5] Videobudskap til folkebevegelser, 16. oktober 2021.

Laudato si’-sitatene er fra sr. Anne Bente Hadlands oversettelse for St. Olav forlag