Pavens preken ved messen med kardinalene

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Lørdag 27. august kreerte paven tjue nye kardinaler, og mandag 29. og tirsdag 30. august var kardinalskollegiet samlet til diskusjon av Praedicate evangelium. Avslutningsvis ble det så tirsdag ettermiddag feiret messe «for Kirken» i Peterskirken.

Her er pavens preken:

Undring

Begge lesningene ved denne feiringen – tatt fra votivmessen «for Kirken» – har med undring å gjøre: Paulus’ undring over Guds frelsesplan (jf. Ef 1,3–14) og disiplenes – deriblant Matteus’ – undring, i møtet med den oppstandne Jesus, som sender dem ut (jf. Matt 28,16–20). Dobbelt undring. La oss stige inn i disse to tekstenes verden, der Den hellige ånds vind blåser kraftig, slik at vi etter denne feiringen, og etter denne kardinalsammenkomsten, bedre er i stand til å sette ut igjen og «fortelle blant alle folk om hans under» (jf. reponsoriesalmen).

Efeserbrevets åpningshymne

Efeserbrevets åpningshymne veller fram av kontemplasjon av Guds frelsesplan i historien. Likesom vi fortrylles av synet av det univers som omgir oss, slik gripes vi av undring når vi betrakter frelseshistorien. Og mens det i kosmoset er slik at ting beveger seg eller står stille ifølge gravitasjonens usynlige kraft, er det i Guds plan slik at opp gjennom tidene finner alt sitt opphav, sin eksistens, sin bestemmelse og sitt mål i Kristus.

I Kristus

I den paulinske hymnen er dette uttrykket – «i Kristus» eller «i ham» – det hengsel [cardine] som holder alle frelseshistoriens faser oppe: I Kristus ble vi velsignet før verdens grunnvoll ble lagt; i ham er vi blitt kalt; i ham er vi blitt satt fri; i ham blir alle skaptninger ført til enhet, og alle, både nære og gjerne, de første og de siste, er takket være Den hellige ånds virke bestemt til å være til lov og pris for Guds herlighet.

Undrer du deg iblant?

Overfor hele denne planen sømmer det seg for oss å «synge hans pris» (responsorium, laudes mandag uke IV): lovprisning, velsignelse, tilbedelse, takknemlighet som anerkjennelse av Guds verk. En lovprisning som lever av undring. En lovprisning som er beskyttet mot å utarte til vanemessighet så lenge den holder fast ved denne undringen, så lenge den næres av denne hjertets og åndens grunnholdning. Undring. Jeg ønsker å spørre hver av oss, dere kjære brødre kardinaler, dere biskoper, prester, ordensfolk, Guds folk: Hvordan står det til med din undring? Undrer du deg iblant? Eller har du glemt hva det betyr?

Undring er den atmosfæren som vi puster når vi går inn i denne paulinske hymnens verden.

Evangelieteksten: undring over å få være med og bidra

Om vi så går inn i den korte, men fortettede evangelieteksten, om vi sammen med disiplene besvarer Herrens kall og drar til Galilea – hver av oss har sitt eget Galilea, det Galilea i vår historie der vi oppfattet Herrens kall, hans kallende blikk; det gjelder å vende tilbake til det Galilea –, om vi vender tilbake til det Galilea, til det fjell som han viste til, vil vi erfare en ny undring. Denne gang vil det ikke være frelsesplanen i seg selv som fortryller oss, men den kjensgjerning – enda mer overraskende – at Gud involverer oss i denne hans plan: Dette er apostlenes sendelse sammen med den oppstandne Kristus. Vi kan nesten ikke forestille oss hvordan det var for de «elleve disiplene» å høre Herren si: «Gå […] og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere» (Matt 28,19–20); og så komme med det avsluttende løftet, som inngir håp og trøst – i dag [på møtet om formiddagen] snakket vi om håp –: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (vers 20). Etter to tusen år klarer disse ordene, uttalt av Den oppstandne, fortsatt å få våre hjerter til å sitre. Vi blir aldri ferdige med å undre oss over Guds uransakelige avgjørelse om å evangelisere verden ved hjelp av den ynkelige gruppen av disipler, som – slik evangelisten bemerker – fortsatt tvilte (jf. vers 17). Men egentlig må vi undre oss like mye om vi ser på oss selv, samlet her i dag. Til oss har Herren gjentatt de samme ordene, den samme sendelsen! Til hver enkelt av oss, og til oss som fellesskap, som kollegium.

Undring beskytter mot verdslighet

Brødre, denne undringen er en vei til frelse! Må Herren alltid holde den levende i oss, for den befrir oss fra fristelsen til å føle oss «fullgode», å føle oss «meget eminente», til å nære en falsk overbevisning om at i dag står det egentlig annerledes til – det er ikke lenger som i begynnelsen, i dag er Kirken stor, Kirken er solid, og vi er plassert på eminente trinn i dens hierarki – de kaller oss «eminenser» – … Ja, noe sant er det i dette, men også mye bedrag, og med slikt bedrageri forsøker Løgneren stadig å verdsliggjøre Kristi etterfølgere og uskadeliggjøre dem. Vårt kall er underlagt verdslighetens fristelse, og den fratar deg skritt for skritt styrke, den fratar deg håp; den forhindrer deg i å se blikket til Jesus, som kaller oss ved navn og sender oss ut. Dette er den åndelige verdslighets møll og mark.

Vedvarende undring over Kirkens mysterium

I dag vekker virkelig Guds ord vår undring over å være i Kirken, over å være Kirke! La oss vende tilbake til denne opprinnelige undringen, til dåpsundringen! Og det er dette som gjør de troendes fellesskap tiltrekkende, først for dem selv og så for alle andre: det dobbelte mysterium som består i å være velsignet i Kristus og å gå ut i verden med Kristus. Og denne undringen minsker ikke i årenes løp, den blir ikke borte når vårt kirkelige ansvar vokser. Takket være Gud er det ikke slik, nei. Den blir sterkere, den bli dypere. Jeg er sikker på at det er slik også for dere, kjære brødre som nå er blitt medlemmer i kardinalskollegiet.

Paul VI om å fordype Kirkens selverkjennelse

Og det gleder oss at denne følelsen av takknemlighet forener oss alle, alle oss døpte. Vi bør være meget takknemlige for at den hellige pave Paul VI forstod seg på å formidle oss denne kjærligheten til Kirken, en kjærlighet som først og fremst er takknemlighet, takknemlig undring over Kirkens mysterium og for den gave det er å få tilhøre den, og ikke nok med det, men å være involvert i den, delaktige, og faktisk enda mer: å være medansvarlige for den. I prologen til encyklikaen Ecclesiam suam – hans programmatiske encyklika, skrevet under konsilet – er den første tanke som opptar paven: «Må dette være den time da Kirken blir nødt til å fordype sin bevisshet om seg selv, […] sitt eget opphav, sin egen sendelse»; og han refererer nettopp til Efeserbrevet, til det å «’bringe Guds frelsesplan fram i lyset, det mysteriet som fra evighet av har vært skjult hos Gud [for at dette skulle] bli kunngjort gjennom kirken’ (jf. Ef 3,9–10)».

Undring og iver

En tjener for Kirken, kjære brødre og søstre, er som følger: en som vet å undre seg over Guds plan og som i denne ånd elsker Kirken lidenskapelig og er beredt til å tjene dens sendelse på det sted og på den måte Den hellige ånd måtte ønske. Slik var apostelen Paulus – det ser vi av hans brev –: Hans apostoliske iver og omtanke for menighetene ledsages alltid av, eller snarere innledes alltid med, velsignelse full av takknemlig beundring – «velsignet er Gud» – og full av undring. Og dette er kanskje måleredskapet, eller termometeret, for vårt åndelige liv. Jeg gjentar spørsmålet, kjære bror, kjære søster – vi er her, alle sammen –: Hvordan står det til med din evne til å undre deg? Eller har du blitt så vant til alle ting, at du har mistet den undringsevnen? Er du fortsatt i stand til å undre deg?

Bønn

Må det være slik også for oss! Må vi undre oss! Må det være slik for hver av dere, kjære brødre kardinaler! Må vi få denne nåden på forbønn av jomfru Maria, Kirkens mor, som beundrende betraktet og bevarte alt i sitt hjerte. Amen.