Angelus: De tre lignelsene om barmhjertighet

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 11. september var evangelieteksten:

Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» […] «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? […] Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? […] «En mann hadde to sønner. […]» (Luk 15,1–32 fra Bibel 2011)

Gud leter etter oss

Kjære brødre og søstre, god dag!

Dagens evangelium byr på tre lignelsene om barmhjertighet (jf. Luk 15,4–32) – det kalles de fordi de viser oss Guds barmhjertige hjerte. Jesus fortalte dem som et svar til fariseerne og de skriftlærde. De murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem» (vers 2). Det forarget dem at Jesus var sammen med syndere. For dem var det en religiøs skandale. Men ved å ta imot syndere og spise med dem, åpenbarer Jesus at Gud er nettopp slik: Gud holder ingen utenfor, han ønsker alle velkommen til sitt selskap, for han elsker alle som sine egne barn. Alle, uten unntak, alle! Disse tre evangeliene sammenfatter altså selve kjernen i evangeliet: Gud er vår Far, og han kommer og leter etter oss hver gang vi har gått oss vill.

Uro for den ene som er borte

Hovedpersonene i lignelsene, som representerer Gud, er jo en gjeter som leter etter den sauen som han hadde mistet, en kvinne som finner igjen en mynt som var kommet bort for henne og faren til den bortkomne sønnen. La oss dvele ved et trekk som er felles for disse tre hovedpersonene. Dette fellestrekket kan vi definere som fraværsuro – du savner sauen din, du savner mynten din, du savner sønnen din, fraværsuro, i disse lignelsene er alle tre urolige fordi de savner noe. Alle tre kunne i grunnen ha tatt det med ro, om de hadde regnet litt på det: En eneste sau er blitt borte for gjeteren, men han har nittini igjen – «det er ikke så farlig om en blir borte». Én mynt er blitt borte for kvinnen, men hun har ni igjen. Og også Faren har en annen sønn, en lydig sønn, å vie seg til. Hvorfor tenke på den andre som dro for å føre et tøylesløst liv? Men nei, i stedet uroer de seg – gjeteren, kvinnen og faren – for den ene som mangler: for sauen, for mynten, for sønnen som er dratt sin vei. De som elsker, bekymrer seg for den som ikke er der, lengter etter den som er fraværende, leter etter den som er kommet på avveier, venter på den som er gått sin vei. For de ønsker ikke at noen skal gå tapt.

Gud avskriver oss ikke som fortapt

Brødre og søstre, det er slik Gud er: Han er ikke «rolig» om vi går bort fra ham, han er lei seg, hans indre skjelver; og han setter av sted for å lete etter oss, og gir seg ikke før han har oss i sine armer igjen. Herren regner ikke på tap og risiko, han har en fars og en mors hjerte, og han lider når hans elskede barn er fraværende. «Men hvorfor lider han, når sønnen er mislykket og har dratt sin kos?» Han lider, han lider. Gud lider over når vi er langt borte, og når vi går oss vill, venter han på at vi skal komme tilbake igjen. La oss huske dette: Gud venter alltid på oss med åpne armer, uansett hva for en livssituasjon vi har kommet opp. Som en Salme sier, han sover ikke, han våker alltid over oss (jf. 121,4–5).

Bryr vi i vår gruppe oss egentlig om andre?

La oss nå se på oss selv og spørre oss: Etterligner vi Herren når det gjelder dette, føler også vi uro for fravær? Lengter vi etter dem som er fraværende, etter dem som har vendt kristenlivet ryggen? Bærer vi på denne indre uro, eller har vår gruppe det aldeles skyfritt? Med andre ord: Savner vi virkelig dem som mangler i våre fellesskap? Eller bare later vi som om vi savner dem, men våre hjerter er uberørt? Savner jeg virkelig dem som mangler i mitt liv? Eller finner vi oss lett til rette i våre egne grupper – «jeg vanker i en utmerket apostolisk gruppe» – uten å ha noen medlidenhet med dem som er langt borte? Dette dreier seg ikke bare om «å være åpne mot andre»; dette er evangeliet! Gjeteren i lignelsen sa ikke: «Jeg har allerede nittini sauer, hvorfor skal jeg gidde å gå og lete etter den som er kommet bort og kaste bort tid?» I stedet bare gikk han av sted. La oss tenke over våre relasjoner: Ber jeg for dem som ikke tror, for dem er langt borte, for dem som er bitre? Tiltrekker vi dem som er langt borte ved hjelp av Guds stil, som er nærhet, medlidenhet og ømhet? Faderen ber oss bry oss om de barna som er lengst borte. La oss tenke på noen som vi kjenner, noen som vi har ved vår side, og som kanskje aldri har hørt noen si til dem: «Vet du hva? For Gud er du viktig.» «Men jeg er i en uregelmessig situasjon, jeg har gjort diverse fæle ting …» – «For Gud er du viktig», si det, «du leter ikke etter ham, men han leter etter deg.»

La oss uroe av disse spørsmålene, la våre hjerter være urolige, og la oss be til Vår frue, moren som aldri blir trett av å lete etter oss, hennes barn, og ta seg av oss.