Paven preken på festen for korsets opphøyelse

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Onsdag 14. september feiret pave Frans messe i Nur-Sultan i Kasakhstan.

Første lesning: […] Da sendte Herren serafslanger inn blant folket. De bet israelittene, og mange av dem døde. Folket kom til Moses og sa: «Vi syndet da vi tok til orde mot Herren og mot deg. Be Herren at han må ta slangene bort fra oss!» Og Moses ba for folket. Da sa Herren til ham: «Lag deg en serafslange og sett den på en stang! Alle som blir bitt, skal se opp på den. Da skal de leve.» Moses laget en kobberslange og satte den opp på stangen. Og når noen ble bitt av en slange og så på kobberslangen, fikk han leve. (4 Mos 21,4c–9 fra Bibel 2011)

Evangeliet: Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen. Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. (Joh 3,13–17 fra Bibel 2011)

Her følger hele prekenen:

To bilder: bitende slanger og en frelsende slange

Korset er en dødens pæl, men på denne festdagen feirer vi likevel opphøyelsen av Kristi kors. For på det treet tok Jesus på seg vår synd og verdens onde, og han beseiret dem med sin kjærlighet. Derfor feirer vi denne festen. Guds ord, som vi nettopp har hørt, forteller oss om dette, ved å stille slangene som biter og slangen som frelser opp mot hverandre. La oss se nærmere på disse to bildene.

Folkets mistro. Bitende slanger

Først slangene som biter. De angriper folket, som for n-te gang er henfalt til murring. Å murre mot Gud betyr ikke bare å ta til orde mot ham og klage; det betyr, dypere sett, at i sitt hjerte hadde israelittene mistet sin tillit til ham og hans løfte. Guds folk er jo på vandring i ørkenen, på vei til det lovede land, og det blir svært slitent og utålmodig (jf. 4 Mos 21,4). Det mister motet og håpet, og på et visst punkt er det som om det helt glemmer Guds løfte: Dette folket har ikke lenger kraft til å tro at det er Gud selv som leder deres vandring mot et rikt og fruktbart land.

Adam og Evas mistro til Gud

Det er ingen tilfeldighet at når folket mister tilliten til Gud, blir de bitt av dødbringende slanger. Disse minner oss om den første slangen i Bibelen, som nevnes i Første Mosebok: fristeren som forgifter menneskets hjerte for å få det til å tvile på Gud. I slangeskikkelse forfører jo djevelen Adam og Eva; han sår mistro i dem ved å overbevise dem om at Gud ikke er god, om at han til og med misunner dem deres frihet og lykke. Og nå, i ørkenen, vender slangene tilbake, nå som «serafslanger» (vers 6); det er altså den opprinnelige synd som vender tilbake: Israelittene tviler på Gud, de mistror ham, de murrer og gjør oppgjør mot ham som har gitt dem livet, og slik går de mot sin egen død. Det er dit hjertets mistro fører hen!

Også vi blir bitt av mistroens slange

Kjære brødre og søstre, denne første delen av fortellingen oppfordrer oss til å se godt på de øyeblikk i vår personlige og kollektive historie da det hendte at tilliten – til Herren og til hverandre – sviktet. Hvor mange ganger har vi vel ikke, motløse og utålmodige, tørket og skrumpet inn i våre ørkener og mistet av syne målet for vår vandring! Også i dette store landet finnes det en ørken. Det er et praktfullt landskap, men det taler også om den møye, om den tørke som vi iblant bærer i vårt hjerte. Dette er tretthetens og prøvelsens stunder, når vi ikke lenger har styrke til å se opp, opp mot Gud; det er situasjoner i livet når vi, som individer, Kirke eller samfunn, blir bitt av mistroens slange, når vi forgiftes av desillusjon og skuffelse, pessimisme og resignasjon, og stenger oss inne i oss selv og lar vår entusiasme slukne.

Kasakhstans bitt

Men i historien til dette landet har det også forekommet andre smertefulle bitt: Jeg tenker på voldens og den ateistiske forfølgelsens serafslanger, på en iblant vanskelig vandring, da folkets frihet var truet og dets verdighet såret. Det gjør oss godt å ta vare på minnet om våre lidelser: Visse mørke saker bør vi ikke stryke bort fra minnet, ellers kan vi komme til å tro at dette bare har med fortiden å gjøre, og at det godes vei ligger klar foran oss for alltid. Nei, freden er aldri vunnet en gang for alle, og det er heller ikke samlivet mellom forskjellige etniske grupper og religiøse tradisjoner, heller ikke helhetlig utvikling og heller ikke sosial rettferdighet. Hver dag må alt dette erobres på nytt. Og alles innsats er nødvendig om Kasakhstan skal vokse enda mer «i søskenskap, dialog og forståelse […] for å kunne bygge broer av solidarisk samarbeid med andre folk, nasjoner og kulturer» (den hellige Johannes Paul II, tale under velkomstseremonien, 22. september 2001). Men aller først trengs det en fornyet trosakt overfor Herren: å se opp, å se på ham, å lære av hans universelle og korsfestede kjærlighet.

Slangen som frelser

Og slik kommer vi til det andre bildet: slangen som frelser. Når serafslangene begynner å ta livet av folk, bønnhører Gud Moses’ forbønn og sier til ham: «Lag deg en serafslange og sett den på en stang! Alle som blir bitt, skal se opp på den. Da skal de leve» (4 Mos 21,8). Og det gikk da slik: «Når noen ble bitt av en slange og så på kobberslangen, fikk han leve» (vers 9). Men, kan vi spørre oss: Hvorfor gjorde ikke Gud ganske enkelt slutt på de giftige slangene, i stedet for å gi Moses slike besværlige instrukser? Guds handlemåte åpenbarer hvordan han handler når han står overfor det onde, synden og menneskehetens mistro. Den gang som nå, i den store åndelige kamp som fortsetter opp gjennom hele historien, er det slik at Gud ikke tilintetgjør all den nederdrektighet som mennesket fritt hengir seg til: De giftige slangene forsvinner ikke, de er fortsatt her, de ligger på lur, de kan stadig bite. Så hva er det da som er endret, hva er det Gud gjør?

Jesus ble synd for oss; han ble «slange»

Jesus forklarer det i evangeliet: «Slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv» (Joh 3,14–15). Her er vendepunktet: Den frelsende slangen er kommet blant oss, Jesus ble løftet opp på korsets stang og tillater ikke de giftige slangene som angriper oss i å føre oss til døden. Gud møter vår nederdrektighet ved å gi oss en ny høyhet: Hvis vi holder blikket festet på Jesus, kan ikke det ondes bitt råde over oss, for da han hang på korset tok han på seg syndens og dødens gift og ødela dens nedbrytende makt. Det var dette Faderen gjorde med spredningen av den onde i verden; han ga oss Jesus, som kom oss nær på en måte som vi aldri hadde kunnet forestille oss: «Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss» (2 Kor 5,21). Dette er den guddommelige barmhjertighets uendelige storhet: Jesus, som «gjorde seg til synd» for vår skyld; Jesus, som for vår skyld så å si «gjorde seg til slange» på korset, for at vi ved å se på ham kan motstå de giftige bittene fra de onde slanger som angriper oss.

Kjærlighetens vei

Brødre og søstre, dette er veien, veien til vår frelse, gjenfødsel og oppstandelse: å se på den korsfestede Jesus. Oppe fra den høyden kan vi se vårt liv og vårt folks historie på en ny måte. For av Jesu kors lærer vi kjærlighet, ikke hat; vi lærer medlidenhet, ikke likegyldighet; vi lærer tilgivelse, ikke hevn. Jesu utstrakte armer er den ømme omfavnelse som Gud ønsker å ta imot oss med. Og de viser oss det altinkluderende søskenskap vi er kalt til. De viser oss veien, den kristne vei: ikke påleggelsens og tvangens vei, ikke maktens og betydningsfullhetens vei, aldri veien til dem som hever Kristi kors mot andre brødre og søstre – søsken, som han har gitt sitt liv for! Jesu vei, frelsens vei, er en annen: Det er den ydmyke, vederlagsfri og universelle kjærlighet, kjærligheten uten «hvis» og «men».

Å leve uten gift

Ja, for på korsets tre fjernet Kristus giften fra det ondes slange, og å være kristen betyr å leve uten gift: uten å bite hverandre, uten å murre, uten å beskylde, uten å sladre, uten å spre onde gjerninger rundt om oss, uten å skitne til verden med den synd og mistro som stammer fra den onde. Brødre, søstre, vi er født av Jesu åpne side på korset: Ingen dødelig gift må finnes i oss (jf. Visd 1,14). La oss i stedet be om at vi ved Guds nåde kan bli stadig mer kristne: gledesfylte vitner om nytt liv, kjærlighet og fred.