Pavens budskap til Verdensmisjonsdagen 2022

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

«Dere skal være mine vitner» (Apg 1,8)

Kjære brødre og søstre!

Disse ordene er fra Jesu siste samtale med sine disipler, som fant sted i tiden mellom oppstandelsen og himmelfarten, slik det fortelles i Apostlenes gjerninger: «Dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (1,8). Og de er også temaet for Verdensmisjonsdagen 2022, som som alltid hjelper oss å leve ut det faktum at Kirken ifølge sitt vesen er misjonerende. I år gir Verdensmisjonsdagen oss anledning til å minnes noen viktige årsdager i Kirkens liv og misjon: 400-årsjubileet for grunnleggelsen av Congregatio de Propaganda Fide – i dag «Kongregasjonen for folkenes evangelisering» [1] –, og 200-årsjubileet for Selskapet for troens utbredelse, som sammen med Selskapet for den hellige barndom og Apostelen Peters selskap for 100 år siden ble anerkjent som «pavelige».

La oss se nærmere på følgende tre nøkkeluttrykk, som sammenfatter de tre grunnpilarene i alle disiplers liv og misjon: «Dere skal være mine vitner», «helt til jordens ende» og «dere skal få kraft» av Den hellige ånd.

1. «Dere skal være mine vitner» – alle kristnes kall til å vitne om Kristus

Dette er det sentrale punktet, kjernen i det Jesus lærer disiplene med tanke på deres sendelse ut i verden. Alle disipler skal være Jesu vitner av nåde, takket være Den hellige ånd, som de vil motta. Uansett hvor de drar, uansett hvor de befinner seg. Likesom Kristus er Faderens første utsendte, altså «misjonær» (jf. Joh 20,21) [2] og som sådan hans «troverdige vitne» (jf. Åp 1,5), slik er hver enkelt kristen kalt til å være Kristi misjonær og vitne. Og Kirken, fellesskapet av Kristi disipler, har ingen annen sendelse enn den å evangelisere verden ved å avlegge vitnesbyrd om Kristus. Kirkens identitet er å evangelisere.

«Dere skal være mine vitner»: Ved å lese denne setningen grundig og i sammenheng, får vi klargjort enkelte tidløse aspekter ved det oppdrag som Kristus betrodde sine disipler. Flertallsformen understreker at disiplenes misjonskall er fellesskapelig og kirkelig. Alle døpte er kalt til misjon i Kirken og på oppdrag av Kirken: Misjon drives altså sammen og ikke individuelt, i samfunn med det kirkelige fellesskap og ikke av eget initiativ. Og selv om noen under meget spesielle omstendigheter skulle drive evangeliserende misjon på egen hånd, gjør de det og må alltid gjøre det i samfunn med den Kirke, som sendte dem. Som den hellige Paul VI lærte i den apostoliske formaningen Evangelii nuntiandi, et dokument som jeg holder meget av: «Ingen må betrakte evangeliets forkynnelse som en individuell eller løsrevet handling; det er en i egentlig forstand kirkelig gjerning. Selv når den mest upåaktede predikant, kateket eller menighetsprest i den fjerneste avkrok, forkynner evangeliet, samler sin lille flokk eller forretter et sakrament, ja, om han så er helt alene, utfører han en kirkelig handling; en handling som i sannhet er del av Kirkens arbeid for å utbre evangeliet, ikke bare i den ytre sammenheng som vedrører Kirken som institusjon, men gjennom usynlige bånd og dype røtter tilhørende nådens orden» (nr. 60). Det var jo ingen tilfeldighet at Herren Jesus sendte sine disipler ut to og to; de kristnes vitnesbyrd om Kristus er framfor alt preget av fellesskap. For å drive misjon er det derfor av avgjørende betydning at det finnes et aldri så lite fellesskap.

For det andre bes disiplene om å leve sitt personlige liv i misjonens tegn: Jesus sender dem ut i verden ikke bare for å drive misjon, men framfor alt for å leve den misjon som er betrodd dem; ikke bare for å avgi vitnesbyrd, men framfor alt for å være Kristi vitner. Slik apostelen Paulus så rørende beskriver det: «Vi bærer alltid Jesu død med oss i vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig i den» (2 Kor 4,10). Essensen i misjon er å vitne om Kristus, det vil si om hans liv, lidelse, død og oppstandelse av kjærlighet til Faderen og til menneskeheten. Det er ingen tilfeldighet at det var nettopp blant dem som hadde vært vitne til hans oppstandelse, slik de selv hadde vært, at apostlene så seg om etter en som kunne erstatte Judas (jf. Apg 1,22). Det er om Kristus, den oppstandne Kristus, vi må vitne, og det er hans liv vi må gi videre. Kristi misjonærer sendes ikke ut for å meddele seg selv, for å vise fram sine ferdigheter, overbevisningskunster og lederevner. I stedet har de den høyeste ære å frembære Kristus, i ord og handling, og med glede og frimodighet å forkynne det glade budskap om hans frelse, slik de første apostlene gjorde.

I siste instans er derfor «martyren» det sanne vitne, den som gir sitt liv for Kristus og slik gjengjelder hans gave av seg selv til oss. «Hovedbegrunnelsen for å evangelisere er Jesu kjærlighet, som vi har mottatt, det er vår egen frelseserfaring, som driver oss til å elske ham stadig mer» (Evangelii gaudium, 264).

Til sist, hva angår kristent vitnesbyrd, forblir den hellige Paul VIs iakttagelse alltid gyldig: «Vår tids mennesker lytter mer villig til vitner enn til lærere, og hvis de lytter til lærere, er det fordi disse også er vitner» (Evangelii nuntiandi, 41). I trosformidling er det vitnesbyrd de kristne avlegger ved å leve i pakt med evangeliet derfor av grunnleggende betydning. Men også en annen oppgave er like viktig: å forkynne Kristi person og hans budskap. Paul VI fortsetter da også slik: «Forkynnelse, et budskap uttrykt ved ord, er alltid helt nødvendig. […] Ordet er betydningsfullt i alle tider, særlig når det er fylt av Guds kraft. [jf. 1 Kor 2,1–5] Derfor beholder Paulus' aksiom, «troen blir altså til gjennom forkynnelsen» [Rom 10,17] sin aktualitet: Det er Ordet som blir hørt som fører til troen» (ibid., 42).

Så i all evangelisering hører altså kristenlivets eksempel og forkynnelsen av Kristus sammen. Det ene tjener det andre. Ethvert fellesskap må puste med begge disse lungene for å være misjonerende. Også i det tredje årtusen vil sikkert slikt et fullt, gjennomført og gledesfylte vitnesbyrd være Kirkens tiltrekningskraft og vekstfaktor. Så jeg oppfordrer alle til å ta opp igjen motet og frimodigheten, de første kristnes parrhesia, for på alle områder i livet å vitne om Kristus i ord og gjerning.

2. «Helt til jordens ende» – altomfattende misjon er alltid aktuelt

Idet den oppstandne Herren oppfordrer sine disipler til å være hans vitner, oppgir han også hvor de vil bli sendt: «i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apg 1,8). Det universelle preg ved disiplenes sendelse fremkommer tydelig her. Især fremheves den «sentrifugale» geografiske bevegelsen, nesten i konsentriske sirkler, ut fra Jerusalem, som jødisk tradisjon anså som verdens sentrum, til Judea og Samaria og helt til «jordens ende». De blir ikke utsendt for å bedrive proselyttisme, men for å forkynne; kristne bedriver ikke proselyttisme. Apostlenes gjerninger forteller oss om denne misjonerende bevegelsen, som gir oss et meget vakkert bilde på Kirken som «går ut» for å følge sitt kall til å vitne om Herren Kristus, og som lar Det guddommelige forsyn veilede den i livets konkrete omstendigheter. De første kristne ble jo forfulgt i Jerusalem, og derfor spredt omkring i Judea og Samaria og overalt vitnet de om Kristus (jf. Apg 8,1.4).

Noe lignende skjer fortsatt i vår tid. På grunn av religiøs forfølgelse og situasjoner preget av vold og krig er mange kristne nødt til å flykte fra sitt hjemland til andre land. Vi er takknemlige for at disse brødrene og søstrene ikke lukker seg i sin lidelse, men vitner om Kristus og Guds kjærlighet i de land som de blir mottatt i. Dette oppfordret den hellige Paul VI dem til med tanke på «det ansvar som hviler på innvandrere i de land som tar imot dem» (Evangelii nuntiandi, 21). Mer og mer ser vi faktisk hvordan nærværet av troende av forskjellige nasjonaliteter beriker menighetenes ansikt og gjør dem mer universelle, mer katolske. Så pastoralomsorg for migranter er en misjonsoppgave som ikke må forsømmes, og som kan hjelpe også de lokale troende å gjenoppdage gleden i den kristentro som de har mottatt.

Ordene «helt til jordens ende» bør virke utfordrende på Jesu disipler til alle tider, og den bør drive dem til stadig å gå hinsides deres vanlige steder for å vitne om ham. Modernitetens fremskritt har brakt med seg nye muligheter, men det finnes fortsatt i dag geografiske områder der Kristi misjonerende vitner ennå ikke er ankommet med det glade budskap om hans kjærlighet. Dessuten er overhodet ingen menneskelig virkelighet uaktuell for Kristi disipler i deres sendelse. Kristi Kirke var, er og vil alltid være «utadgående», på vei mot nye geografiske, sosiale og eksistensielle horisonter, mot «grensestrøk» og «grensesituasjoner», for å kunne avlegge vitnesbyrd om Kristus og om hans kjærlighet til alle menn og kvinner av alle folkeslag, kulturer og samfunnslag. I denne forstand er misjon alltid også missio ad gentes, slik Det annet vatikankonsil lærte, for Kirken må alltid gå hinsides sine egne grenser, for overfor alle å vitne om Kristi kjærlighet. I denne sammenheng ønsker jeg å minne om og takke de mange misjonærer som har brukt sitt liv på å gå «hinsides» og inkarnere Kristi kjærlighet i møte med sine brødre og søstre.

3. «Dere skal få kraft» av Den hellige ånd – alltid å la seg styrke og lede av Ånden

Da den oppstandne Kristus forkynte for disiplene at de skulle være hans disipler, lovet han dem også den nødvedige nåde for dette ansvarsfulle oppdrag: «Dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner» (Apg 1,8). Ifølge Apostlenes gjerninger var det nettopp etter at Ånden var steget ned over Jesu disipler at det for første gang ble vitnet om Kristus og hans død og oppstandelse, med en kerygmatisk forkynnelse – Peters såkalte misjonstale til innbyggerne i Jerusalem. Det var begynnelsen på evangeliseringstiden, da Jesu disipler, som hadde vært svake, redde og lukket i seg selv, dro ut i verden. Den hellige ånd hadde styrket dem, gitt dem mot og visdom til å vitne om Kristus for alle mennesker.

Slik «ingen kan si: ‘Jesus er Herre!’ uten i Den hellige ånd» (1 Kor 12,3), kan heller ingen kristen avlegge fullt og sant vitnesbyrd om Herren Kristus uten Åndens inspirasjon og hjelp. Av den grunn er alle Kristi misjonerende disipler kalt til å erkjenne den grunnleggende viktighet av Åndens virke, til å leve med ham til daglig og til stadig å motta styrke og inspirasjon av ham. Nettopp når vi føler oss slitne, demotiverte, rådville bør vi huske å ta vår tilflukt til Den hellige ånd i bønn, som – vil jeg igjen understreke – har en grunnleggende rolle i misjonerende liv, for å la oss forfriske og styrke av ham – den uuttømmelige guddommelige kilde til ny energi og til glede over å dele Kristi liv med andre. «Å motta Åndens glede er en nåde. Det er den eneste styrke som vi kan ty til for å forkynne evangeliet, for å bekjenne troen på Herren» (budskap til Den pavelige misjonsvirksomhet, 21. mai 2020). Ånden er da den egentlige hovedpersonen i all misjon: Det er han som inngir rett ord i rett øyeblikk på rett måte.

Det er i lys av Den hellige ånds virke at vi vil betrakte også misjonsjubileene nå i år 2022. Grunnleggelsen av Congregatio de Propaganda Fide i år 1622 var motivert av ønsket om å fremme misjonen i nye territorier. En guddommelig inspirert intuisjon! Kongregasjonen viste seg å gi et avgjørende bidrag til å gjøre Kirkens evangeliseringarbeid uavhengig av innblanding fra verdslige makter. Slik kunne de lokalkirker grunnlegges som i dag oppviser slik en stor livskraft. Vi håper at denne kongregasjonen, likesom i de fire foregående århundrer, vil videreføre og også intensifisere sitt arbeid med å koordinere, organisere og besjele Kirkens misjonsvirksomhet.

Den samme Ånd som leder Verdenskirken, inspirerer også vanlige menn og kvinner til uvanlige misjonsoppdrag. Slik hadde det seg at en fransk jente, Pauline Jaricot, for nøyaktig 200 år siden kom til å grunnlegge Selskapet for troens utbredelse; hun vil bli saligkåret nå i dette jubileumsåret. Til tross for vanskelige kår tok hun imot Guds inspirasjon til å sette i gang et bønne- og kollektnettverk til fordel for misjonærer. Slik kunne de troende ta aktivt del i misjon «helt til jordens ende». Av denne geniale ideen oppsto den årlige Verdensmisjonsdagen. På denne dagen er kollekten i alle lokale fellesskap bestemt for det universelle fondet som paven understøtter misjonsvirksomhet med.

I denne sammenheng vil jeg også minne om den franske biskopen Charles de Forbin-Janson, som stiftet Selskapet for den hellige barndom for å fremme misjon blant barn med mottoet: «Barn evangeliserer barn, barn ber for barn, barn hjelper barn over hele verden». Videre vil jeg også minne om Jeanne Bigard, som unnfanget Apostelen Peters selskap til støtte for seminarister og prester i misjonsland. Disse tre selskapene ble anerkjent som «pavelige» for nøyaktig 100 år siden. Og det var også under Den hellige ånds inspirasjon og ledelse at den salige Paolo Manna, født for 150 år siden, grunnla dagens Den pavelige misjonsunion for å bevisstgjøre om og besjele til misjon blant prester, ordensfolk og hele Guds folk. Paul VI var selv medlem i denne foreningen, og han ga den dens pavelige anerkjennelse. Disse fire selskapene inngår i Den pavelige misjonsvirksomhet [2], og jeg nevner dem på grunn av deres store historiske fortjenester og også for å innby dere til å glede dere med dem, i dette spesielle året, over all deres aktivitet til støtte for evangeliseringsarbeidet i Verdenskirken og i lokalkirkene. Jeg håper at lokalkirkene i disse selskapene kan finne et solid redskap for å kunne nære misjonsånden i Guds folk.

Kjære brødre og søstre, jeg drømmer videre om en fullstendig misjonerende Kirke og om en ny tid for de kristne fellesskaps misjonsvirksomhet. Og jeg gjentar Mose ønske for Guds vandrende folk: «Om bare alt Herrens folk var profeter!» (4 Mos 11,29). Ja, måtte alle vi i Kirken være det som vi allerede er i kraft av vår dåp: Herrens profeter, vitner og misjonærer! Ved Den hellige ånds kraft og helt til jordens yttergrenser! Maria, misjonenes dronning, be for oss!

Roma, Laterankirken, 6. januar 2022, høytiden for Herrens åpenbaring

FRANS

[1] Fra og med 5. juni 2022: Dikasteriet for evangelisering. Overs. anm.

[2] «misjon» = «utsendelse». Overs. anm.

[3] Missio. Overs. anm.

***

Dette budskapet på flere språk