Preken: Den takknemlige samaritanen

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 9. oktober ble det feiret messe på Petersplassen, og Scalabrini og Zatti helligkåret. Det ble lest om de ti spedalske mennene:

[…] Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!» Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. […] (Luk 17,11–19 fra Bibel 2011)

Her følger pavens preken:

De ti spedalske mennene

Mens Jesus er underveis, kommer ti spedalske menn imot ham og roper: «Ha barmhjertighet med oss!» (Luk 17,13). Alle ti blir helbredet, men bare en av dem vender tilbake for å takke Jesus: Det er en samaritan, ansett som en slags kjetter av jødene. Til å begynne med vandrer de sammen, men så gjør den samaritanen noe annet. Han går tilbake og «lovpriser Gud med høy røst» (jf. vers 15). La oss se nærmere på disse to aspektene hentet fra dagens evangelium: å vandre sammen og å takke.

Å vandre sammen

For det første: å vandre sammen. Ved begynnelsen av fortellingen er det ingen forskjell mellom denne samaritanen og de andre ni mennene. Det er bare snakk om ti spedalske menn, som har slått seg sammen og sammen går imot Jesus. Spedalskhet var, som vi vet, ikke bare et fysisk onde – som vi også i dag må prøve å få bukt med –, men også en «sosial sykdom», for på den tiden var det slik at av smittefrykt måtte de spedalske holde seg utenfor samfunnet (jf. 3 Mos 13,46). De kunne altså ikke gå der det bodde folk, de måtte holde seg på avstand, og var forvist til randen av det sosiale liv og til og med det religiøse liv. Isolert. Ved å vandre sammen protesterer disse spedalske mennene mot et samfunn som stenger dem ute. Og la oss bite oss merke i følgende: Selv om samaritanen ble ansett for å være kjetter, «fremmed», var også han med i gruppen. Brødre og søstre, felles sykdom og svakhet får barrierer til å falle og gjør slutt på all slags ekskludering.

Vi er alle syke

Dette er et fint bilde også for oss: Når vi er ærlige med oss selv, husker vi at vi alle er syke i hjertet, at vi alle er syndere og trenger Faderens barmhjertighet. Og da lar vi ikke lenger fortjeneste, sosial stilling eller andre overfladiske kriterier splitte oss, og da faller indre murer og fordommer bort. Slik oppdager vi endelig igjen at vi er søsken. Riktignok var syreren Naaman – fra første lesning – rik og mektig, men det var en helt enkel ting han måtte gjøre for å bli frisk: Han måtte dukke seg i den samme elven som alle de andre, etter først å ha måttet ta av seg sin rustning og sine klær (jf. 2 Kong 5). Det gjør oss alle meget godt å få av oss vår ytre rustning, våre forsvarsmidler og å ta et godt bad i ydmykhet, vel vitende om at vi alle er svake inne i oss og trenger helbredelse, alle er vi søsken. La oss huske dette: Kristentroen maner oss til alltid å vandre sammen med andre, aldri å være ensomme vandrere; kristentroen maner oss alltid til å gå ut av oss selv og imot Gud og våre brødre og søstre, aldri å lukke oss i oss selv; kristentroen maner oss alltid til å erkjenne at vi trenger helbredelse og tilgivelse, og til å dele våre svakheter med hverandre, uten å føle oss overlegne.

Spørsmål til oss selv

Brødre og søstre, la oss tenke etter om vi i vårt liv, i våre familier, på de steder der vi arbeider og ellers oppholder oss, er i stand til å vandre sammen med andre, til å lytte, til å overvinne fristelsen til å sperre oss inne i vår selvopptatthet og bare tenke på våre egne behov.

Å vandre sammen – altså å være «synodale» – er også Kirkens kall. La oss spørre oss i hvilken utstrekning vi virkelig er åpne og inkluderende fellesskap overfor alle; om vi klarer å samarbeide, både prester og legfolk, i tjeneste for evangeliet; om vi har en gjestfri holdning – ikke bare med ord, men med konkrete gester – overfor alle dem som er langt borte og overfor alle dem som nærmer seg oss og føler at de ikke er bra nok etter alt det de har vært med på. Får vi dem til å føle seg som en del av fellesskapet? Eller holder vi dem utenfor? Jeg synes det er skremmende når jeg ser kristne fellesskap dele verden i gode og onde, i helgener og syndere: På denne måten ender vi opp med å føle at vi selv er bedre enn andre, og med å utestenge mange som Gud ønsker å omfavne. Vær så snill, vær alltid inkluderende, både i Kirken og og i samfunnet, som fortsatt er preget av mye ulikhet og marginalisering. La alle få være med.

Migranter

Og i dag når Scalabrini blir helgen, tenker jeg på migranter. Ekskludering av migranter er skandaløst, ja det er kriminelt å la dem dø rett foran oss. Middelhavet er blitt verdens største kirkegård. Ekskludering av migranter er frastøtende, syndig og kriminelt. Ikke å åpne dørene for dem som er i nød. «Nei, vi eksluderer dem ikke, vi bare sender dem bort»: ja, til fangeleirer, der de blir utnyttet og solgt som slaver. Brødre og søstre, la oss i dag tenke på våre migranter, på dem som dør underveis, og også på dem som greier å komme seg inn: Tar vi imot dem som søsken, eller utnytter vi dem? Jeg lar bare spørsmålet bli stående.

Å takke

Det andre aspektet er å takke. I gruppen av de ti spedalske mennene er det bare én som går tilbake for å lovprise Gud og vise Jesus sin takknemlighet. De ni andre blir helbredet, men går så sin egen vei og glemmer ham som leget dem. Å glemme de nåder Gud gir oss … Samaritanen derimot gjør den gaven han har fått til begynnelsen på en ny vandring: Han vender tilbake til ham som helbredet ham, han oppsøker Jesus for å bli bedre kjent med ham, han går inn i en relasjon med Herren. Den takknemlighet han utviser er altså ikke bare en ren høflighetsform, men begynnelsen på en vandring i takknemlighet: Han kaster seg ned for Kristi føtter (jf. Luk 17,16), han tilber ham altså: Han erkjenner at Jesus er Herren, og Jesus er viktigere enn helbredelsen.

Si takk, og men takk!

Og dette, brødre og søstre, er viktig lærdom også for oss, som daglig nyter godt av Guds gaver, men ofte går vår egen vei og glemmer å pleie et levende, reelt forhold til ham. Det er en stygg åndelig sykdom: å anse alt for selvfølgelig, selv troen, selv vårt forhold til Gud. Det kan gå så langt at vi blir kristne som ikke lenger vet å undre seg, som ikke lenger vet å si «takk», som ikke viser takknemlighet, som ikke klarer å se Herrens underverk. «Rosenvannskristne», som en kvinne jeg kjente sa. Og til slutt tror vi at alt det vi mottar til daglig er selvfølgelig og tilbørlig. Takknemlighet – å vite å si «takk» – får oss derimot til å erkjenne at Gud, kjærligheten, er nærværende. Og også til å erkjenne andres betydning og til å overvinne misnøye og likegyldighet, som skjemmer ut vårt hjerte. Det er helt grunnleggende å kunne takke. Hver dag å takke Herren, hver dag å takke hverandre: i familien, for småting som vi mottar, iblant uten å spørre oss hvor de kommer fra; på de steder vi oppholder oss til daglig, for de mange tjenester som vi nyter godt av og for de menneskene som hjelper oss; i våre kristne fellesskap, for Guds kjærlighet som vi opplever gjennom nærheten til brødre og søstre, som – ofte i stillhet – ber, oppofrer, lider og vandrer sammen med oss. Vær så snill, ikke la oss glemme dette nøkkelordet: «Takk!» La oss ikke glemme å føle og å si «takk»!

Scalabrini og Zatti: to eksempler

Scalabrini og Zatti, som i dag er blitt helligkåret, minner oss om hvor viktig det er å vandre sammen og å være i stand til å takke. Biskop Scalabrini, som grunnla to kongregasjoner for migrantomsomsorg, en mannlig og en kvinnelig, hevdet at i vandringen til dem som emigrerer må vi ikke bare se problemer, men også en Forsynets plan: «Nettopp på grunn den migrasjon, som ble fremtvunget av forfølgelse», sa han, «krysset Kirken Jerusalems og Israels grenser og ble ‘katolsk’; takket være dagens migrasjoner vil Kirken bli et redskap til mellomfolkelig fred og fellesskap» (L’emigrazione degli operai italiani, Ferrara 1899). – Det finner nå sted en emigrasjon i Europa, som får oss til å lide mye og driver oss til å åpne vårt hjerte. Det er ukrainernes emigrasjon. De flykter fra krigen. La oss i dag ikke glemme det sterkt plagede Ukraina! – Scalabrini var meget fremsynt, han så fremover mot en verden og en Kirke uten barrierer, der ingen var fremmed. På sin side var salesianerbroren Artemide Zatti med sin sykkel et levende eksempel på takknemlighet: Etter selv å ha blitt frisk av tuberkulose, viet han hele sitt liv til å berike andre, til å pleie syke, med kjærlighet og ømhet. Det sies at han ble sett komme bærende på sine skuldre en av sine døde pasienter. Full av takknemlighet for det han selv hadde mottatt, ønsket han å si sitt «takk» ved å ta på seg andres sår. To eksempler.

La oss be om at disse våre hellige brødre må hjelpe oss å vandre sammen, uten skillemurer, og å dyrke dette edle, Gud så velbehagelige sinnelag, som takknemlighet er.