Pavens juletale til den romerske kurie

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

1. Se virkeligheten i øynene

Når vi kneler foran Barnet i krybben, kan vi se vårt liv i lys av «det sanne lys, som lyser for hvert menneske» (Joh 1,9). Gud ble menneske, og hans ydmykhet hjelper oss å se og godta virkeligheten slik den er. Vi blir kalt til å velge det vesentlige og kvitte oss med alt som hindrer oss i gå framover på hellighetens vei.

2. Takknemlighet

Når vi betrakter vårt liv og vår historie, bør det alltid være med utgangspunkt i erindringen om alt det gode Herren har gjort for oss. Bare da kan vi forholde oss til alt det onde og vonde; uten Guds kjærlighet ville bevisstheten om vår fattigdom være uutholdelig. Takknemlighet er en viktig grunnholdning her.

3. Omvendelse

Vi ønsker å takke Herren for hans velgjerninger i året som er gått. Forhåpentligvis befinner vår omvendelse seg blant disse velgjerningene. Vi er aldri ferdig omvendt. Både personlig og kollektivt trenger vi alltid omvendelse.

Vi er stadig som barn når det gjelder evangeliet. Vi trenger stadig å lære, å ta evangeliets budskap stadig mer alvorlig, å praktisere det, å gjøre alt det gode vi kan.

Det annet vatikankonsil kan ses som en stor anledning for hele Kirken til å omvende seg. «Det er ikke evangeliet som forandrer seg, det er vi som begynner å forstå det bedre», sa den hellige Johannes XXIII. Og den pågående synodalitetsrefleksjonen er kommet i stand nettopp ut fra en overbevisning om at forståelse av Kristi budskap er en endeløs prosess.

Heresi er ikke bare å forkynne et annet evangelium (jf. Gal 1,9), men også å slutte å oversette evangeliet til aktuelle språk, måter og midler. «Å bevare betyr å holde Kristi budskap levende og ikke bak lås og slå.»

4. Dannede demoner. Årvåkenhet.

Ofte glemmer vi følgende problem: Ikke bare får omvendelse oss til å legge til merke det onde og velge det gode, men omvendelse driver også den onde til å utvikle seg, til å bli mer listig, til å forkle seg slik at det onde blir vanskeligere å gjennomskue. Det er en kamp. «Fristeren kommer alltid tilbake, og han kommer i forkledning.»

«Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred. Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet» (Luk 11,21–22). Vi har dessverre gjerne for stor tiltro til oss selv, til våre strategier og programmer. Da er våre nederlag en nåde. Vi blir minnet om ikke å stole på oss selv, men på Herren. «Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer» (Luk 11,23).

Det ikke nok å ta avstand fra det onde; vi må bestemme oss for å vende om. Vi må gjøre endringer som setter oss i stand til å unnfly den ondes logikk, som ofte er en verdslig logikk. Årvåkenhet er en meget nyttig dyd i denne sammenheng.

Jesus forklarer behovet for årvåkenhet slik: «Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den omkring over øde vidder på leting etter et hvilested, men uten å finne det. Da sier den: ‘Jeg vil vende tilbake til huset mitt, som jeg forlot.’ Og når den kommer dit, finner den huset feid og pyntet. Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der. Og det siste blir verre for dette mennesket enn det første» (Luk 11,24–26). Vår første omvendelse brakte en viss orden i huset. Men så kommer den onde tilbake, under nytt dekke. «Dannede demoner» tar seg inn i vårt hus – vårt hjerte – uten at vi merker det. Daglig samvittighetsransakelse er nødvendig om vi skal kunne forstå hva som foregår.

Paven ga et eksempel på et helt nonnekloster som så å si ble invadert av onde ånder. «Rene som engler, hovmodige som demoner», ble det sagt om abbedissen Angélique Arnauld og de andre nonnene i Port-Royal-klosteret.

5. Hjemme, men egentlig borte?

Mange av Jesu lignelser er først og fremst myntet på dem som tror at de selv er rettferdige og ser ned på alle andre (jf. Luk 18,9). I de såkalte «barmhjertighetens lignelser» (jf. Luk 15) forteller han ikke bare om det bortkomne sauen og den yngste sønnen, men også om sølvmynten og den eldste sønnen: Man kan forville seg også i sitt eget hjem, som sølvmynten, og man kan ha et miserabelt liv selv om man formelt sett befinner seg innenfor pliktens innhegning, som den eldste sønnen.

Slik er det med den romerske kurie: Formelt sett er den hjemme og tjener Den hellige stol. Da er vi lett fristet til å tro at vi har vårt på det tørre, at vi er bedre enn andre, at vi ikke lenger trenger omvendelse. «Vi står mer i fare enn alle andre, for vi blir overlistet av den ‘dannede demonen’, som ikke kommer med bulder og brak, men med blomster» Vår trøst kan i virkeligheten være et bedrag og ikke en gave fra Ånden.

6. Fred. Lidelse.

Til slutt talte paven om fred, som vi nå alle lengter etter, og henledet tankene til dem som lider. Paven siterte Dietrich Bonhoeffer, som i fengselet skrev:

«Sett fra et kristent synpunkt kan jo ikke en jul i fengselscellen være spesielt problematisk. I dette huset vil sannsynligvis mange feire en jul som er mer meningsfylt og ekte enn der hvor man bare feirer jul i navnet. At elendighet, lidelse, fattigdom, ensomhet, hjelpeløshet og skyld betyr noe helt annet i Guds øyne enn ifølge menneskets dom, at Gud vender seg nettopp til de steder som menneskene pleier å vende seg bort fra, at Kristus ble født i en stall fordi han ikke fant rom i herberget – dette forstår en fange bedre enn andre, og for ham er det virkelig godt nytt» (Widerstand und Ergebung, Kaiser Verlag, München 1985, 186).

7. Fredskultur

Freden starter i hjertet til hvert enkelt menneske. «Slutt med all hardhet og hissighet, med sinne, bråk, spott og all annen ondskap. Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus» (Ef 4,31–32): Godhet, medfølelse og tilgivelse er den medisin vi har for å kunne bygge fred.

Hele talen på engelsk og på flere andre språk