Skjelning: 9. Skjelningsmateriale. Trøst

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før katekesen onsdag 23. november ble det lest fra Salmenes bok:

Bare hos Gud er jeg stille,
fra ham kommer min frelse.
Bare han er min klippe og min frelse
og mitt vern, jeg skal ikke vakle.
[…]
Bare hos Gud skal jeg være stille,
fra ham kommer mitt håp.
(Sal 62,2–3,6 fra Bibel 2011)

Trøst: sjelelig lys

Etter et par katekeser om mistrøstighet, altså sjelelig mørke, kom paven til dens motsetning, nemlig trøst, altså sjelelig lys.

Åndelig trøst er en «erfaring av indre glede, som lar oss se Guds nærvær i alle ting; den styrker vår tro og vårt håp, og også vår evne til å gjøre det gode. Den som opplever trøst gir seg ikke når problemene melder seg, for den fred vedkommende erfarer er sterkere enn prøvelsen. Det dreier seg altså om en stor gave i åndelig liv og for vårt liv i dets helhet.»

Som en vanndråpe på en svamp

Trøst er en indre bevegelse som berører vårt innerste. Trøst er ikke noe som vekker oppsikt, men noe mildt, lett og mykt, lik en vanndråpe på en svamp (jf. Åndelige øvelser, 335, Pilegrimens beretning & Åndelige øvelser, oversatt av Ingvild Røsok, utgitt på St. Olav forlag). «Mennesket føler seg omhyllet av Guds nærvær samtidig som dets frihet alltid blir respektert. Dette er aldri noe umusikalsk som prøver å gjøre vold på vår vilje, heller ikke er det en flyktig lykkerus: Tvert imot, kan også smerte, som vi har sett – for eksempel over ens egne synder – gi opphav til trøst. »

Helgeners erfaring av trøst

Paven nevnte eksempler på trøst: Augustin som samtaler med sin mor, Monica, om hvor skjønt det evige liv er; Frans av Assisis «fullkomne glede»; de mange helgener som har gjort store ting, ikke fordi de oppfattet seg selv som spesielt dyktige, men fordi de var «blitt erobret av den beroligende sødme i Guds kjærlighet». Ignatius av Loyola la undrende merke til den spesielle fred som var i ham når han leste om helgeners liv. Ett år etter at hun ble døpt beskriver Edith Stein sin indre fred slik: «Mens jeg overgir meg til denne følelsen begynner litt etter litt nytt liv å fylle meg og drive meg – uten noen viljeanspennelse – til ny virksomhet. Denne opplivende tilstrømming synes å springe ut av et virke og av en kraft som ikke er min, og som uten å stille noe slags krav blir virksom i meg» (Beiträge zur philosophischen Begründung der Psychologie und der Geisteswissenschaften, ESGA 6, Freiburg 2010, s. 73).

Trøst angår framfor alt vårt håp, trøst er rettet fremover, får oss i bevegelse og gjør det mulig for oss å ta iniativer som vi hittil hadde utsatt eller ikke engang forestilt oss – slik det var for Edith Stein som bestemte seg for å bli døpt.

Vi kan ikke styre, ikke programmere, trøst etter vårt eget ønske. Trøst er en gave fra Den hellige ånd. Den muliggjør en fortrolighet med Gud som tilsynelatende fjerner all avstand mellom menneske og Gud.

Et eksempel på vågal fortrolighet: Thérèse av Jesusbarnet

Fjorten år gammel besøkte Thérèse av Jesusbarnet Santa Croce in Gerusalemme-kirken i Roma. Hun ønsket sterkt å røre ved en av naglene fra korsfestelsen: «Mens jeg i stillhet betraktet de dyrebare relikviene, lyktes det meg å lirke lillefingeren inn gjennom en av glippene i relikvieskrinet, og da kunne jeg røre ved den naglen som hadde vært badet i Jesu blod … Jeg var virkelig litt vågal … Heldigvis vet Gud, som ser inn i hjertets dyp, at mine motiver var rene […] Jeg oppførte meg overfor ham som et barn som tror at alt er tillatt, og som betrakter sin Fars skatter som sine egne» («En sjels historie», manuskript A, s. 150–151, oversatt av Jeanne Wreden, St. Olav forlag).

Thérèse gir oss en «vidunderlig beskrivelse av åndelig trøst», sa paven. Den ømhet man føler overfor Gud «gjør en vågal i ens ønske om å delta i hans eget liv, om å gjøre det han setter pris på». Og slik er det fordi man føler seg hjemme hos ham, man føler seg tatt imot, elsket, helbredet. Thérèse er også så vågal at hun under sitt opphold i Roma også ber pave Leo XIII om tillatelse til å tre inn i Karmel, selv om hun fortsatt bare er et barn.

Vær på vakt mot falsk trøst

Det finnes ekte, original trøst, men det finnes også falsk trøst, etterligninger av ekte trøst. Ekte trøst er som en vanndråpe på en svamp, myk og fortrolig; dens etterligninger derimot er skarpe, støyende og forstyrrende, som ild i strå, uten fasthet. Falsk trøst får oss til å krøke oss sammen i oss selv og ikke bry oss om andre. Den etterlater oss tomme, langt borte fra vårt egentlige sentrum.

Skjelning er viktig

Når vi føler oss trøstet, må vi stoppe litt opp og prøve å skjelne: Hva slags trøst dreier det seg egentlig om? For falsk trøst er farlig om vi på en overdreven måte søker den for dens egen skyld og glemmer Herren. «Man søker Guds trøst, og ikke trøstens Gud», slik den hellige Bernard ville ha sagt.

Det er viktig å søke Herren for hans egen skyld, som paven sa i forrige katekese.

***

Hele katekesen som tekst (engelsk, tysk, …) og som video (dubbet til engelsk)

Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Hva vil det si å skjelne?
2. Et eksempel: Ignatius av Loyola
3. Skjelningens elementer. Fortrolighet med Herren
4. Skjelningens elementer. Å kjenne seg selv
5. Skjelningens elementer. Lengsel
6. Skjelningens elementer. Vår egen livshistorie
7. Skjelningsmateriale. Mistrøstighet
8. Hvorfor er vi mistrøstige?