Pave Frans’ preken ved pave emeritus Benedikts gravferd

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Evangelieteksten var

[…] Det var allerede omkring den sjette time. Da falt det et mørke over hele landet helt til den niende time, for solen ble formørket. Forhenget i tempelet revnet etter midten, og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han. (Luk 23,39–46 fra Bibel 2011)

Les mer om rekviemmessen for pave emeritus Benedikt på katolsk.no.

Her følger hele prekenen:

«Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» (Luk 23,46). Dette var Herrens siste ord på korset; hans siste sukk – kan vi si – som bekrefter det som hadde kjennetegnet hele hans liv: en stadig overgivelse i sin Fars hender. Tilgivelsens og medlidenhetens hender, helbredelsens og barmhjertighetens hender, salvingens og velsignelsens hender. Hender som drev ham til å overgi seg også i sine søskens hender. I sin åpenhet for alle de livshistorier som han støtte på underveis, lot Herren seg utmeisle av Guds vilje og tok på sine skuldre alle de konsekvenser og vanskeligheter som evangeliet innebærer, like til å se sine egne hender såret av kjærlighet: «Se her er hendene mine» sa han til Tomas (Joh 20,27), og det sier han til hver av oss: «Se her er hendene mine.» Sårede hender som strekker seg ut mot oss og som stadig gis oss, for at vi skal lære å kjenne Guds kjærlighet til oss og tro på den (jf. 1 Joh 4,16). [1]

«Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» er den innbydelse og det livsprogram som Herren innblåser i hyrdens hjerte og ønsker å forme det etter, som en pottemaker (jf. Jes 29,16), for at det skal være avstemt etter Jesu Kristi sinnelag (jf. Fil 2,5). Takknemlig oppofrelse i tjeneste for Herren og hans folk, oppofrelse som blir til av å ha mottatt en helt uforskyldt gave: «Du tilhører meg … du tilhører dem», hvisker Herren; «du er under mine henders beskyttelse, under mitt hjertes beskyttelse. Bli værende i mine hender, og gi meg dine hender». [2] Guds imøtekommenhet [condiscendenza] og nærhet får ham til å legge seg i sine disiplers svake hender slik at de kan fø hans folk og sammen med ham si: Ta og spis, ta og drikk, dette er min kropp, den kropp som gis dere (jf. Luk 22,19). Guds totale synkatábasis [condiscendenza].

Bedende oppofrelse, som i stillhet formes og forfines ved de mange veivalg og i de mange motsigelser som enhver hyrde må gjennomgå (jf. 1 Pet 1,6–7) og gjennom den tillitsfulle oppfordringen til å fø flokken (jf. Joh 21,17). Likesom Mesteren bærer han på sine skuldre forbønnens slitsomme byrde og lar seg slite ut i salvingen for sitt folk, især der hvor godheten må kjempe og verdigheten til våre søsken står i fare (jf. Hebr 5,7–9). I dette møte av forbønn skaper Herren gradvis den mildhet som er i stand til å forstå, ta imot, håpe og satse til tross for de misforståelser som dette kan avstedkomme. En usynlig og ubegripelig fruktbarhet oppstår når man vet hvilke hender man har gitt sin tiltro (jf. 2 Tim 1,12). Bedende og tilbedende tiltro som lar hyrden forstå hva som må gjøres og tilpasser hans hjerte og avgjørelser til Guds tider og stunder (jf. Joh 21,18): «Å fø betyr å elske, og å elske betyr også å være villig til å lide. Å elske betyr: å gi sauene det sanne gode, Guds sannhets og Guds ords føde, hans nærværs føde» [3]

Og også oppofrelse støttet av Åndens trøst: Han går alltid går i forveien for hyrden i misjonen: i lidenskapelige bestrebelser etter å formidle skjønnheten og gleden i evangeliet (jf. Gaudete et exsultate, 57), i det fruktbare vitnesbyrdet til dem som, likesom Maria, på forskjellig vis blir stående under korset, i den smertefulle, men sterke fred og ro som verken angriper eller undertrykker noen; og i det stedige, men tålmodige håp til at Herren vil holde sitt løfte, slik han lovet våre fedre og sin ætt, til evig tid (jf. Luk 1,54–55).

Også vi, som holder fast ved Herrens siste ord og ved hans livsvitnesbyrd vil, som kirkelig fellesskap, følge i hans fotspor og betro vår bror i Faderens hender: Må disse barmhjertighetens hender finne hans lampe tent med den evangeliets olje, som han utbredte og vitnet om i sin livstid (jf. Matt 25,6–7).

På slutten av sin Pastoralregel ba og oppfordret den hellige Gregor den store en venn og til å gi ham åndelig ledsagelse: «Midt i mitt livs stormer trøstes jeg av tillit til at du vil holde meg flytende på dine bønners planke og til at om jeg dras ned og ydmykes av min syndebyrde, vil du hjelpe meg opp med dine fortjenester.» Dette er hyrdens bevissthet: Alene trenger han ikke bære det han i virkeligheten aldri ville kunne bære alene, og derfor vet han å overgi seg til det folket som er blitt betrodd ham – til dets bønner og omsorg. [4] Guds trofaste folk er kommet sammen og ledsager ham som var dets hyrde og betror ham til Gud. Likesom kvinnene ved graven er vi her med takknemlighetens vellukt og håpets salve for å vise ham, nok en gang, den kjærlighet som aldri forgår; vi vil gjøre det med den samme salving, visdom og finfølelse og oppofrelse som han selv visste å skjenke oss i årenes løp. Sammen vil vi si: «Far, i dine hender overgir vi hans ånd!».

Benedikt, du brudgommens trofaste venn, må din glede være fullkommen når du endelig og for alltid hører hans stemme!

[1] Jf. Benedikt XVI, Deus caritas est, 1
[2] Jf. Benedikt XVI, preken ved oljevigselsmessen 13. april 2006
[3] Benedikt XVI, preken ved innsettelsesmessen, 24. april 2005
[4] Jf. ibid.

Hele messen med engelske kommentarer