Pavens epifaniapreken

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

På høytiden for Herrens åpenbaring (epifania, helligtrekongersfest) er evangeliet:

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» […] Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. […] (Matt 2,1–12 fra Bibel 2011)

Her følger pave Frans' preken i Peterskirken:

Hvor er han som er født?

Som en stjerne som stiger opp (jf. 4 Mos 24,17). Slik kommer Jesus, for å lyse for alle folk og klarne opp menneskehetens netter. Sammen med vismennene løfter vi blikket mot himmelen og spør oss i dag: «Hvor er han som er født?» (jf. Matt 2,2). På hvilket sted kan vi finne og møte vår Herre?

1. Vår hellige, spørrende og søkende uro

Ut fra vismennenes erfaring forstår vi at det første «sted» der han gjerne lar seg søke er i spørrende uro. Det fascinerende eventyret til disse lærde fra Østen lærer oss at tro ikke oppstår av våre fortjenester eller av teoretiske overlegninger. Nei, tro er en gave fra Gud. Hans nåde hjelper oss å våkne av apati og gjøre rom for livets viktige spørsmål, spørsmål som får oss ut av vår innbilske overbevisning om at alt er i den skjønneste orden med oss, spørsmål som åpner oss for det som overstiger oss selv. Vismennene har en slik spørrende uro i seg i begynnelsen. Grepet av bittersøt lengsel gransker de himmelen og undres av en stjernes stråleglans. På denne måten representerer de den streben etter transcendens som besjeler både sivilasjonenes vandring og det stadige søkende menneskehjerte. Den stjernen etterlater et spørsmål i deres hjerte: Hvor er han som er født?

Ut av det nøytrale rom, inn i de ubekvemme rom

Brødre og søstre, vår trosvandring begynner når vi, ved Guds nåde, gjør rom for den uro som holder oss våkne; når vi lar oss bli stilt spørsmål ved, når vi ikke nøyer oss med å holde oss i ro i våre inngrodde vaner, men aktivt møter dagliglivets utfordringer; når vi slutter å oppbevare oss selv i et nøytralt rom og bestemmer oss for å begi oss ut i livets ubekvemme rom, som består av relasjoner med andre mennesker, av overraskelser, av uforutsette ting, av prosjekter som trenger oppfølging, av drømmer som venter på å bli realisert, av frykt som bør ses i øynene, av lidelse. I vårt hjerte dukker det i disse rommene opp spørsmål, som ikke lar seg undertrykke, som åpner oss for søken etter Gud: Hvor er lykken for meg? Hvor er det fulle liv som jeg lengter slik etter? Hvor er den kjærlighet, som ikke blir borte, som ikke slukner, som ikke går i stykker selv ikke ved svakhet, nederlag og bedrag? Hva slags muligheter finnes skjult i mine kriser og mine lidelser?

En fare: å berolige hjertet med surrogater

Men det kan være at den daglige luft, som vi puster inn, byr på «beroligende midler for sjelen», surrogater for å berolige, for å undertrykke vår uro og slukke disse spørsmålene: fra forbruksprodukter til forlokkende fornøyelser, fra underholdningsdebatter til dyrkelse av velvære. Alt dette later til å si oss: Ikke tenk så mye, la det skure og gå, nyt livet! Ofte forsøker vi å anbringe hjertet i bekvemmelighetens safe – å anbringe hjertet i bekvemmelighetens safe –, men om vismennene hadde gjort det, ville de aldri ha møtt Herren. Å berolige hjertet, å berolige sjelen for at det ikke lenger skal finnes noen uro: Dette er faren. Gud derimot holder hus i våre urolige spørsmål; i dem «søker vi ham, slik natten søker morgenrøden … Han er i den stillhet som foruroliger oss når vi står overfor døden og slutten på all menneskelig storhet; han er i det behov for rettferdighet og kjærlighet som vi bærer inne i oss; han er det hellige Mysterium som imøtekommer vår lengsel etter Den fullstendig andre, lengsel etter fullkommen og fullbyrdet rettferdighet, forsoning og fred» (C. M. Martini, Incontro al Signore Risorto. Il cuore dello spirito cristiano, Cinisello Balsamo 2012, 66). Dette er altså det første stedet: den spørrende uro. Vær ikke redde for å gå inn i denne uroen: Disse spørsmålene er nettopp de veier som fører oss til Jesus.

2. Vandringens vågespill

Det andre stedet der vi kan møte Herren er vandringens risiko. Spørsmål, også åndelige spørsmål, kan jo utløse frustasjon og mistrøstighet om de ikke setter oss i bevegelse, om de ikke leder vår indre bevegelse mot Guds ansikt og hans Ords skjønnhet. Vismennenes streiftog, «deres ytre pilegrimsferd», sa Benedikt XVI, «var et uttrykk for deres indre reise, deres hjertes indre pilegrimsferd» (Epifaniapreken, 6. januar 2013). Vismennene blir jo ikke stående og se på himmelen og grunne over den lysende stjernen, men de begir seg ut på en farefull reise, uten på forhånd å være garantert sikre veier og veldefinerte kart. De vil finne ut hvem jødenes konge er, hvor han er født, hvor de kan finne ham. Derfor spør de Herodes, som i sin tur sammenkaller folkets ledere og skriftlærde, som rådspør Skriftene. Vismennene er underveis: Flesteparten av de verb som beskriver deres handlinger uttrykker bevegelse.

Tro er en stadig vandring

Slik har det seg også med vår tro: Uten stadig vandring og stadig dialog med Herren, uten å høre på hans Ord og uten utholdenhet kan ikke troen vokse. En håndfull ideer om Gud og en håndfull bønner for å berolige sin samvittighet er ikke nok; vi bør bli disipler som følger Jesus og hans evangelium, snakke med ham om alt i bønn, søke ham i dagliglivets situasjoner og i ansiktene til våre søsken. Fra Abraham, som la ut på en reise til et ukjent land, til vismennene, som følger stjernen, er tro en vandring, en pilegrimsferd, en historie om gjentatte oppbrudd. La oss aldri glemme det: Tro er en vandring, en pilegrimsferd, en historie om gjentatte oppbrudd. La oss huske dette: Troen vokser ikke om den forblir statisk; vi kan ikke innskrenke den til en eller annen personlig andaktsform eller holde den innestengt mellom kirkeveggene. Vi må ta med oss troen ut, leve den i en stadig vandring mot Gud og mot våre søsken. La oss spørre oss i dag: Er jeg underveis mot livets Herre, for at han skal kunne bli mitt livs Herre? Jesus, hvem er du for meg? Hvor kaller du meg hen, hva ønsker du av mitt liv? Hvilke valg ber du meg ta for andres skyld?

3. Tilbedelsens undring

Og til slutt, etter den spørrende uro og vandringens risiko, er det tredje stedet, der man møter Herren, tilbedelsens undring. Etter en lang reise og en slitsom søken, gikk vismennene inn i huset og «fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham» (vers 11). Dette er det avgjørende punktet: all vår uro, alle våre spørsmål, åndelige vandringer og troshandlinger må munne ut i tilbedelse av Herren. Der finner de sitt midtpunkt og kildevell, for alt fødes derfra, for det er Herren som får oss til å høre og gjøre. Alt oppstår og alt når sitt høydepunkt der, for alltings mål er ikke å gå over en personlig målstrek og selv motta ære, men å møte Gud og la seg omfavne av hans kjærlighet, som gir vårt håp grunnlag, som befrir oss fra det onde, som åpner oss for kjærlighet til alle, som gjør oss til mennesker i stand til å bygge en mer rettferdig og broderlig verden. All vår pastorale aktivitet tjener ingen hensikt om vi ikke setter Jesus i sentrum og tilber ham. Tilbedelsens undring. Der lærer vi å stå foran Gud, ikke hovedsakelig for å be eller for å gjøre noe, men bare for å være i stillhet og overgi oss til hans kjærlighet, for å la oss gripe og gjenføde av hans barmhjertighet. Og mange ganger skjer det at vi ber, at vi ber om ting, at vi grunner, … Men tilbedende bønn pleier ofte å mangle. Vi har mistet sansen for å tilbe, for vi har mistet vår spørrende uro og også motet til å fortsette vandringen med alle dens risikoer. I dag innbyr Herren oss til å gjøre som vismennene. La oss, som de, falle på kne og overgi oss til Gud i tilbedelsens undring. La oss tilbe Gud og ikke oss selv; la oss tilbe Gud og ikke falske avguder som forfører oss med prestisjens og maktens fortryllelse, med falske nyheters fortryllelse; la oss tilbe Gud, for ikke å bøye kne for forgjengelige ting og for det ondes forførende, men hule tenkemåte.

«Mørket er ikke mørkt for deg,  natten er lys som dagen» (Sal 139,12)

Brødre og søstre, la oss åpne vårt hjerte for uroen, la oss be om vågemot til å vandre videre og nå fram til tilbedelse! La oss ikke være redde, dette er vismennenes vandring, dette er vandringen til alle helgener gjennom alle tider: å motta uro, sette ut på vandring og tilbe. Brødre og søstre, la ikke den spørrende uro slukne i oss; la oss ikke stoppe å gå idet vi gir etter for apati og bekvemmelighet; og når vi møter Herren, så la oss overgi oss til tilbedelsens undring. Da vil vi oppdage at det finnes et lys som lyser opp selv de mørkeste netter: Det er Jesus, den klare morgenstjernen, rettferds sol, Guds barmhjertige stråleglans, han som elsker ethvert menneske og ethvert folk på jorden.