Pavens preken ved avslutningen av bønneuken for kristen enhet

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Onsdag 25. januar ble bønneuken for kristen enhet avsluttet med økumenisk vesper ved Paulus' grav i Paulusbasilikaen i Roma.

Ved vesperen ble bibelteksten for årets bønneuke lest:

[…]
Når dere løfter hendene,
lukker jeg øynene for dere.
Hvor mye dere enn ber,
hører jeg ikke.
Hendene deres er fulle av blod.
Vask dere, gjør dere rene!
Få de onde gjerningene
bort fra mine øyne,
hold opp med å gjøre ondt,
lær å gjøre godt!
Søk det som er rett,
hjelp den undertrykte,
vær forsvarer for farløse,
før enkers sak!
Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren.
Om syndene deres er som purpur,
skal de bli hvite som snø,
om de er røde som skarlagen,
skal de bli hvite som ull.
(Jes 1,12–18 fra Bibel 2011)

Her følger pavens preken:

Vi har nettopp hørt det Guds ord som har gitt denne bønneuken for kristen enhet dens særpreg. Det er sterke ord, så sterke at de kan synes upassende nå mens vi har gleden av å møte hverandre som brødre og søstre i Kristus, for å feire en høytidelig liturgi til hans lov og pris. Triste og urovekkende nyheter er ingen mangelvare, så vi ville gjerne ha sluppet slike «sosiale bebreidelser» fra Skriften! Men om vi låner øre til bekymringene i vår tid, har vi desto større grunn til å interessere oss for det som får den Herre, som vi lever for, til å lide; og ettersom vi er kommet sammen i hans navn, kan vi ikke annet enn å sette hans ord i sentrum. Det ordet er profetisk: Med Jesajas stemme formaner jo Gud oss og oppfordrer oss til å forandre oss. Formaning og forandring: Jeg vil snakke litt ut fra disse to ordene nå i kveld.

Formaning

Vår likegyldighet for vår egen manglende forståelse

1. Formaning. La oss igjen lytte til noen av de guddommelige ordene: «Når dere kommer for å vise dere for mitt ansikt, […] kom ikke lenger med unyttige gaver! […] Når dere løfter hendene, lukker jeg øynene for dere. Hvor mye dere enn ber, hører jeg ikke» (Jes 1,12.13.15). Hva er det som til de grader vekker Herrens vrede at han irettesetter sitt elskede folk i slik en indignert tone? Teksten avslører to grunner. For det første tar han avstand han det faktum at det i hans tempel og i hans navn ikke gjøres det han ønsker: Han ønsker ikke offerrøyk og gaver, men at den undertrykte blir hjulpet, at den farløse blir forsvart, at enkers sak blir ført (jf. vers 17). I samfunnet fantes det på profetens tid en utbredt tendens til å anse de rike og de som kom med mange offergaver som mennesker velsignet av Gud, og til å forakte fattige mennesker. Men dette er å misforstå Herren fullstendig. Jesus saligpriser de fattige (jf. Luk 6,20), og i lignelsen om dommen identifiserer han seg med de sultne, de tørste, de fremmede, de trengende, de syke, de som sitter i fengsel (jf. Matt 25,35–36). Dette er den første grunnen til Guds harme: Gud lider når vi, som hevder å være hans troende, setter vårt syn foran hans, følger jordiske betraktningsmåter framfor himmelske, idet vi nøyer oss med ytre ritualer og forblir likegyldige til dem som ligger ham spesielt på hjertet. Så det er vår likegyldighet for vår egen manglende forståelse som smerter ham, kan vi si.

Gudsbespottelig vold

I tillegg finnes det noe annet og mer alvorlig som krenker Den høyeste: gudsbespottelig vold. Han sier: «Jeg tåler ikke falskhet og fest. […] Hendene deres er fulle av blod. […] Få de onde gjerningene bort fra mine øyne» (Jes 1,13.15.16). Herren er «sint» for den vold som utøves mot det Guds tempel som mennesket er, mens han blir æret i templer bygget av mennesker! Vi kan forestille oss med hvilken lidelse han må overvære kriger og voldshandlinger utført av mennesker som bekjenner seg kristne. Vi minnes et opptrinn da en helgen protesterte mot kongens grusomhet. Helgenen gikk til kongen i fastetiden og tilbød ham kjøtt. Da herskeren indignert avviste kjøttet under henvisning til sin religiøsitet, spurte gudsmannen ham hvorfor han hadde betenkeligheter med å spise kjøtt av dyr, mens han derimot ikke nølte med å ta livet av Guds barn.

Lær å gjøre godt! Søk det som er rett

Brødre og søstre, denne Herrens formaning gir oss mye å tenke på, som kristne og som kristne konfesjoner. Jeg ønsker nok en gang å betone at «i dag har vi, med en utviklet åndelighet og teologi, ingen unnskyldninger. Likevel finns det fremdeles de som føler seg oppmuntret, eller i det minste bemyndiget, av sin tro til å støtte ulike former for trangsynt og voldelig nasjonalisme, fremmedfrykt, forakt og til og med mishandling av de som er annerledes. Troen må i kraft av humanismen den inspirerer til beholde og opprettholde en kritisk sans i møte med disse trendene og reagere raskt når de begynner å slå rot i våre fellesskap» (Fratelli tutti, 86). Om vi etter apostelen Paulus’ eksempel ønsker at Guds nåde mot oss ikke skal være bortkastet (jf. 1 Kor 15,10), må vi motsette oss krig, vold og urett uansett hvor de slår rot. Temaet for denne bønneuken ble valgt av en gruppe troende fra Minnesota, som var seg bevisst den urett som er blitt begått mot urbefolkninger i fortiden og som begås mot afroamerikanere i våre dager. Stilt overfor forskjellige former for forakt og rasisme, overfor likegyldighet for manglende forståelse og overfor gudbespottelig vold, formaner Guds ord oss: «Lær å gjøre godt! Søk det som er rett» (Jes 1,17). For det er ikke nok å fordømme det onde, man må også gi avkall på det, man må gå fra det onde til det gode. Formaningen tar sikte på vår forandring.

Forandring

Guds nåde er kilden til vår forandring, enkeltvis og sammen

2. Forandring. Etter å ha diagnostisert våre feil, ber Herren oss om å gjøre det godt igjen, og gjennom profeten sier han: «Vask dere, gjør dere rene! […] Hold opp med å gjøre ondt» (vers 16). Og da han vet at vi er overmannet og som lammet av altfor mye skyld, lover han selv å vaske våre synder: «Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren. Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull» (vers 18). Kjære dere, alene kan vi ikke fri oss fra vår manglende gudsforståelse og fra den ulmende vold inne i oss. Uten Gud, uten hans nåde, blir vi ikke friske av vår synd. Hans nåde er kilden til vår forandring. Livet til apostelen Paulus, som vi feirer i dag, minner oss om det. Alene klarer vi det ikke, men med Gud er alt mulig; alene klarer vi det ikke, men sammen er det mulig. Det er jo i fellesskap Herren ber sine om å omvende seg. Det er folket som skal omvende seg sammen – omvendelse, dette ordet som ofte kommer igjen og ikke alltid er lett å forstå –, omvendelse har en fellesskapelig, kirkelig dynamikk. La oss derfor tro at også vår økumeniske omvendelse gjør fremskritt i den grad vi erkjenner at vi er nådetrengende, at vi alle sammen trenger den samme barmhjertighet: Ved å erkjenne at vi alle i alt avhenger av Gud, vil vi, med hans hjelp, føle oss «ett» og virkelig være det (Joh 17,21). Søsken for alvor.

Fellesskap i Den hellige ånd

Så fint det er sammen å åpne seg, i Åndens nåde, for denne perspektivendringen og igjen oppdage at «alle de troende, spredt over hele verden, har fellesskap med hverandre i Den hellige ånd, slik at», skrev den hellige Johannes Krysostomos, «den som sitter i Roma, vet at inderne er hans lemmer» (Lumen gentium, 13; In Io. hom. 65, 1). Under denne vandringen i fellesskap er jeg takknemlig for at mange kristne fra forskjellige fellesskaper og tradisjoner med både deltagelse og interesse ledsager Den katolske kirkes synodale vei, som jeg håper blir stadig mer økumenisk. Men la oss ikke glemme at det å vandre sammen og erkjenne at vi er i fellesskap med hverandre i Den hellige ånd innebærer en forandring, en vekst som bare kan finne sted, slik Benedikt XVI skrev, «når jeg møter Gud i mitt indre, når dette møte er blitt til et viljesfellesskap som også omfatter mine følelser. Da lærer jeg å betrakte denne andre ut fra Jesu Kristi perspektiv og ikke bare med mine egne øyne og følelser. Jesu Kristi venn er min venn» (Deus caritas est, 18, oversatt av Anne Krohn, St. Olav forlag).

Jesus arbeider

Må apostelen Paulus hjelpe oss å forandre oss, å vende om; må han utvirke for oss noe av sitt ubendige mot. For under vår vandring kan det lett skje at vi arbeider for vår egen gruppe snarere enn for Guds rike, at vi blir utålmodige, at vi mister håpet om den dag da «alle kristne engang vil kunne møte hverandre i den samme nattverdsfeiring og nå frem til den ene og udelte Kirkes enhet, den som Kristus fra først av har skjenket sin Kirke» (Unitatis redintegratio, 4). Men nettopp med henblikk på den dagen setter vi vår lit til Jesus, vår Påske og vår fred: Alt mens vi ber til ham og tilber ham, virker han. Og vi trøstes av det han sa til Paulus og som vi kan høre rettet til hver av oss: «Min nåde er nok for deg» (2 Kor 12,9).

Kjære dere, i broderlig ånd har jeg ønsket å dele disse tankene, som Guds ord vekket i meg, for at vi, formant av Gud, ved hans nåde forandrer oss og vokser i bønn, tjeneste, dialog og samarbeid mot den fulle enhet som Kristus ønsker.

***

Pave Frans avsluttet prekenen med å takke dem som var til stede. Han nevnte:

– Metropolitten Polykarpos, representant for Det økumeniske patriarkat
– Ian Ernest, personlig representant for erkebiskopen av Canterbury
– Representanter for andre kristne fellesskaper
– Medlemmer av Det panukrainske råd av kirker og religiøse organisasjoner
– Ortodokse og orientalsk-ortodokse studenter støttet av Komiteen for kultursamarbeid med de ortodokse kirker (Det pavelige råd for fremme av kristen enhet)
– Studenter fra Bossey Ecumenical Institute (Kirkenes Verdensråd)
– Bror Alois og brødre fra Taizé, som forbereder Den økumeniske bønnevaken på Petersplassen 30. september.

Fratelli Tutti-sitatet er hentet fra en uferdig oversettelse ved Ann Jeanette Søndbø Ekberg og Sebastian Ekberg.