Skjelning: 14. Åndelig ledsagelse

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før katekesen onsdag 4. januar ble det lest fra Salmenes bok:

Ditt ord er en lykt for min fot
og et lys for min sti.
[…]
Underfulle er dine lovbud,
derfor tar jeg vare på dem.
Dine ord gir lys når de åpner seg,
de gir uvitende innsikt.
[…]
Stor fred har de som elsker din lov,
ingen ting får dem til å snuble.
(Sal 119,105.129–130,165 fra Bibel 2011)

Benedikt XVI ønsket å ledsage oss

Denne onsdagen lå Benedikt XVI på likseng i Peterskirken, like ved Paul VIs audienshall, der katekesen ble holdt, og pave Frans mintes hans meget gode katekeser og hans skarpe og fine tanke, som ikke var selvreferende, men kirkelig. Benedikts siktemål var alltid å ledsage oss alle mot møtet med Jesus. «Den som tror er aldri alene», siterte Frans da han henvendte seg til de tysktalende. Dette var mottoet under en av Benedikts reiser til Tyskland.

Skatten i leirkrukker (jf. 2 Kor 4,7)

Vi kan sammenligne Guds nåde med godt såkorn, alltid klart til å kime, og vi kan sammenligne vår egen natur med jordsmonn av varierende kvalitet (jf. Mark 4,3–9).

Det er viktig at vi gir oss selv til kjenne, uten å være redd for å vise fram våre mest skrøpelige sider, våre mest ømfintlige, svake eller flaue punkter. «Vår skrøpelighet er i virkeligheten vår sanne rikdom […] som vi må lære å respektere og godta, for når vi gir den til Gud, gjør han oss i stand til å være ømhjertede, barmhjertige, kjærlige. […] Vår skrøpelighet gjør oss menneskelige. Det er ingen tilfeldighet at den første av Jesu tre fristelser i ørkenen – den som hadde med sult å gjøre – søker å berøve oss vår skrøpelighet ved å fremstille skrøpelighet som et onde som det er om å gjøre å bli kvitt, som noe som hindrer oss i å være som Gud. Men skrøpelighet er vår mest dyrebare skatt: For å gjøre oss lik seg selv, ville Gud dele vår egen skrøpelighet fullt ut.» Se på krybben, og se på korset!

Å få oppklart misforståelser vedrørende en selv og Gud

I lydhørhet for Den hellige ånd kan åndelig ledsagelse være til hjelp når det gjelder å oppklare misforståelser i vår oppfatning av oss selv og av vårt forhold til Herren. Evangeliet gir flere eksempler på mennesker som hadde oppklarende og befriende samtaler med Jesus, blant annet den samaritanske kvinnen (Joh 4), Sakkeus (Luk 19), kvinnen som fikk tilgitt syndene (Luk 7), Nikodemus (Joh 3) og Emmaus-disiplene (Luk 24). De som virkelig møter Jesus, er ikke redde for å åpne sitt hjerte for ham og vise ham alt, inkludert sin sårbarhet, sin utilstrekkelighet, sin skrøpelighet. De opplever frelse og tilgivelse.

Å få belyst tanker

Å dele av oss selv med et annet menneske, å fortelle en annen vår historie og våre lengsler, hjelper oss å få klarhet over oss selv. Vi får brakt noe av vårt innerste fram i lyset. Det kan for eksempel dreie seg om tanker som stadig tilbakevendende tanker som plager oss. For eksempel: «Alt jeg har gjort er galt, jeg er ikke verdt noe som helst, ingen forstår meg, jeg vil aldri i livet klare meg, det vil gå galt med meg.» Slike tanker kan en annen hjelpe oss å avsløre som gale og giftige. Og da blir vi i stand til å føle oss elsket og verdsatt av Herren slik vi er, i stand til å gjøre godt. Vi overraskes av at det finnes andre måter å se ting på, vi blir oppmerksomme på tegn på at det gode stadig er og har vært i oss.

Gå sammen!

Vår ledsager kan oppmuntre oss til å lese det som finnes i vårt hjerte, det er jo framfor alt der Herren taler til oss. Vedkommende kan hjelpe oss å komme til en bedre forståelse av tidens tegn, av Herrens stemme, av fristerens stemme, av vanskeligheter som vi har kjørt oss fast i.

Det er viktig ikke å gå alene. Paven viste til et afrikansk ordspråk: «Om du vil komme deg fort framover, så gå alene; om du vil komme langt, så gå sammen med andre.»

Guds barn og søsken som går i flokk

Om både vi selv og vår ledsager og reisefelle har erfart at vi er Guds barn og dermed søsken, kan ledsagelsen bære mye frukt. Det er viktig å være del av et fellesskap på vandring.

Vi går ikke til Herren alene, men sammen. Ofte er det takket være en annens tro at vi finner støtte og blir helbredet, slik vi ser i fortellingen om mannen som var lam (jf. Mark 2,1–5).

Om vi derimot mangler erfaringen av å være Guds barn og hverandres søsken, kan det gå galt: Det kan oppstå urealistiske forventninger, misforståelser, avhengigheter som gjør at vi blir stående på et infantilt stadium.

Jomfru Maria

Maria er en mester i skjelning: Hun sier lite, lytter mye og tar vare på det som teller i sitt hjerte (jf. Luk 2,19). De få gangene hun sier noe, er det vektig, for eksempel: «Det han sier til dere, skal dere gjøre» (Joh 2,5).

Paven mintes en god og from gammel kvinne, som slett ikke hadde studert teologi. «Vet De hvilken gest Vår frue alltid gjør?» spurte hun ham. Hun pekte med pekefingeren. Det er Marias gest, sa hun. Maria viser alltid Jesus.

Maria vet at Herren taler til hjertet til hver enkelt av oss og ber oss omsette hans ord til handlinger og valg. Det gjorde hun selv, bedre enn noen annen, og var nærværende i de viktigste stundene i Jesu liv.

Skjelning: en kunst og en nåde

Skjelningens kunst kan læres. Den kan gjøre vårt åndelige liv stadig mer vakkert og ordnet. Men framfor alt er skjelning en Guds gave, som vi alltid må be om, uten noensinne å innbille oss at vi er eksperter og kan klare oss uten ham. «Herre, gi meg nåde til å skjelne underveis i livet: Hva må jeg gjøre? Hva må jeg forstå? Gi meg nåde til å skjelne, og gi meg et menneske som kan hjelpe meg å skjelne.»

Frykt ikke! Hør ham.

«Det er alltid mulig å dra kjensel på Herrens stemme. Han har sin egen stil. Det er en stemme som beroliger, oppmuntrer og trøster i vanskeligheter.» Evangeliet minner oss stadig vekk om det: «Frykt ikke», sier engelen til kvinnene ved graven (Matt 28,5). «Vær ikke redd» sier Jesus til Simon Peter (Luk 5,10). Det samme sier Herren også til oss i dag. «Om vi stoler på hans ord, vil vi spille livets spill godt og kunne hjelpe andre.» Hans ord er «en lykt for vår fot og et lys for vår sti» (jf. Sal 119,105).

***

Hele katekesen som tekst (engelsk, tysk, …) og som video (dubbet til engelsk og med amerikansk tegnspråk)

Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Hva vil det si å skjelne?
2. Et eksempel: Ignatius av Loyola
3. Skjelningens elementer. Fortrolighet med Herren
4. Skjelningens elementer. Å kjenne seg selv
5. Skjelningens elementer. Lengsel
6. Skjelningens elementer. Vår egen livshistorie
7. Skjelningsmateriale. Mistrøstighet
8. Hvorfor er vi mistrøstige?
9. Skjelningsmateriale. Trøst
10. Ekte trøst
11. Bekreftelse på et godt valg
12. Årvåkenhet
13. Hjelp til å skjelne