Angelus: Er det noe storartet?
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Søndag 19. februar var evangelieteksten fra Bergprekenen:
[…] Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.
(Matt 5,38–48 fra Bibel 2011)
Her følger det pave Frans sa før angelusbønnen:
Kjære brødre og søstre, god dag!
De ord som Jesus retter til oss i denne søndagens evangelium er krevende og synes paradoksale: Han oppfordrer oss til å vende det andre kinnet til og til å elske til og med våre fiender (jf. Matt 5,38–48). For oss er det normalt å elske dem som elsker oss og være venn med dem som er venner med oss; likevel provoserer Jesus oss ved å si: «Er det noe storartet?» [vers 47. Italiensk: «Hva er det for noe usedvanlig dere gjør?»]. Er det noe storartet? Dette punktet ønsker jeg å henlede deres oppmerksomhet på i dag, på dette med å gjøre noe storartet.
Menneskelig balanse og guddommelig ubalanse
«Usedvanlig» er det som går hinsides grensene for det vanlige, det som overskrider vanlig handlemåte og normale beregninger diktert av forsiktighet. Vi prøver vanligvis derimot å holde alt i temmelig god orden og under kontroll, slik at det svarer til våre forventninger, til vår målestokk: Av frykt for ikke å få noe til gjengjeld og også for å blottstille oss for mye og så bli skuffet, fortrekker vi å elske bare dem som elsker oss og unngå eventuelle skuffelser, å gjøre godt bare mot dem som er gode mot oss, være gavmilde bare mot dem som kan gi oss noe igjen; og de som behandler oss dårlig, svarer vi med samme mynt – slik er vi skuls. Men Herren formaner oss: Dette er ikke nok! Vi vil si: Det er ikke kristent! Om vi forblir i det sedvanlige og stadig sørger for balanse i regnskapet, mellom det vi gir og det vi mottar, vil ikke noen verdens ting endres. Hvis Gud skulle følge denne logikken, ville ikke vi ha noe håp om frelse! Men til vårt hell er Guds kjærlighet alltid «usedvanlig», den går hinsides –hinsides de vanlige kriteriene som vi mennesker anvender i våre relasjoner.
«Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere»
Så Jesu ord utfordrer oss. Mens vi prøver å holde oss innenfor det sedvanlige med vår nyttebetonte tenkning, ber han oss åpne oss for det usedvanlige, for det usedvanlige i en vederlagsfri kjærlighet; mens vi stadig forsøker få balanse i regnskapet, stimulerer Kristus oss til å leve i kjærlighetens ubalanse. Jesus er ingen god regnskapsfører, nei! Han fører oss alltid til kjærlighetens ubalanse. Det bør ikke overraske oss. Om ikke Gud hadde tapt sin likevekt, ville vi aldri ha blitt frelst: Det var korsets ubalanse som frelste oss! Jesus ville ikke ha kommet for å lete etter oss da vi var bortkomne og langt borte, han ville ikke ha elsket oss helt til det siste, han ville ikke ha omfavnet korset for oss, som ikke fortjente alt dette og ikke kunne gi han noe til gjengjeld. Slik apostelen Paulus skriver: «Selv for et rettskaffent menneske vil vel neppe noen gå i døden. Eller kanskje ville noen gjøre det for en som er god. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Rom 5,7–8). Så Gud elsker oss mens vi er syndere, ikke fordi vi er gode eller i stand til å gi ham noe tilbake. Brødre og søstre, Guds kjærlighet er alltid overmåls, alltid hinsides beregninger, alltid uforholdsmessig. Og i dag ber han også oss om å leve på denne måten, for bare da vitner vi virkelig om ham.
La Herren hjelpe oss å bli som han
Brødre og søstre, Herren foreslår at vi skal forlate fordelaktighetens logikk og slutte å måle kjærlighet på beregningenes og fordelenes vekt. Han innbyr oss til ikke å svare ondt med ondt, til å våge noe godt, til å ta sjansen på å gi, selv om vi vil få lite eller ingenting til gjengjeld. For det er denne kjærligheten som langsomt forvandler konflikter, korter ned avstander, overvinner fiendskap og leger hatets sår. Vi kan da spørre oss, hver av oss: Følger jeg fordelaktighetens logikk? Eller vederlagsfrihetens logikk, slik Gud gjør? Kristi usedvanlige kjærlighet er ikke lettvint, men den er mulig; den er mulig fordi han selv hjelper oss ved å gi oss sin Ånd, sin grenseløse kjærlighet.
Maria
La oss be til Vår frue, som svarte Gud med sitt «ja» uten beregning. Slik kunne hun bli hans nådes mesterverk.
***
