Evangeliseringsiver. 1. Kallet til apostolat (Matt 9,9–13)

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før katekesen ble følgende bibeltekst lest ved generalaudiensen onsdag 11. januar:

[Jesus] fikk se en mann som satt på tollboden. Han het Matteus. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham. Senere var Jesus gjest i huset. Det kom også mange tollere og syndere og var sammen med Jesus og disiplene hans til bords. Dette så fariseerne, og de sa til disiplene: «Hvorfor spiser mesteren deres sammen med tollere og syndere?» Men Jesus hørte det og sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr:
Det er barmhjertighet jeg vil ha,
ikke offer.
Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.»
(Matt 9,9–13 fra Bibel 2011)

En ny katekeseserie om Kirkens kall til å gå ut

«I dag starter vi en ny katekeseserie, viet et tema som er presserende og avgjørende for kristenliv: lidenskap for evangelisering, altså apostolisk iver», begynte pave Frans. Helt fra begynnelsen av er fellesskapet av Jesu disipler apostolisk, det er misjonerende. Paven understreket straks at det slett ikke dreier seg om proselyttisme. «Å være misjonerende, å være apostolisk, å evangelisere er ikke det samme som å bedrive proselyttisme; det ene har intet med det annet å gjøre.»

Det er Den hellige ånd som får Kirken til å gå ut og være «smittsomme» vitner om Jesus, å bringe hans evangelium til jordens grenser.

Når evangeliseringshorisonten derimot blir borte og den apostoliske iver slukner, blir kristenlivet sykt: Sammenkrøket, selvreferende, svinner det hen. Misjon er «kristenlivets oksygen».

Målet med denne katekeseserien er gjenoppdagelse av lidenskapen for å evangelisere. Vi vil hente inspirasjon i Skriften og i Kirkens lære og hos vitner som kan puste til den ild som Den hellige ånd vil stadig skal brenne i oss.

Alt starter med Jesu blikk

Matteus forteller selv om sitt kall. Paven tok for seg tre trekk ved dette kallet som kan sies å gå igjen ved alle kall.

Matteus var i folks øyne bare «en mann som satt på tollboden», en som samarbeidet med romerne, en forræder. «Men i Jesu øyne er Matteus et menneske, med sine skrøpeligheter og sin storhet.» Jesus ser mennesket, han ser substansen, han ser «substantivet». Paven advarte mot å se mennesker ut fra adjektiver – «han eller hun er den som er sånn og sånn». Mellom Matteus og hans folk er det avstand. Men Jesus nærmer seg ham, for Gud elsker hvert eneste menneske. «Dette Jesu blikk, som er storskjønt, som ser den andre, uansett hvem det er, som mottaker av kjærlighet, er begynnelsen til den evangeliserende lidenskap. Alt begynner med dette blikket, som vi lærer av Jesus.»

Hva med vårt eget blikk for andre? spurte paven. Er det helst andres feil vi ser, eller deres behov? Setter vi dem i bås etter hva de gjør og hva de tenker? Spør vi, som er kristne: Er det en av våre, eller ikke? Vier vi kristne dem som er «lengst borte» særlig oppmerksomhet, slik Jesus gjorde? «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere», sa han (vers 13).

Så en bevegelse: Matteus reiser seg og følger Jesus

Etter Jesu blikk, som alt begynner med, kommer hans ord til den sittende Matteus: «Følg meg!» Og Matteus «reiste seg og fulgte ham». Teksten spesifiserer at han «reiste seg». Dette er viktig for det var slik på den tiden at den som satt bestemte over andre. Det første Jesus gjør er å dra Matteus løs fra makten. Fra å sitte og motta andre, blir Matteus satt i bevegelse mot dem, han blir likestilt med dem og åpnes for tjeneste.

Dette er av grunnleggende betydning for Kirken. Sitter vi, Jesu disipler, og venter på at folk skal komme, eller er vi i stand til å reise oss opp, til å vandre sammen med andre, til å søke dem?

Et mål: tiltrekkende, gledesfylt vitnesbyrd

Hvor går så Matteus etter å ha reist seg og gitt seg til å følge Jesus? Aller først hjem. Der holder han «et stort selskap» for Jesus. «En hel del tollere og andre var sammen med dem til bords» (Luk 5,29). Matteus vender tilbake til sitt miljø, men som et annet menneske, og sammen med Jesus.

«Hans apostoliske iver begynner ikke på et nytt og rent sted, ikke på et ideelt og fjernt sted, men der. Det begynner der han lever, med folk han kjenner. Her er budskapet til oss: For å vitne om Jesus må vi ikke vente til vi er fullkomne og har gjennomført en lang vandring etter ham; vår forkynnelse begynner i dag, der hvor vi lever. Og det begynner ikke med at vi prøver å overbevise andre […] men ved hver dag å vitne om den Kjærlighet som har sett på oss og reist oss opp […] Vi er de som forkynner Herren, vi forkynner ikke oss selv, og heller ikke et politisk parti, en ideologi, nei: Vi forkynner Jesus. Vi må sette Jesus i kontakt med folk, uten å prøve å overbevise dem, men la Herren overbevise dem.»

Slik pave Benedikt lærte oss: «Kirken bedriver ikke proselyttisme. Den utvikler seg snarere gjennom tiltrekning» (preken i Aparecida).

De koreanske ordenssøstrene

Det kom en gruppe ordenssøstre til et sykehus i Buonos Aires. De var fra Korea og snakket overhodet ikke spansk. Allerede dagen etter tok de en runde og så til pasientene. De syke reagerte meget positivt, de var glade og fornøyde. Hva i all verden var det søstene hadde sagt til dem? Ingenting, men søstrene hadde et meget talende blikk, de kommuniserte Jesus. Vi skal ikke kommunisere oss selv, men Jesus. Dette er tiltrekning, dette er det motsatte av proselyttisme.

Hele katekesen som tekst (engelsk, tysk, …) og som video (med engelske kommentarer)

***

Den katolske kirkes katekisme om apostolatet (uthevelsene er våre):

«Hele Kirken er apostolisk i den forstand at den, gjennom den hellige Peters og apostlenes etterfølgere, forblir i tros- og livsfellesskap med sitt opphav. Hele Kirken er apostolisk i den forstand at den er ‘utsendt’ til all verden; alle Kirkens lemmer har del i denne utsendelsen, om enn på forskjellig vis. ‘Det kristne kall er også av natur et kall til apostolat.’ ‘Apostolat’ kaller vi ‘alt hva Kristi mystiske legeme virker’ for å ‘utbre Kristi rike overalt på jorden’.»