Pavens onsdagsaudiens: Gir vi plass til Den hellige ånds lys?

Ingvild Cecilia Aavitsland – Vatikanstaten

Paven fortsatte med denne onsdagens generalaudiens sin serie av katekeser om misjonsiver og evangelisering, i dag med utgangspunkt i Jesu ord til apostlene fra Matteusevangeliet:

«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn». (Mt 28,19). Denne gangen la katekesen vekt på Den hellige ånds rolle i evangelisering og i Kirkens indre liv.

Ånden som «evangeliseringens motor»

Den hellige Far begynte med å påpeke at Jesus sender ut apostlene for å døpe og gjøre disipler av alle folkeslag: «Ikke for å proselytisere, men for å gjøre [folkeslagene] til disipler, det vil si å gi alle muligheten til å komme i kontakt med Jesus og å kjenne og elske Ham i frihet.» Når Jesus gir apostlene i oppdrag å forkynne Evangeliet, påpekte paven, er det i sammenheng med at Han sender dem Den hellige ånd: «Apostlene forblir nemlig bak låste dører i det øvre rommet, av frykt, helt til pinsedagen kommer og Den hellige ånd stiger ned over dem (jfr. Ap Gj 2, 1-13). Og i det øyeblikket forsvinner frykten og med Åndens kraft går disse fiskerne, som stort sett ikke kunne lese, ut og endrer verden.»

«Forkynnelsen av Evangeliet,» fortsatte pave Frans, «kan altså bare lykkes med kraft fra Den hellige ånd, som går forut for misjonærene og forbereder hjertene: det er Han som er evangeliseringens motor.»

Ånden i Kirkens liv

Heretter reflekterte Den hellige Far over hvordan Helligånden veileder Kirken ved å se på et eksempel fra Apostlenes Gjerninger. «Da som nå… manglet det ikke vanskeligheter» for Kirken, og én av dem var stridighetene om hvorvidt de kristne skulle måtte følge Moseloven. «Det hadde dannet seg to partier», sa paven, og oppfordret til å betrakte hva apostlene gjorde for å avgjøre spørsmålet: de kom sammen, og «uten å splittes, til tross for sine ulike følsomheter og meninger, lytter de på Den hellige ånd.» På denne måten, ikke ved å «følge menneskelig visdom ved å søke en diplomatisk mellomløsning» men ved derimot «å tilpasse seg Åndens verk», kom de frem til løsningen. Den hellige ånd «var gått forut for dem ved å stige ned over hedningene på samme måte som over dem selv [de jødekristne]», og hadde dermed tilkjennegitt at Moseloven ikke lenger var nødvendig.

Pave Frans syntes at eksempelet fra Apostlenes Gjerninger kunne ha mye å si oss. Kirken må lytte til Den hellige ånd, og gjøre sine vurderinger, ikke med tanke på hva progressive eller konservative mener, men med tanke på hva som er nyttig for forkynnelsen av Evangeliet, «for at Jesus skal komme inn i folks liv». Når det skal tas avgjørelser i Kirken skal man unngå å søke tilflukt i en idé eller en ideologi, det være seg fra høyre– eller fra venstresiden, «for da reduserer du Evangeliet til et politisk parti, en ideologi, en klubb.» Den hellige Far bemerket at «det er trist når Kirken ses på som om den var et parlament. Nei, Kirken er noe annet» – nemlig et «fellesskap av menn og kvinner som tror på og forkynner Jesus Kristus, men drevet av Den hellige ånd, ikke av sine egne interesser.»

Derfor, sa paven, må Kirken påkalle Den hellige ånd. «For som Kirke kan vi ha … velorganiserte kommuniteter, institutter, og bevegelser, men uten Ånden forblir alt det uten sjel. Organisasjonen i seg selv holder ikke, det er Den hellige ånd som gir liv til Kirken. Hvis Kirken ikke ber til Ham og påkaller Ham, ender den opp med å lukke seg inne i seg selv, i ufruktbare og slitsomme debatter og i trøttende polariseringer, mens misjonsiverens flamme slukner.»

Be til Den hellige ånd

I siste del av sin katekese minte pave Frans om at «Den hellige ånd alltid opplyser Kirkens vei.»

Med den hellige Paulus, oppfordret han de troende til «ikke å slukke Ånden» (jfr. 1 Tess 5, 19). Også hver enkelt troende må lytte til Ånden, og forkynne Evangeliet: «La oss be ofte til Den hellige ånd, la oss påkalle Ham, la oss be Ham om hver dag å tenne sitt lys i oss. La oss gjøre det hver gang vi møter noen, for å bli Jesu apostler overfor menneskene vi finner på vår vei». Paven understreket at vi må ta Den hellige ånd som utgangspunkt for vårt liv som Kirke, og la Hans lys være det vi bruker for å orientere oss i mørke og forvirring. Avslutningsvis ba Den hellige Far de troende om å tenke over hvorvidt de er åpne for Den hellige ånds lys og gir Ham plass i sitt liv:

«Lar jeg meg lede av Ham som inviterer meg til ikke å lukke meg i meg selv, men til å bringe Jesus [til andre], til å bære vitnesbyrd om Guds trøsts primat over verdens mismot?»

«Måtte Vår Frue, som selv forsto dette godt, hjelpe oss også til å forstå det.»