Angelus: Mannen som var født blind
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Søndag 19. mars, Laetare-søndag, var det på dagen ti år siden pave Frans ble innsatt, på høytiden for den hellige Josef.
Evangelieteksten var fra Johannesevangeliet:
Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» […] (Joh 9,1–41 fra Bibel 2011)
Her følger det pave Frans sa før angelusbønnen:
Kjære brødre og søstre, god dag!
I dagens evangelium gir Jesus synet til en mann som var født blind (jf. John 9,1–14). Men dette underet blir dårlig mottatt av forskjellige personer og grupper. La oss se nærmere på dette.
Slå selv opp i evangeliet og les det
Men først ønsker jeg å si dere følgende: Ta Johannesevangeliet og les om dette Jesu under. Johannes forteller det på en meget vakker måte. Kapittel 9, det tar to minutter å lese. Det viser hvordan Jesus går fram og hvordan menneskehjertet går fram: det gode menneskehjerte, det lunkne menneskehjerte, det fryktsomme menneskehjerte, det modige menneskehjerte. Kapittel 9 i Johannesevangeliet. Gjør det i dag, det vil være dere til stor hjelp.
Vi mennesker har vondt for å akseptere sannheten
Og hvordan tar så de forskjellige menneskene imot dette tegnet?
For det første har vi Jesus disipler, som gir seg til å skravle når de ser mannen: De spør seg om det er han eller foreldrenes skyld at han er blind (jf. vers 2). De leter etter noen å skylde på. Og dette er noe vi ofte faller for, for det er bekvemt å lete etter noen å skylde heller enn å stille seg krevende spørsmål i livet. Og i dag kan vi spørre: Hva betyr dette menneskes nærvær for oss, hva krever det av oss?
Etter at mannen er blitt helbredet, kommer det så enda flere reaksjoner. Naboene er først ute. De er skeptiske: «Denne mannen har alltid vært blind. Det er umulig at han ser nå. Det kan ikke være han. Det må være en annen»: skeptisime (jf. versene 8–9). Dette er uakseptabelt for dem, det er bedre å la alt være som det var og ikke komme opp i dette problemet (jf. vers 16). De er redde, frykter de religiøse myndighetene og uttaler seg ikke (jf. versene 18–21).
I alle disse reaksjonene ser vi hjerter som er lukket for Jesu tegn, og det av forskjellige grunner: fordi de søker noen å skylde på, fordi de er ute av stand til å undre seg, fordi de ikke ønsker å forandre seg, fordi de er blokkert av frykt. Og det finnes mange lignende situasjoner i dag. Når vi står overfor noe som virkelig er et vitnesbyrd, et budskap fra Jesus, faller vi i det følgende: Vi søker en annen forklaring, vi ønsker ikke å forandre oss, vi søker en mer elegant utvei heller enn å akseptere sannheten.
«Jeg var blind, og nå ser jeg». Verdighet og vitnesbyrd
Den eneste som reagerer godt er den blinde selv: Han er lykkelig over å kunne se og vitner på aller enkleste måte om det som er hendt ham: «Jeg var blind, og nå ser jeg» (vers 25). Han sier sannheten. Før hadde han vært nødt til å tigge for sitt levebrød og hadde lidd under folks fordommer: «Han ble født fattig og blind, han må lide, han må betale for sine egne eller for sine forfedres synder.» Nå, fri i kropp og ånd, vitner han om Jesus. Han finner ikke opp noe og skjuler ingenting. «Jeg var blind, og nå ser jeg.» Han er ikke redd for hva andre kan si: Hele sitt liv har han allerede fått smake hvor bittert det er å stå utenfor, han er allerede blitt rammet av likegyldighet og forakt fra forbipasserende, fra dem som ser ham som et utskudd i samfunnet, i beste fall nyttig for noen pietistiske almisser. Nå som han er blitt frisk, er han ikke lenger redd for slike foraktfulle holdninger, for Jesus har gitt ham hans fulle verdighet. Og dette er klart, det skjer alltid: Når Jesus leger oss, gir han oss vår verdighet tilbake, Jesu helbredelses verdighet, full, en verdighet som kommer fra hjertets dyp, som omfatter hele livet; og på en lørdag ga Jesus mannen for alles øyne synet igjen uten å be om noe, ikke engang en takk. Og dette vitner mannen om. Dette er verdigheten til et edelt menneske, til et menneske som vet seg helbredet, som kommer seg, som gjenfødes – denne gjenfødsel til livet, som det var snakk om på «A Sua Immagine» [fjernsynsprogram] i dag: å gjenfødes.
Hvordan reagerer vi selv?
Brødre, søstre, med alle disse figurene setter dagens evangelium også oss midt på scenen, slik at vi må spørre oss: Hvordan stiller vi selv oss? Og hva ville vi ha sagt den gang? Og framfor alt: Hva gjør vi i dag? Makter vi å se det gode, slik den blinde gjorde, og være takknemlige for de gaver som vi får? Jeg spør meg: Hvordan står det til med min verdighet? Med din verdighet? Vitner vi om Jesus, eller sprer vi kritikk og mistenksomhet? Står vi fritt overfor fordommer, eller slår vi oss sammen dem som sprer negativitet og slarv? Er vi lykkelige over å kunne si at Jesus elsker oss, at han frelser oss, eller lar vi oss, likesom foreldrene til han som var født blind, bure inn av frykt for hva folk vil tenke? De lunkne av hjertet som ikke aksepterer sannheten og ikke tør si: «Nei, dette er slik!» Og hvordan forholder vi oss til andres vanskeligheter og til deres likegyldighet? Hvordan forholder vi oss til mennesker som lever med mange begrensninger – om de nå er fysiske, som for denne blinde, eller sosiale, som for tiggerne på gata? Ser vi dette som en forbannelse, eller som en anledning til å nærme oss dem med kjærlighet?
Bønn
Brødre og søstre, la oss i dag be om nåde til daglig å undres over Guds gaver og til å se livets forskjellige omstendigheter – selv de som er vanskeligst å akseptere – som anledninger til å gjøre godt, slik Jesus gjorde med den blinde. Må Vår frue hjelpe oss i dette, sammen med den hellige Josef, den rettskafne og trofaste mannen.
***