Pave Frans' budskap til kallssøndagen 2023

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Her følger pave Frans’ budskap i anledning årets kallssøndag, den 30. april 2023:

Kall: nåde og sendelse

Kjære brødre og søstre, kjære unge mennesker!

For sekstiende gang feirer vi kallssøndagen, som ble innstiftet av den hellige Paul VI i 1964 under Det annet vatikankonsil. Dette iniativet, villet av Gud i hans forsyn, tar sikte på å hjelpe alle medlemmer av Guds folk, både personlig og kollektivt, med å svare på det kall og den sendelse som Herren betror hver enkelt i dagens verden, med alle dens sår og forhåpninger, utfordringer og erobringer.

I år kan vi gjerne reflektere og be ut fra temaet «Kall: nåde og sendelse». Dette er en verdifull anledning til igjen med forundring å oppdage at Herrens kall er nåde – gave – og også oppgave, nemlig å gå ut og bringe evangeliet til andre. Vi er kalt til et trosvitnesbyrd som fastholder forbindelsen mellom nådens liv – gjennom sakramentene og det kirkelige fellsskap – og vårt apostolat i verden. Besjelet av Ånden lar kristenmennesket seg utfordre av eksistensielle periferier og er følsom for menneskelige tragedier, vel vitende om at sendelsen alltid er Guds verk, og aldri noe vi foretar oss som enkeltmennesker, men i det kirkelige fellesskap, sammen med brødre og søstre, og under prestenes ledelse. For dette var og blir for alltid Guds drøm: at vi lever med ham i et kjærlighetsfellesskap.

Utvalgt «før verdens grunnvoll ble lagt»

Apostelen Paulus åpner en vidunderlig horisont for oss: I Kristus utvalgte Gud Fader oss «før verdens grunnvoll ble lagt, til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil. I kjærlighet og etter sin egen gode vilje avgjorde han på forhånd at vi skulle få rett til å være hans barn ved Jesus Kristus» (Ef 1,4–5). Disse ordene lar oss å se livet i dets fulle meningsfylde: Gud «unnfanger» oss i sitt bilde, etter sin lignelse, og vil at vi skal være hans barn: Vi ble skapt av Kjærligheten, av kjærlighet og med kjærlighet, og vi er skapt til å elske.

Dette kallet er innskrevet i vårt vesen, og det er hemmeligheten bak vår lykke. I løpet av vårt liv når det oss på stadig nytt vis ved Den hellige ånds virke. Det opplyser vår forstand, styrker vår vilje, fyller oss med undring og får vårt hjerte til å brenne. Iblant melder det seg på uventet vis. Slik var det for meg den 21. september 1953. Underveis til den årlige studentfesten følte jeg meg drevet til å gå inn i en kirke og skrifte. Den dagen endret mitt liv og satte et varig preg på det. Men det guddommelige kall til selvhengivelse blir først etter hvert tydeligere, gjennom en vandring: i kontakt med fattigdom; i bønnestunder; takket være et klart evangelisk vitnesbyrd; takket være en tekst som åpner vårt sinn; når vi lytter til Guds Ord og føler det rettet til oss selv; i rådene fra en bror eller søster som ledsager oss; i sykdom eller sorg, … Gud kaller oss med uendelig stor fantasi.

Og hans iniativ og gave venter et svar fra oss. Kall er «sammenfletningen av guddommelig utvelgelse og menneskelig frihet» [1], et dynamisk og stimulerende forhold, der Gud og menneskehjertet samtaler. Kallets gave er da som et guddommelig frø som spirer i vårt livs jord, som åpner oss for Gud og som åpner oss for andre, slik at vi skal dele den skatt som vi har funnet med dem. Dette er grunnstrukturen i det som vi mener med kall: Gud kaller oss med kjærlighet, og takknemlige svarer vi med kjærlighet. Vi innser at vi er elsket av den ene og samme Far og at vi er hverandres søsken. Da den hellige Thérèse av Jesusbarnet endelig «så» dette tydelig, utbrøt hun: «Mitt kall, endelig har jeg funnet det, MITT KALL, DET ER KJÆRLIGHETEN! Ja, jeg har funnet min plass i Kirken […] i min Moder Kirkens hjerte skal jeg være kjærligheten.» [2]

«Jeg er en sendelse på denne jord»

Kallet fra Gud inkluderer, som vi sa, sendelse. Det finnes intet kall uten sendelse. Og det finnes ingen lykke og ingen full selvrealisering om vi ikke tilbyr andre det nye liv som vi selv har funnet. Det guddommelige kall til kjærlighet er en erfaring som man ikke kan tie stille med. «Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!» utbrøt den hellige Paulus (1 Kor 9,16). Og Johannes’ første brev begynner slik: «Det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på» – altså det menneskevordne Ordet – «forkynner vi også for dere […] for at vår glede skal være fullkommen» (jf. 1,1–4).

For fem år siden skrev jeg følgende til alle døpte i den apostoliske formaningen Gaudete et exsultate: «Også du trenger å forstå hele ditt liv som en sendelse» (23). Ja, for hver av oss, uten unntak, kan si: «Jeg er en sendelse på denne jord, og det er derfor jeg befinner meg i denne verden» (Evangelii gaudium, 273).

Vår felles sendelse som kristne er å vitne med glede, i alle slags situasjoner, i holdning og ord, om det som vi erfarer i vårt samvær med Jesus og hans fellesskap, som er Kirken. Og dette gjør vi ved hjelp av materielle og åndelige barmhjertighetsgjerninger, og gjennom en imøtekommende og mild livsstil, preget av nærhet, medlidenhet og ømhet, som går motstrøms i forhold til kast-og-bruk- og likegyldighetskulturen. Ved å bli en neste, som den barmhjertige samaritanen (jf. Luk 10,25–37), kan vi forstå hva som er det kristne kalls «kjerne»: å ta etter Jesus Kristus, som kom for selv å tjene og ikke for å la seg tjene (jf. Mark 10,45).

Denne misjonsvirksomheten har ikke ganske enkelt sitt utspring i våre evner, intensjoner eller planer, og heller ikke i vår viljestyrke eller i vårt strev med å etterleve dydene, men i en dyp erfaring av Jesus. Bare da kan vi vitne om Noen, om et Liv, og dette gjøre oss til «apostler». Da blir vi klar over at som utsendte er vi «som brennemerket, for å kunne spre lys, velsigne, opplive, reise opp, helbrede, befri» (Evangelii gaudium, 273).

 

Det evangeliske ikon for denne erfaring er de to Emmaus-disiplene. Etter å ha møtt den oppstandne Jesus, betror de hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» (Luk 24,32). I dem kan vi se hva det vil si å ha «brennende hjerter, føtter på vandring» [3]. Dette ønsker jeg meg også av den neste Verdensungdomsdagen, i Lisboa, som jeg ser fram til med glede, og som har som motto: «Maria dro av sted og skyndte seg opp» (jf. Luk 1,39). Måtte hver og en føle seg kalt til å dra av sted og skynde seg opp, med brennende hjerte!

Kalt sammen: sammenkalt

Evangelisten Markus forteller at Jesus kalte til seg tolv disipler, hver med et eget navn. Jesus pekte dem ut, for at de skulle være sammen med ham, og for at han kunne sende dem ut for å forkynne, helbrede sykdommer og drive ut de onde åndene (jf. Mark 3,13–15). Slik legger Herren grunnlaget for sitt nye Fellesskap. De tolv var mennesker fra ulike sosiale miljøer og med ulike yrker – ikke særlig betydningsfulle. Evangeliene forteller så om andre kall, så som kallet av de syttito disiplene som Jesus sendte ut, to og to (jf. Luk 10,1).

Kirken er jo nettopp Ekklesía, et gresk ord som betyr forsamling av personer som er kalt, sammenkalt, for å forme felleskapet av Jesu Kristi misjonerende disipler, som går inn for å leve ut hans kjærlighet seg imellom (jf. Joh 13,34; 15,12) og for å utbre den blant alle, slik at Guds rike skal komme.

I Kirken er vi alle tjenere med forskjellige kall, nådegaver og tjenester. Vårt felles kall til å gi oss selv i kjærlighet, utfolder seg og kommer til uttrykk i livet til kristne legfolk, som er opptatt med å bygge opp familien som en liten huskirke og med å fornye forskjellige deler av samfunnet med evangeliets surdeig; i vitnesbyrdet til gudviede, som har gitt seg helt til Gud for sine søskens skyld, som et profetisk tegn på Guds rike; i ordinerte embedsbærere (diakoner, prester, biskoper), som er innsatt i Ordets, bønnens og fellesskapets tjeneste i Guds hellige folk. Bare i relasjon til alle de andre kommer hvert spesifikke kall i Kirken fullstendig for dagens lys, med dets sannhet og rikdom. Slik sett er Kirken en symfoni av kall, der alle kall er harmonisk forenet i sin forskjellighet og sammen «går ut» for å utstråle i verden det nye liv i Guds rike.

Nåde og sendelse: gave og oppgave

Kjære brødre og søstre, kall er en gave og en oppgave, en kilde til nytt liv og sann glede. Måtte bønne- og aktivitetsinitiativene i forbindelse med denne dagen styrke kallsbevisstheten i våre familier, i menigheter og ordenssamfunn, i kirkelige foreninger og bevegelser. Måtte den oppstandnes Herrens Ånd ryste oss ut av vår apati og skjenke oss sympati og empati, slik at vi kan leve hver dag som nyfødte, som barn av Gud, som er Kjærlighet (jf. 1 Joh 4,16) og i vår tur være fruktbare i kjærligheten: i stand til å bringe liv hvor enn det måtte være, spesielt der hvor det finnes utelukkelse og utnyttelse, nød og død. Måtte da kjærligheten vinne rom [4], og Gud råde stadig mer i denne verden.

Måtte vi under denne vandringen bli ledsaget av den bønnen som den hellige Paul VI skrev i anledning den første kallssøndagen, 11. april 1964:

«O Jesus, sjelenes guddommelige hyrde, du som kalte apostlene, for å gjøre dem til menneskefiskere, dra også i dag til deg brennende og gavmilde unge sjeler, for å la dem følge deg og være dine tjenere; gi dem del i din tørst etter at alle mennesker skal bli kjøpt fri […] åpne hele verdens horisonter for dem […] slik at de ved å svare på ditt kall, kan forlenge din sendelse her nede, bygge opp ditt mystiske legeme, som er Kirken, og være ‘jordens salt’ og ‘verdens lys’ (Matt 5,13).»

Må jomfru Maria ledsage og beskytte dere. Med min velsignelse.

Roma, Laterankirken, 30. april 2023, fjerde søndag i påsketiden

FRANS

[1] Sluttdokumentet for den 15. bispesynoden (2018): «De unge, tro og kallsbedømmelse», 78

[2] Manuskript B, skrevet under hennes siste retrett (september 1896), «En sjels historie», oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utgitt på St Olav forlag, s. 204

[3] Jf. Budskapet til Verdensmisjonsdagen 2023 (6. januar 2023)

[4] «Dilatentur spatia caritatis», den hellige Augustin, Sermo 69: PL 5, 440.441