Pavens preken påskenatt
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Evangelieteksten ved påskevigilien den 8. april var fra Matteusevangeliet:
Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. […] Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.» Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. […] (Matt 28,1–10 fra Bibel 2011)
Her er pavens preken ved påskevigilien i Peterskirken:
Natten går mot slutten, og det lysner av dag, når kvinnene begir seg til Jesu grav. Usikre og forvirrede går de av sted, med hjertet sønderrevet av smerte over døden, som har tatt deres Elskede fra dem. Men når de kommer fram og får se den tomme graven, vender de tvert om og slår inn på en annen vei. De forlater graven og skynder seg av sted for å forkynne en ny kurs for disiplene: Jesus er stått opp og venter dem i Galilea. I disse kvinnenes liv har påsken, som betyr «overgang», funnet sted: Fra sørgmodig vandring mot graven går de over til glad løping mot disiplene, for å si dem både at Herren er stått opp og at et umiddelbart mål venter dem, nemlig Galilea. Det er der de vil få møte Den oppstandne. Disiplenes gjenfødsel, deres hjertes oppstandelse, går over Galilea. La oss bli med disiplene på denne vandringen, fra graven til Galilea.
Kvinnene gikk «for å se til graven», står det i evangeliet (Matt 28,1). De tror at Jesus er å finne på dette dødens sted, og at alt er over for alltid. Også vi selv kan iblant tenke at vår glede over møtet med Jesus er noe som hører fortiden til, og at nåtiden derimot er kjennetegnet av forseglede «graver»: våre skuffelser, vår bitterhet, vår mistillit, vårt «det er ingenting mer å gjøre», «det vil aldri bli annerledes», «bedre å leve for dagen i dag», for «morgendagen har vi ingen garanti for». Om vi har opplevd å være grepet av smerte, knuget av tristhet, ydmyket av synd, bitre over et eller annet nederlag, eller plaget av bekymringer, har også vi fått kjennne den bitre smaken av tretthet og se hjertegleden slukne.
Iblant er det ganske enkelt vårt daglige liv som blir for mye for oss. Vi orker ikke å ta flere sjanser i en ufølsom verden der det tilsynelatende alltid er de lureste og de sterkeste som vinner. Andre ganger føler vi oss maktesløse og motløse overfor det ondes makt, overfor konflikter som sønderriver relasjoner, overfor den beregnende tenkemåte og likegyldighet som tilsynelatende styrer vårt samfunn, overfor korrupsjons kreft –det finne mye korrupsjon! –, overfor grasserende urettferdighet, overfor krigens kalde vinder. Kanskje har vi også stått ansikt til ansikt med døden, fordi den har berøvet oss nærværet av våre kjære, eller fordi den har streifet oss under sykdom eller ved en katastrofe. Da ble vi lett offer for skuffelse, og håpets kilde tørker ut. I slike eller lignende situasjoner – hver enkelt kjenner sine egne –, stopper vår vandring opp foran graver. Vi blir stående stille og gråte og beklage oss, og gjenta våre mange «hvorfor», ensomme og maktesløse. Kjeden av «hvorfor» …
Men kvinnene blir ikke stående lamslått foran graven påskedag. De skynder seg «bort fra graven, redde, men jublende glade» – begge deler – «og de løp for å fortelle det til disiplene», står det i evangeliet (vers 8). De bringer den nyheten som for alltid vil endre livet og historien: Kristus er stått opp! (jf. vers 6). Og samtidig sørger de for å videreformidle Herrens oppfordring til disiplene om å dra til Galilea, for der skal de få se ham (jf. vers 7). Men, brødre og søstre, i dag spør vi oss: Hva betyr det å dra til Galilea? To ting: på den ene side å gå ut av det lukkede rommet ovenpå og dra til denne regionen, som er full av hedninger (jf. Matt 4,15), å forlate gjemmestedet og åpne seg for misjon, å unnfly frykten og vandre mot fremtiden. På den annen side – og dette er meget vakkert – betyr det å vende tilbake til opprinnelsen, for det var nettopp i Galilea at alt begynte. Der hadde Herren for første gang møtt og kalt sine disipler. Så å dra til Galilea er å vende tilbake til den opprinnelige nåde, det er å gjenvinne det minne som gjenskaper håpet, det «minne om fremtiden» som Den oppstandne har merket oss med.
Dette er altså hva Herrens påske gjør: Den driver oss til å gå videre, til å legge følelsen av nederlag bak oss, til å rulle bort steinen fra de gravene der vi holder håpet fanget, til å se fremover med tillit, for Kristus har stått opp og endret historiens retning. Men for å få til dette dette fører Herrens påske oss tilbake til nåden i vår fortid; den får oss til å dra tilbake til Galilea, dit hvor vår kjærlighetshistorie med Jesus begynte og vi ble kalt for første gang. Den inviterer oss altså til å gjenoppleve stunden, situasjonen, opplevelsen da vi møtte Herren, da vi opplevde hans kjærlighet og fikk et nytt og klart syn på oss selv, på virkeligheten og på livets mysterium. Brødre og søstre, for igjen å stå opp, for igjen å starte, for igjen å sette ut på vandring, må vi alltid vende tilbake til Galilea, altså gå, ikke til en abstrakt og ideell Jesus, men til det levende, konkrete og dirrende minnet om vårt første møte med ham. Ja, for å komme oss framover, må vi bakover i minnet; for å ha håp må vi gi næring til vårt minne. Dette er oppfordringen: Husk, og vandre! Om du finner tilbake til den første kjærligheten, til undringen og gleden over å møte Gud, vil du komme deg videre. Husk, og vandre!
Husk ditt Galilea, og vandre mot ditt Galilea. Det er det «sted» der du ble kjent med Jesus, der han for deg ikke lenger bare var en historisk person som andre, men ble livets person: ikke en fjern Gud, men den nære Gud, som kjenner deg bedre enn alle andre og elsker deg mer enn alle andre. Bror, søster, husk Galilea, ditt Galilea! Husk ditt kall! Husk det Guds Ord som i et bestemt øyeblikk talte til nettopp deg. Husk den sterke åndelige erfaringen, den veldige gleden over tilgivelsen etter et bestemt skriftemål. Husk den intense og uforglemmelige bønnestunden, det lys som ble tent inne i deg og endret ditt liv, det bestemte møtet, den bestemte pilegrimsferden … Hver av oss vet hvor vårt eget Galilea ligger. Hver av oss kjenner stedet for sin indre oppstandelse, det første og grunnleggende stedet, der ting ble annerledes. Vi kan ikke overlate det til fortiden; Den oppstandne ber oss gå dit for å feire påske. Tenk på ditt Galilea, husk det, gjenopplev det i dag! Vend tilbake til det første møtet. Spør deg hvordan det var, og når det var, rekonstruer konteksten, tiden og stedet, gjenopplev følelsene i den første kjærligheten, gjenopplev farger og smaker. For det var jo da du glemte den første kjærligheten og det første møtet at det begynte å legge seg støv på ditt hjerte. Og du følte deg trist, og likesom for disiplene, var det som om utsikten ble borte, og håpet forseglet med en stein. Men i dag inviterer påskens kraft oss til å rulle bort skuffelsens og mistillitens steinmasser. Herren er ekspert på å velte bort syndens og fryktens gravsteiner, og han ønsker å opplyse ditt hellige minne, din vakreste erindring, aktualisere ditt første møte med ham selv. Husk, og vandre! Vend tilbake til ham, finn tilbake til nåden, til Guds oppstandelse i deg selv! Vend tilbake til Galilea, til ditt Galilea!
Brødre, søstre, la oss følge etter Jesus til Galilea, la oss møte ham og tilbe ham der hvor han venter på hver av oss. La oss gjenoppleve skjønnheten fra den gang da vi, etter å ha oppdaget at han virkelig lever, valgte ham til Herre over vårt liv. La oss vende tilbake til Galilea, til den første kjærlighets Galilea, hver til sitt eget Galilea, til stedet der vi først møtte ham, og stå opp til nytt liv!
***
