Budskapet til Verdensdagen for besteforeldre og eldre 2023

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

«Fra slekt til slekt varer hans miskunn» (Luk 1,50)

Kjære brødre og søstre!

«Fra slekt til slekt varer hans miskunn» (Luk 1,50): Dette er temaet for den tredje Verdensdagen for besteforeldre og eldre. Det er et tema som tar oss med til et velsignet møte, nemlig møtet mellom den unge Maria og hennes eldre slektning Elisabet (jf. Luk 1,39–56). Fylt av Den hellige ånd henvender Elisabet seg til Guds mor med ord som også to tusen år senere, akkompagnerer vår daglige bønn: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv» (vers 42). Og Den hellige ånd, som allerede var kommet over Maria, får Maria til å svare med Magnificat, der hun synger ut at Herrens miskunn varer fra slekt til slekt. Den hellige ånd velsigner og er med i ethvert fruktbart møte mellom forskjellige slektledd, mellom besteforeldre og barnebarn, mellom unge og gamle. For Gud ønsker jo at de unge gleder de eldres hjerter, slik Maria gjorde med Elisabet, og at de øser visdom av deres livserfaring. Men framfor alt ønsker Herren at vi ikke skal overlate eldre mennesker til seg selv, at vi ikke skal skyve dem til utkanten av livet, slik det dessverre altfor ofte skjer i dag.

Det er fint at Verdensdagen for besteforeldre og eldre og Verdensungdomsdagen kommer like etter hverandre i år. Begge har Marias «hastverk» med å besøke Elisabet som et tema (jf. vers 39) og får oss til tenke over båndet mellom unge og eldre. Herren håper at når unge møter eldre, vil de unge ta imot kallet til å bevare minner og at de takket være de eldre får øynene opp for den gave det er å tilhøre en historie som er større enn dem selv. Vennskap med eldre mennesker hjelper unge til ikke å redusere livet til bare nåtid og til å huske at ikke alt kommer an på en selv og ens egen dyktighet. Tilstedeværelsen av unge mennesker gjør at eldre kan håpe at deres livserfaring ikke vil gå tapt og at deres drømmer vil bli til virkelighet. Kort sagt viser Marias besøk til Elisabet og disse to kvinnenes visshet om at Herrens miskunn overføres fra slektledd til slektledd at alene kan vi ikke komme oss framover – og heller ikke bli frelst – og og at Guds inngrep alltid viser seg i helheten, i et helt folks historie. Maria selv sier det i Magnificat, idet hun fryder seg i Gud, som, tro mot sitt løfte til Abraham, har gjort nye og overraskende storverk (jf. versene 51–55).

La oss, for bedre å kunne slutte oss til Guds handlemåte, huske at tiden bør gjennomleves fullt ut, for de største ting og de vakreste drømmer blir ikke til virkelighet på et øyeblikk, men gjennom vekst og modning: under vandring, i dialog, i relasjon. Den som bare konsenterer seg om det umiddelbare, om rask og grådig oppnåelse av fordeler, om «alt nå med en gang», taper da Guds virke av syne. Guds kjærlighetsprosjekt derimot går gjennom både fortid, nåtid og fremtid, det omspenner slektsleddene og setter dem i forbindelse med hverandre. Det er et prosjekt som går hinsides oss selv, men der hver av oss er viktig og framfor alt er kalt til å gå hinsides. For yngre mennesker dreier det seg om å gå hinsides det umiddelbare som en «virtuell virkelighet» stenger oss inne i – en «virkelighet» som lett avleder oss fra konkret handling; for eldre dreier det seg om ikke å henge seg opp i at kreftene svinner og ikke å sørge over tapte anledninger. La oss se framover! La oss formes av Guds nåde, som fra slektsledd til slektsledd befrir oss fra handlingslammelse og fra sorg over fortiden.

I møtet mellom Maria og Elisabet, mellom unge og eldre, skjenker Gud oss sin fremtid. Marias reise og Elisabets gjestfrihet åpner jo dørene for at frelsen kan vise seg: Gjennom deres omfavnelse bryter Guds miskunn med gledefylt mildhet inn i menneskehistorien. Jeg ønsker derfor å innby hver enkelt til å tenke på det møtet, ja også til å lukke øynene og forestille seg denne omfavnelsen mellom Guds unge mor og den hellige døperen Johannes’ eldre mor, som et øyeblikksbilde; å forestille seg den med hodet og se den for seg i hjertet, for å kunne bevare den i sjelen som et lysende, indre ikon.

Og jeg innbyr dere så til å la denne forestillingen ta konkret form og gjøre noe for å omfavne besteforeldre og eldre! La oss ikke overlate dem til seg selv, deres nærvær i familien og i fellesskapet er dyrebar, den vekker vår bevissthet om at vi deler en og samme arv og om at vi er del av et folk som tar vare på sine røtter. Ja, det er de eldre som formidler oss vår tilhørighet til Guds hellige folk. Både Kirken og samfunnet trenger dem. Til nåtiden overgir de en fortid som er nødvendig for å kunne bygge fremtiden. La oss hedre dem, la oss ikke frata oss selv deres selskap, og la oss ikke frata dem vårt selskap, la oss ikke tillate at de blir skjøvet til side!

Verdensdagen for besteforeldre og eldre tar sikte på å være et lite, forsiktig tegn på håp for dem og for hele Kirken. Jeg innbyr derfor igjen alle – bispedømmer, menigheter, foreninger, fellesskap – til å feire denne dagen. Fokuset bør ligge på overstrømmende glede over et nytt møte mellom unge og eldre. Til dere unge som forbereder dere på å reise til Lisboa, eller som kommer til å feire Verdensungdomsdagen på et annet sted, ønsker jeg å si: Gå og besøk besteforeldrene deres, besøk et eldre, ensomt menneske, før dere begir dere av sted! Dette menneskes bønn vil beskytte dere, og i deres hjerte vil dere bære velsignelsen fra det møtet. Dere eldre ber jeg om med bønn å ledsage de unge som skal feire Verdensungdomsdagen. Disse ungdommene er Guds svar på deres bønnfallelser, frukten av det dere har sådd, tegnet på at Gud ikke forlater sitt folk, men alltid forynger den med Den hellige ånds fantasi.

Kjære besteforeldre, kjære eldre brødre og søstre, måtte velsignelsen i Marias og Elisabets omfavnelse nå fram til dere og fylle deres hjerter med fred. Jeg gir dere min dypfølte velsignelse. Og dere, vær så snill og be for meg.

Roma, Laterankirken, 31. mai 2023, festen for Marias gjesting hos Elisabet
FRANS