Evangeliseringsiver. 17. Vitner: Mary MacKillop

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før katekesen 28. juni ble det lest fra Markusevangeliet:

[…] Da de var i hus, […] satte han seg ned, kalte de tolv til seg og sa til dem: «Om noen vil være den første, må han være den siste av alle og tjener for alle.» Så tok han et lite barn og stilte det midt iblant dem. Han la armen om barnet og sa til dem: «Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men ham som har sendt meg.» (Mark 9,33.35–37 fra Bibel 2011)

Kalt til å evangelisere

Den hellige Mary MacKillop ble født ved Melbourne i 1842 av foreldre innvandret fra Skotland. Allerede som ungjente følte hun seg kalt til å tjene Gud ikke bare med ord, men framfor alt ved et liv forvandlet av Guds nærvær (jf. Evangelii gaudium, 259). I likhet med Maria Magdalena påskemorgen følte hun seg kalt til å utbre det gode budskap og få andre til å møte den levende Gud.

Skoler

Hennes hovedmåte å gjøre det på var ved undervisning av fattige unge mennesker. Hun dro dit andre ikke ville, eller ikke kunne, dra for å gjøre det. Den 19. mars 1866, på den hellige Josefs dag, åpnet hun den første skolen i en liten by i Sør-Australia. Med årene ble mange flere skoler åpnet av Søstre av St. Josef av Jesu hellige Hjerte, som hun var med på å grunnlegge.

Menneskets helhetlige utvikling

Mary var overbevist om at det er menneskets helhetlige utvikling, både som invidid og som medlem i et fellesskap, som er hovedmålet med all oppdragelse og utdannelse. Lærere må ledsage og oppmuntre sine studenter i deres menneskelig og åndelig vekst; de må vise dem at vennskapet med Jesus utvider vårt hjert og gjør livet mer menneskelig. Hennes synspunkter er fortsatt meget aktuelle, mente paven.

Tillit til Guds forsyn

Mary hadde stor tillit til Guds forsyn; hun stolte på at Gud alltid har omsorg for oss. Men dette betyr ikke at hun ble spart for vanskeligheter og bekymringer i sitt apostolat. Hun måtte betale regninger, forhandle med biskoper og prester, forvalte skoler, ta seg søstrenes formasjon, og senere hadde hun også store problemer med helsen. Men hun bar sitt kors som en del av sitt kall.

«Min datter, over mange år har jeg lært å elske korset», sa hun til en medsøster en gang på festen for korsets opphøyelse. Hun forble overbevist om at selv om Herren iblant ga henne «nødens brød og trengselens vann» (Jes 30,20), ville han snart besvare hennes rop og omgi henne med sin nåde. Og dette uavbrutte forholdet til Herren er hemmeligheten med apostolisk iver.

Hele katekesen som tekst (engelsk, tysk, …) og som video (med engelske kommentarer)

Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Kallet til apostolat (Matt 9,9–13)
2. Jesus, forbilde for forkynnelse
3. Jesus, læremester i forkynnelse
4. Det første apostolatet
5. Hovedpersonen i forkynnelsen: Den hellige ånd
6. Det annet vatikankonsil. Evangelisering som kirkelig tjeneste
7. Det annet vatikankonsil. Å være apostler i en apostolisk Kirke
8. Første evangeliseringsmåte: vitnesbyrd (jf. Evangelii nuntiandi)
9. Vitner: Paulus. 1
10. Vitner: Paulus 2
11. Vitner: martyrer
12. Vitner: klostervesen og forbønn. Gregor av Narek
13. Vitner: Frans Xavier
14. Vitner: Andreas Kim Dae-geon
15. Vitner: Matteo Ricci
16. Vitner: Thérèse av Jesusbarnet