Angelus: Jesus går på vannet

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 13. august var evangelieteksten:

Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Da kvelden kom, var han der alene. Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind. Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. […] (Matt 14,22–33 fra Bibel 2011)

Her følger det pave Frans sa før angelusbønnen:

Hvorfor går Jesus på vannet?

Kjære brødre og søstre, god dag!

Dagens evangelium forteller om en av Jesu særegne gjerninger: En natt går han på vannet på Galileasjøen og møter sine disipler, som er på vei over med båt (jf. Matt 14,22–33). Vi spør oss: Hvorfor gjorde Jesus dette? Som en slags forestilling? Nei! Men hvorfor? Kanskje ut fra en tvingende og uforutsett nødvendighet, for å komme sine disipler til hjelp når de står fast i motvind? Nei, for det var jo Jesus selv som hadde planlagt alt sammen, som hadde fått dem til å dra om kvelden, ja som til og med – som det står i teksten – «tvang dem til å gå i båten» (jf. vers 22) [italiensk: costringere, altså «å tvinge»]. Kanskje for å gi dem en oppvisning i storhet og makt? Men det er ikke likt ham, som er så liketil. Så hvorfor gjorde han det? Hvorfor ville han gå på vannet?

Herren tråkker våre fiender under fot

Bak dette skjuler det seg et ikke helt opplagt budskap, som vi bør prøve å avdekke. På den tiden gikk nemlig store vann for å være steder for onde makter, som mennesket ikke kunne rå med. Særlig når de ble opprørt av stormer var havets dyp et symbol for kaos og fremmanet dødsrikets mørke. Nå befinner disiplene seg midt ute på sjøen og i mørke: De er redde for å gå under, for å bli slukt av det onde. Og det er da Jesus kommer gående på vannet, altså ovenpå de onde maktene, og sier til sine disipler: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!» (vers 27). Det er et budskap fra Jesus til oss. Her har vi meningen med dette tegnet: Med Jesus får de onde maktene, som skremmer oss og som vi ikke kan rå med, straks sin rette dimensjon. Ved å gå på vannet vil han si oss: «Vær ikke redde, jeg tråkker dine fiender under fot» – et fint budskap – «jeg tråkker dine fiender under fot»: ikke mennesker! Det er ikke mennesker som er våre fiender, men døden, synden, djevelen: Dette er menneskets fiender, våre fiender. Og disse fiendene tråkker Herren under fot for vår skyld.

Hva bør vi gjøre når det blåser opp til storm?

I dag gjentar Kristus til hver av oss: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!» Vær ved godt mot, for jeg er her, du er ikke lenger alene i livets urolige farvann. Hva skal vi altså å gjøre når vi befinner oss ute på det åpne hav og er prisgitt motvindene? Hva skal vi gjøre når vi lever i frykt, som jo er som et åpent hav, når alt vi ser er mørke, og føler oss fortapt? Vi må gjøre to ting, likesom disiplene i evangeliet: De påkaller Jesus, og de tar imot ham. I våre verste, i våre mørkeste stunder, når vi er i storm, må vi påkalle Jesus, og vi må ta imot ham.

Påkall Herren

Disiplene påkaller Jesus: Peter går et stykke på vannet i retning av Jesus, men så blir han redd, begynner å synke og roper da: «Herre, berg meg!» (vers 30). Han påkaller Jesus, han kaller på ham. En fin bønn, som uttrykker visshet om at Herren kan berge oss, om at han overvinner vårt onde og vår frykt. Jeg vil nå be dere om å gjenta den sammen: Herre, berg meg! Sammen, tre ganger: Herre, berg meg! Herre, berg meg! Herre berg meg!

Ta imot Herren

Og så tar disiplene imot Jesus. Først påkaller de ham, så tar de imot ham i båten. Teksten sier at straks han var steget opp i båten, «stilnet vinden» (vers 32). Herren vet at livets båt, og likeså Kirkens båt, er truet av motvinder, og at det hav som vi seiler på ofte er opprørt. Han forskåner oss ikke for slitet med å måtte navigere, tvertimot – og evangeliet understreker dette – driver han sine disipler til å dra: Han innbyr oss altså til å møte vanskeligheter slik at også de kan bli til bergingssteder, for Jesus overvinner dem, slik at også de kan bli anledninger til å møte ham. For i våre mørke stunder kommer han oss i møte og ber om å bli tatt imot, likesom den natten på sjøen.

Spørsmål

La oss da spørre oss: Hvordan oppfører jeg meg i min frykt, i mine vanskeligheter? Står jeg på alene, bare mine egne krefter, eller påkaller jeg Herren med tillit? Og hvordan står det til med min tro? Tror jeg at Kristus er sterkere enn alle bølger og motvinder? Men framfor alt: Navigerer jeg sammen med ham? Tar jeg imot ham på mitt livs båt – aldri alene, alltid sammen med Jesus –, betror jeg ham roret?

Bønn

Måtte Maria, Jesu mor, Havets stjerne, hjelpe oss å søke Jesu lys under våre mørke overfarter.