Evangeliseringsiver. 20. José Gregorio Hernández Cisneros, de fattiges lege og fredens apostel

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før katekesen 13. september ble det lest fra Paulus’ første brev til Timoteus:

Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. (1 Tim 2,1–4 fra Bibel 2011)

De fattiges lege

José ble født i 1864 i en landsby i Venezuela. Det var særlig hans mor som formidlet troen til ham: «Helt fra voggen av lærte min mor lærte meg dyd, hun lot meg vokse opp i kjennskap til Gud og ga meg kjærligheten til veiviser», fortalte han.

José var snill og gladlynt, ydmyk og åpen. Han ble lege, universitetsprofessor og vitenskapsmann. Men framfor alt var han legen som var der for de svakeste i samfunnet. I sitt hjemland er han kjent som «de fattiges lege», «folkets helgen», «kjærlighetens apostel» og «håpets misjonær». Han så Jesus overalt rundt seg, i fattige og syke, i migranter og lidende mennesker.

Fulgte Guds kall

Han var drevet av en indre glød, av ønsket om å leve for Gud og sine medmennesker. Flere ganger prøvde han å tre inn i ordenslivet, og han forsøkte også å bli prest. Av helsemessige årsaker skar det seg. Men hans egne problemer og svakheter gjorde ham enda mer var for andres. Etter hvert kunne han se legekunsten som en prestetjeneste: «den menneskelige lidelses prestetjeneste» (M. Yaber, José Gregorio Hernández: Médico de los Pobres, Apóstol de la Justicia Social, Misionero de las Esperanzas, 2004, 107).

Med en visshet og en styrke

Men hvor fikk José all denne entusiasmen, all denne iveren fra? spurte paven seg. Fra en visshet og en styrke. «Vissheten var Guds nåde.» Og styrken var hans fortrolighet med Gud. José skrev: «Om det finnes gode og onde i verden, så er de onde der fordi de selv er blitt onde. Men det er ved Guds hjelp at de gode er gode» (27. mai 1914). Sitt eget behov for nåde følte han sterkt. Han var en bønnens mann og gikk ofte til messe.

Oppofret sitt liv for freden

José følte seg kallet til å oppofre sitt liv for freden. Den 29. juni 1919 var han meget glad for fredstraktaten, fortalte en venn senere. Og det var som José kunne ane at hans jordiske oppdrag gikk mot slutten. Den dagen ble han påkjørt og døde kort tid etterpå, på sykehuset.

La oss følge hans eksempel

Denne mannen, legmann og lege, «stimulerer oss til innsats for sosiale, økonomiske og politiske spørsmål». Vi er ikke kalt til å prate og sladre og kritisere, men til å be og til å brette opp ermene og «skitne til hendene våre».

Hele katekesen som tekst (engelsk, tysk, …) og som video (med engelske kommentarer)

Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Kallet til apostolat (Matt 9,9–13)
2. Jesus, forbilde for forkynnelse
3. Jesus, læremester i forkynnelse
4. Det første apostolatet
5. Hovedpersonen i forkynnelsen: Den hellige ånd
6. Det annet vatikankonsil. Evangelisering som kirkelig tjeneste
7. Det annet vatikankonsil. Å være apostler i en apostolisk Kirke
8. Første evangeliseringsmåte: vitnesbyrd (jf. Evangelii nuntiandi)
9. Vitner: Paulus. 1
10. Vitner: Paulus 2
11. Vitner: martyrer
12. Vitner: klostervesen og forbønn. Gregor av Narek
13. Vitner: Frans Xavier
14. Vitner: Andreas Kim Dae-geon
15. Vitner: Matteo Ricci
16. Vitner: Thérèse av Jesusbarnet
17. Vitner: Mary MacKillop
18. Vitnesbyrd på morsmålet: Juan Diego, Vår frue av Guadalupes budbringer
19. Å be og tjene med glede: Kateri Tekákwitha