Evangeliseringsiver. 22. Josefina Bakhita: et vitne om Kristi tilgivelses forvandlende kraft

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før katekesen 11. oktober ble det lest fra Lukasevangeliet:

Også to andre forbrytere ble ført bort for å bli henrettet sammen med ham. Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne der, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre. Men Jesus sa: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk 23,32–34 fra Bibel 2011)

Bakhita fra Sudan

I Sudan pågår en væpnet konflikt som ikke får særlig oppmerksomhet nå for tiden. Men berømmelsen til den hellige Bakhita har bredd seg over alle grenser og når dem som ser seg nektet identitet og verdighet.

Bakhita ble født i Darfur i 1869. Sju år gammel ble hun kidnappet fra sin familie og gjort til slave. Kidnapperne kalte henne «Bakhita», altså «heldig». Hun gikk fra den ene slaveeieren til den andre, åtte i alt, og gjennomgikk mye fælt. Men senere vitnet hun: «Som slave fortvilet jeg aldri, for jeg kjente at en hemmelighetsfull kraft holdt meg oppe.»

Medlidenhet. Guds kjærtegn.

Hva er Bakhitas hemmelighet? Ofte er det slik at sårede mennesker i sin tur sårer andre; undertrykte blir lett undertrykkere. Men undertrykte mennesker er kalt til er å befri både seg selv og sine undertrykkere og slik gjenopprette menneskeligheten. «Kun i de undertryktes svakhet kan Guds kjærlighets styrke åpenbares, og den setter begge fri.»

Bakhita er et meget godt eksempel på denne sannheten. En dag får hun et lite krusifiks, og for henne, som aldri hadde eid noe som helst, er dette en skatt. Når hun ser på krusifiket, kjenner hun en indre befrielse, for «hun føler seg forstått og elsket og derfor i stand til å forstå og elske». Senere forteller hun at «Guds kjærlighet har alltid ledsaget meg på hemmelighetsfullt vis … Herren har vært veldig glad i meg: Man må være glad i alle … Man må lide med!»

Å lide med betyr å lide med ofrene for umenneskelighet, men også med dem som begår feil og urett – ikke for å rettferdiggjøre, men for å menneskeliggjøre. Dette er det kjærtegn som Bakhita lærer oss: å menneskeliggjøre.

«Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»

«Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» Bakhita ble kristen, og disse ordene, som hun mediterte over daglig, forvandlet henne. For hun sa: «Dersom Judas hadde bedt Jesus om tilgivelse, ville også han ha funnet barmhjertighet.» Bakhitas liv ble «en eksistensiell lignelse om tilgivelse». Hun var alltid i stand til å tilgi, til å gi Guds kjærtegn.

Tilgivelsen gjorde henne fri. «Den tilgivelse hun først fikk gjennom Guds barmhjertige kjærlighet og så selv ga, gjorde henne til en fri og glad kvinne, i stand til å elske.»

Hun valgte fritt å tjene andre, å bære deres byrde på sine skuldre. Hennes tjeneste var ikke slaveri, men uttrykk for fri selvhengivelse.

Når vi tilgir, mister vi intet, men vokser i verdighet. Vi løfter blikket fra oss selv mot andre. Vi ser at de er sårbare som oss selv og at vi alle er søsken i Herren.

Hele katekesen som tekst (engelsk, tysk, …) og som video med engelske kommentarer

Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Kallet til apostolat (Matt 9,9–13)
2. Jesus, forbilde for forkynnelse
3. Jesus, læremester i forkynnelse
4. Det første apostolatet
5. Hovedpersonen i forkynnelsen: Den hellige ånd
6. Det annet vatikankonsil. Evangelisering som kirkelig tjeneste
7. Det annet vatikankonsil. Å være apostler i en apostolisk Kirke
8. Første evangeliseringsmåte: vitnesbyrd (jf. Evangelii nuntiandi)
9. Vitner: Paulus. 1
10. Vitner: Paulus 2
11. Vitner: martyrer
12. Vitner: klostervesen og forbønn. Gregor av Narek
13. Vitner: Frans Xavier
14. Vitner: Andreas Kim Dae-geon
15. Vitner: Matteo Ricci
16. Vitner: Thérèse av Jesusbarnet
17. Vitner: Mary MacKillop
18. Vitnesbyrd på morsmålet: Juan Diego, Vår frue av Guadalupes budbringer
19. Å be og tjene med glede: Kateri Tekákwitha
20. José Gregorio Hernández Cisneros, de fattiges lege og fredens apostel
21. Daniele Comboni, Afrika-apostel og misjonsprofet