Pavens preken ved åpningen av bispesynoden

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Den 4. oktober er festdagen for Frans av Assisi. Evangelieteksten er:

På den tiden tok Jesus til orde og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. […] Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matt 11,25–30 fra Bibel 2011)

Her følger hele prekenen:

Jesu ser hinsides

Det evangeliet som nettopp hørte følger etter beretningen om en vanskelig stund i Jesu sendelse, som vi kan si var preget av «pastoral mistrøstighet»: Døperen Johannes tviler på om Jesus virkelig er Messias; mange byer som han var dratt gjennom vendte ikke om til tross for mektige gjerninger som var blitt gjort; folk anklager ham for å være en storeter og vindrikker, mens de like før hadde klaget over at døperen var for streng (jf. Matt 11,2–24). Vi ser imidlertid at Jesus ikke lar seg tynge ned av tristhet, men løfter blikket mot himmelen og velsigner Faderen for å ha åpenbart Guds rikes mysterier for enkle mennesker: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små» (Matt 11,25). Så i mistrøstighetens stund har Jesus et blikk som er i stand til å se hinsides: han priser Faderens visdom og er i stand til å skjelne det gode som vokser i skjul, Ordets frø som enkle mennesker tar imot, Guds rikes lys, som viser vei også i natten.

Hovedpersonen ved synoden er Den hellige ånd

Kjære brødre kardinaler, kjære medbrødre biskoper, kjære søstre og brødre, denne bispesynodesamlingen tar til nå. Og vi trenger ikke et immanent blikk bestående av menneskelige strategier, politiske beregninger eller ideologiske kamper – om synoden gir den og den tillatelsen, åpner den og den døren – dette tjener ikke til noe. Vi er ikke her for å gjennomføre et parlamentarisk møte eller en reformplan. Synoden, kjære brødre og søstre, er ikke et parlament. Hovedpersonen er Den hellige ånd. Nei. Vi er ikke her for å være et parlament, men for å vandre sammen, med blikket til Jesus, som velsigner Faderen og tar imot alle dem som strever og bærer tunge byrder. Så la oss ta utgangspunkt i Jesu blikk, som er et velsignende og innbydende blikk.

1. Et velsignende blikk

1. La oss se på det første aspektet: et velsignende blikk. Selv om han hadde opplevd å bli avvist og hadde sett meget harde hjerter rundt seg, lar ikke Kristus skuffelse få makten over seg, han blir ikke bitter, han lar ikke lovprisningen slukne; hans hjerte, basert på Faderens forrang, forblir rolig selv midt i stormen.

Dette Herrens velsignende blikk inviterer oss også til å være en Kirke som lett til sinns betrakter Guds virke og bedømmer nåtiden. Og som, midt i vår tids til tider turbulente bølger, ikke mister motet, ikke leter etter ideologiske snarveier, ikke barrikaderer seg bak sine overbevisninger, ikke gir etter bekvemmelighetsløsninger, ikke lar verden diktere sin agenda. Dette er Kirkens åndelige visdom, oppsummert av Johannes XXIII med avklarthet: «Det er framfor alt nødvendig at Kirken ikke tar øynene bort fra sannhetens hellige arv mottatt fra fedrene; og samtidig trenger den også ta hensyn til nåtiden, med dens nye situasjoner og nye levemåter, som har åpnet nye veier for apostolatet» (Tale ved åpningen av Det annet vatikankonsil, 11. oktober 1962).

Jesu velsignende blikk inviterer oss til å være en Kirke som ikke møter dagens utfordringer og problemer med en splittende og konfliktskapende ånd, men som tvert imot retter blikket mot Gud, som er fellesskap, og med undring og ydmykhet priser og tilber ham, idet den anerkjenner ham som sin eneste Herre. Vi tilhører ham og – la oss huske dette – vi eksisterer bare for å bringe ham til verden. Som apostelen Paulus sa oss, kan vi «aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors» (Gal 6,14). Dette er nok for oss, han er nok for oss. Vi ønsker ikke jordisk ære, vi ønsker ikke å ta oss godt ut i verdens øyne, men komme til den med evangeliets trøst, for å vitne bedre, og for alle, om Guds uendelige kjærlighet. For, som Benedikt XVI sa i en tale ved nettopp en bispesynode: «For oss er spørsmålet: Gud har talt, han har virkelig brutt den store stillheten, han har vist seg – men hvordan kan vi formidle denne virkeligheten til dagens mennesker, slik at det fører til frelse?» (Refleksjon ved den første generalkongregasjonen i den XIII bispesynoden, 8. oktober 2012). Dette er det grunnleggende spørsmålet. Og dette er synodens hovedoppgave: igjen å rette vårt blikk mot Gud, for å være en Kirke som betrakter menneskeheten med barmhjertighet. En Kirke som er forenet og broderlig – eller i det minste prøver å være forenet og broderlig – som lytter og samtaler; en Kirke som velsigner og oppmuntrer, som hjelper dem som søker Herren, som ryster de likegyldige til beste for dem, som åpner veier for å føre mennesker inn i troens skjønnhet. En Kirke som har Gud som sentrum og som derfor ikke splittes innvendig og aldri er skarp utvendig. En Kirke som sammen med Jesus tar sjanser. Slik vil Jesus at Kirken, hans brud, skal være.

2. Et innbydende blikk

2. Etter det velsignende blikket, vil vi nå betrakte Kristi innbydende blikk. Mens de som anser seg selv som vise ikke makter å erkjenne Guds verk, fryder han seg over Faderen, fordi han åpenbarer seg for umyndige små, for enkle, for fattige i ånden.

– En gang var det et problem i et menighet, og folk snakket om dette problemet og fortalte meg om det. Og en gammel kvinne, veldig gammel, en kvinne av folket og nesten analfabet, tok ordet, som en teolog, og med stor mildhet og åndelig visdom ga hun med sitt bidrag. Jeg husker den stunden som en åpenbaring fra Herren, og med glede; og det falt meg å spørre henne: «Fortell meg, frue, hvor har du studert, med Royo Marín – denne sterke teologien?» Kloke mennesker av folket har en slik tro. –

Og det er derfor Jesus gjennom hele livet har dette gjestfri blikket for de svakeste, de lidende, de utstøtte. Det er spesielt til dem han henvender seg når han sier det vi hørte i stad: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matt 11,28).

Jesu innbydende blikk inviterer også oss til å være en gjestfri Kirke, ikke en med lukkede dører. I en komplisert tid som vår oppstår nye kulturelle og pastorale utfordringer som krever en varm og vennlig holdning, slik at vi kan møte hverandre uten frykt. I den synodale dialogen, i denne vakre «marsjen i Den hellige ånd» som vi foretar sammen, som Guds folk, kan vi vokse i enhet og vennskap med Herren, for å betrakte dagens utfordringer med hans blikk; for å bli en Kirke som, med den hellige Paulus VIs fine uttrykk, «[gjør] seg selv [...] til samtale» (Encyklikaen Ecclesiam suam, nr. 67). En kirke «med et godt åk» (jf. Matt 11,30), som ikke lesser byrder på folk og som gjentar for alle: «Kom, alle dere som strever og bærer tunge byrder, kom, dere som har gått dere vill eller føler dere langt borte, kom, dere som har lukket dørene for håpet: Kirken er her for dere!» Kirken med åpne dører for alle, alle, alle!

3. La oss følge i fotsporene etter Frans av Assisi

3. Brødre og søstre, Guds hellige folk, i møte med de vanskeligheter og de utfordringer som venter oss, forhindrer Jesu velsignende og innbydende blikk oss fra å falle for noen farlige fristelser: å være en rigid kirke – en tollstasjon – som bevæpner seg mot verden og ser seg tilbake; å være en lunken Kirke, som gir etter for verdens moter; å være en trett Kirke, vendt mot seg selv. I Johannes’ Åpenbaring sier Herren: «Jeg står for døren og banker, for at døren skal åpnes.» Men ofte, brødre og søstre, banker han på døren, men innenfra Kirken, for at vi skal la Herren gå ut med Kirken og forkynne hans evangelium.

La oss vandre sammen: ydmyke, lidenskapelige og glade. La oss følge i fotsporene til den hellige Frans av Assisi, fattigdommens og fredens helgen, «Guds dåre», som bar Jesu stigmata på kroppen og som for å kle seg i i ham avkledde seg alt. Hvor vanskelig denne indre og ytre avkledningen er for oss alle og også for institusjonene! Den hellige Bonaventura forteller at en gang Frans ba, sa Den korsfestede til ham: «Frans, sett i stand mitt hus» (Legenda maior, II, 1). Synoden tjener til å minne oss om dette: Vår Mor Kirken har alltid behov for renselse, for å bli «reparerert», fordi vi alle er et folk av tilgitte syndere – både syndere og tilgitte – som stadig må vende tilbake til kilden, som er Jesus, og gå tilbake til Den hellige ånds veier for å nå alle med hans evangelium. I en tid med store kamper og splittelser, mellom sekulær og åndelig makt, mellom den institusjonelle Kirke og kjetterske strømninger, mellom kristne og andre troende, verken kritiserte eller angrep Frans av Assisi noen, men grep kun til evangeliets våpen, det vil si ydmykhet og enhet, bønn og nestekjærlighet. La oss gjøre det samme! Ydmykhet og enhet, bønn og nestekjærlighet.

Og hvis Guds hellige folk, med sine hyrder fra hele verden, har forventninger, forhåpninger og til og med en viss frykt for den synoden som vi nå tar fatt på, så la oss igjen huske at den ikke er en politisk samling, men en sammenkomst i Den hellige ånd; ikke et polarisert parlament, men et sted for nåde og fellesskap. Den hellige ånd knuser ofte våre forventninger, for å skape noe nytt som overgår våre forutsigelser og vår negativitet. Kanskje kan jeg si at de mest fruktbare øyeblikkene under synoden er bønn, også bønnens atmosfære, der Herren virker i oss. La oss åpne oss for ham og påkalle ham: Han er hovedpersonen, Den hellige ånd. La oss la ham være hovedpersonen ved synoden! Og la oss vandre med ham, tillitsfullt og med glede.