Pavens angelus på Kristi kongefest

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 26. november, Kristi kongefest og Verdensungdomsdag , ba ikke pave Frans angelusbønn i Det apostoliske palass, som han pleier på søndager, men i Sankta Marta-kapellet i huset der han bor, ettersom han har influensa.

Evangelieteksten var om dommedag:

Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre. […] (Matt 25,31–46 fra Bibel 2011)

Her følger pavens ord før angelusbønnen:

Kjære brødre og søstre, søndag!

I dag kan jeg ikke stå i vinduet fordi jeg har dette problemet med betennelse i lungene. Refleksjonen vil bli lest av msgr. Braida. Han kjenner dem [angelusrefleksjonene] godt, for det er han som lager dem, og det gjør han alltid så bra. Tusen takk for at dere er her!

 [Lest av Msgr. Braida:]

Dommedag

I dag, siste søndag i det liturgiske år og Kristi kongefest, taler evangeliet til oss om dommedag (jf. Matt 25,31–46) og sier at vi vil bli dømt etter nestekjærligheten.

Hvem pleier konger å ha som venner?

Scenen er en høysal, der Jesus, «Menneskesønnen» (vers 31), sitter på en trone. Alle folkeslag er samlet ved hans føtter, og blant dem er de som «er velsignet» (vers 34), kongens venner, som er iøynefallende. Men hvem er de? Hva er det for noe spesielt ved disse vennene i deres Herres øyne? Ifølge verdslige kriterier burde kongens venner være de som har gitt ham rikdom og makt, som har hjulpet ham å erobre territorier, å vinne slag, å bli stor blant andre herskere, muligens å fremstå som en «stjerne» på førstesiden av aviser eller i sosiale medier. Og til dem burde han si: «Takk, for at dere har gjort meg rik og berømt, misunt og fryktet». Dette ifølge verdslige kriterier.

Hvem er i virkeligheten Jesu venner?

Ifølge er Jesu kriterier er det imidlerid andre som er hans venner: Det er de som er kommet ham til hjelp i de svakeste menneskene. Dette fordi Menneskesønnen er en helt annerledes Konge, som kaller de fattige for sine «søsken», som identifiserer seg med de de sultne, de tørste, de fremmede, de syke, de innsatte, og sier: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg» (vers 40). Det er en Konge som er var for sultproblemet, for behovet for hjem, for sykdom og fangenskap (jf. versene 35–36): Alt dette er dessverre stadig meget aktuelt. Sultne, hjemløse, ofte kledd som best de kan, fyller våre gater: Vi møter dem hver dag. Og også når det gjelder sykdomsplager og fengsel vet vi alle hva det vil si å være syk og å gjøre feil og betale for følgene av det.

Ved vår Konges hoff

Vel, dagens evangelium sier oss at man er «velsignet» om man på slik fattigdom svarer med kjærlighet, med tjeneste: ved ikke å vende seg bort, men ved å gi mat og drikke, ved å sørge for klær og husly, ved å avlegge besøk, kort sagt ved å være nær dem som er i nød. Og dette er fordi Jesus, vår Konge som definerer seg selv som Menneskesønnen, har de skrøpeligste kvinner og menn som sine yndlingssøsken. Hans «høysal» er der det finnes noen som lider og trenger hjelp. Dette er vår Konges «hoff». Og den stil som hans venner, de som har Jesus som sin Herre, er kalt til utmerke seg ved, er hans egen stil: medlidenhet, barmhjertighet, ømhjertethet. Disse foredler hjertet og drypper som olje på sårene til dem som er blitt såret av livet.

Spørsmål

Så la oss spørre oss, brødre og søstre: Tror vi at ekte kongelighet består i barmhjertighet? Tror vi på kjærlighetens makt? Tror vi at nestekjærlighet er den mest kongelige manifestasjon av mennesket, og en uunnværlig fordring for kristne? Og til slutt, et spesielt spørsmål: Er jeg venn av Kongen, det vil si føler jeg meg personlig involvert i behovene til lidende som jeg finner langs min vei?

Bønn

Måtte Maria, himmelens og jordens dronning, hjelpe oss å elske Jesus, vår Konge, i hans minste søsken.