Pavens epifaniapreken
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
På høytiden for Herrens åpenbaring (epifania, helligtrekongersfest) er evangeliet:
Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» […] (Matt 2,1–12 fra Bibel 2011)
Her følger pave Frans' preken i Peterskirken:
Vismennene drar ut for å søke den Konge som er født. De er et bilde på alle gudssøkende folk, på alle fremmede som nå blir ført til Herrens fjell (jf. Jes 56,6–7), på alle som er langt borte og nå kan høre frelsen bli forkynt (jf. Jes 33,13), på alle som har gått seg vill og hører en vennlig stemme kalle. For i Betlehemsbarnets kjød er nå Herrens herlighet blitt åpenbart for alle folkeslag (jf. Jes 40,5) og «alle mennesker skal se Guds frelse» (Luk 3,6). Det er den menneskelige pilegrimsferd, for hver enkelt av oss, fra fjernhet til nærhet.
Vismennenes øyne er rettet mot himmelen, men deres føtter vandrer på jorden og deres hjerte bøyer kne i tilbedelse.
Vismennene retter øynene mot himmelen
For det første retter vismennene sine øyne mot himmelen. De er grepet av uendelighetslengsel, og deres blikk dras mot stjernehimmelen. De går ikke rundt og betrakter sine egne tåspisser, selvopptatte, innestengt i sine jordiske horisonter; de sleper seg ikke resignert rundt, sytende og klagende. De løfter hodet og venter å finne et lys som kan hjelpe dem å se meningen med deres liv, å finne en frelse som kommer ovenfra. Og slik har det seg at de får se en stjerne gå opp, en stjerne som lyser sterkere enn alle andre og som virker tiltrekkende på dem og får dem til å sette seg i bevegelse. Dette er nøkkelen til å oppdage den egentlige meningen med vårt liv: Om vi lever innestengt i de jordiske tings trange grenser, om vi henger med hodet og lar våre nederlag og beklagelser få makten over oss, om vi er glupske etter verdslige goder og verdslig trøst – her i dag, borte i morgen – i stedet for å søke lyset og kjærligheten, så slukner vårt liv. Selv om vismennene er fremmede og ennå ikke har møtt Jesus, lærer de oss å se opp, å ha blikket rettet mot himmelen, å løfte våre øyne mot fjellene. Det er derfra hjelpen vil komme, for vår hjelp kommer fra Herren (jf. Sal 121,1–2).
Opp med vår livsreise, vår trosreise, vår Kirke!
Brødre og søstre, la oss rette våre øyne mot himmelen! Vi trenger å ha blikket rettet oppover for å lære oss å se virkeligheten også ovenfra. Det trenger vi på vår livsreise, for underveis å nyte godt av vennskapet med Herren, av hans kjærlighet som holder oss oppe, av hans Ords lys som fører oss som en stjerne om natten. Det trenger vi på vår trosreise, for at troen ikke skal reduseres til en religiøs praksis eller et ytre skinn, men bli en ild som brenner inne i oss og får oss til å søke Herrens ansikt og med lidenskap vitne om hans evangelium. Det trenger vi i Kirken, der vi stedet for å la ideer splitte oss, er kalt til å sette Gud i sentrum. Det trenger vi for å gi slipp på kirkelige ideologier, for å finne sammen i vår hellige mor Kirken og ha en kirkelig holdning. Kirkelige ideologier, nei; kirkelige kall, ja. Herren, og ikke våre egne ideer eller prosjekter, må stå i sentrum. La oss ta igjen ha Gud som vår base, la oss i ham søke mot til å ta fatt på problemer, styrke til å overvinne hindringer, glede til å leve i fellesskap og enighet.
damit wir den Sinn der Heiligen Mutter Kirche entdecken und zu einer kirchlichen Haltung finden
Vismennene vandrer på jorden
Vismennene ser ikke bare på stjernene, på opphøyde ting, men deres føtter vandrer dessuten på jorden. De setter av sted mot Jerusalem og spør: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham» (Matt 2,2). De er ett: føttene henger sammen med kontemplasjon. Den strålende himmelstjernen sender dem av sted på jordens veier; de løfter hodet og blir drevet nedover; de søker Gud og blir sendt for å finne ham i mennesket, i et Barn som ligger i en krybbe, for Gud, som er uendelig stor, har vist seg i dette lille barnet, uendelig lite. Det trengs visdom, Den hellige ånds bistand trengs for å forstå storheten og litenheten i Guds åpenbaring.
Å følge stjernen
Brødre og søstre, la våre føtter vandre på jorden! Det var ikke for at vi skulle bli stående og se mot himmelen (jf. Apg 1,11) at troens gave ble gitt oss, men for at vi skal vandre på verdens veier som vitner for evangeliet; det lys som opplyser vårt liv, Herren Jesus, er ikke gitt oss til trøst bare i våre egne netter, men for at vi skal åpne gliper av lys i det tette mørke som mange sosiale situasjoner er omgitt av; den Gud som kommer for å gjeste oss finner vi ikke ved å bli stående og stirre på en eller annen fin religiøs teori, men bare ved å gå ut og lete etter tegn på hans nærvær i hverdagen, framfor alt ved å møte og røre ved våre brødre og søstre av kjøtt og blod. Å kontemplere Gud er skjønt, men fruktbart kun om vi risikerer, om vi våger tjenesten med å bringe Gud. Vismennene søker Gud, den store Gud, og finner et Barn. Dette er viktig: å møte Gud i kjøtt og blod, i de ansikter vi ser til daglig, især de fattigste. Vismennene lærer oss jo at møtet med Gud alltid åpner oss for et større håp, som får oss til å endre vår livsstil og forvandle verden. Benedikt XVI sa: «Om det sanne håp mangler, så søker man lykken i beruselse, i det fåfengte, i overdrivelser, og man ødelegger både seg selv og verden. […] Det er derfor behov for mennesker som nærer et stor håp og dermed stort mot. Vismennenes mot, de som fulgte stjernen langt av lei, og som visste å falle på kne for et Barn og bære sine kostbare gaver fram for det» (preken 6. januar 2008).
Vismennene bøyer kne i tilbedelse
La oss til slutt tenke på at vismennenes hjerte bøyer kne i tilbedelse. De ser på stjernen på himmelen, men søker ikke tilflukt i noen fromhet løsrevet fra jorden; de drar ut, men streifer ikke om som turister uten mål. De kom seg til Betlehem, og da de så Barnet, «falt de på kne og hyllet ham» (Matt 2,11). Så åpnet de sine skrin og bar fram gull, røkelse og myrra. «Med disse mystiske gavene viser de hvem det er de tilber: Med gullet erklærer de at han er Konge, med røkelsen at han er Gud, med myrraen at han er dødelig» (den hellige Gregor den store, preken X på dagen for Herrens åpenbaring, 6). En Konge kommet for å tjene oss, en Gud som er blitt menneske. Overfor dette mysteriet er vi kalt til å bøye hjerte og knær i tilbedelse: å tilbe Gud som kommer i litenhet, som gjør seg hjemme hos oss, som dør av kjærlighet. Den Gud som «viste seg med himmeltegn på den uendelige himmelen, og lot seg finne […] under et lavt tak; som et svakt spedbarn i svøp ble han tilbedt av vismennene og fryktet av de onde» (den hellige Augustin, Sermones, 200). Brødre og søstre, vi er ikke lenger vant til å tilbe, vi har mistet denne evne som tilbedelse gir oss. La oss få tilbake sansen for tilbedende bønn. La oss erkjenne Jesus som vår Gud, som vår Herre, og la oss tilbe. I dag oppfordrer vismennene oss til å tilbe. Tilbedelse mangler i dag blant oss.
Brødre og søstre, la oss, som vismennene, løfte våre øyne mot himmelen, la oss legge ut på leting etter Herren, la oss bøye vårt hjerte i tilbedelse. Å se på himmelen, vandre og tilbe. Og la oss be om nåde til aldri å miste motet. Mot til å være mennesker som søker Gud, håpets mennesker, dristige drømmere som gransker himmelen. Mot til å holde ut under vandringen på verdens veier – selv om vi virkelig er reisetrette. Mot til å tilbe, mot til å se på Herren, som lyser for hvert menneske. Måtte Herren gir oss denne nåde, framfor alt nåde til å vite å tilbe.
