Pavens preken på Guds ords søndag
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Søndag 22. januar, tredje søndag i det alminnelige kirkeår, var Guds ords søndag. Under feiringen i Peterskirken innsatte pave Frans lektorer og kateketer. Evangelieteksten var:
Etter at Johannes var blitt fengslet, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium og sa: «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» En gang han gikk langs Galileasjøen, fikk han se Simon og Andreas, bror til Simon. De holdt på å kaste not i sjøen, for de var fiskere. Jesus sa til dem: «Kom og følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» Straks lot de garnet ligge og fulgte ham. […] (Mark 1,14-20 fra Bibel 2011)
Her følger hele prekenen:
Kraften i Guds ord
Vi hørte at «Jesus sa til dem: ‘Kom og følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!’ Straks lot de garnet ligge og fulgte ham» (Mark 1,17–18). Styrken i Guds ord er stor, slik vi også hørte i første lesning: «Herrens ord kom til Jona […]: ‘Stå opp og gå til […] Ninive! Det budskapet jeg gir deg, skal du rope ut over byen.’ Jona sto opp og gikk […], slik Herren hadde sagt» (Jona 3,1–3). Guds ord frigir Den hellige ånds kraft. Det er en kraft som trekker oss til Gud, slik det var for de to unge fiskerne. Jesu ord slo ned i dem som et lyn. Og det er er kraft som sender oss til andre mennesker, slik det var for Jona. Han gikk til dem som er langt borte fra Gud. Så Ordet trekker oss til Gud, og det sender oss til andre. Det trekker oss til Gud, og det sender oss til andre: Dette er dets dynamikk. Det lar oss ikke forbli lukket i oss selv, men utvider vårt hjerte, får oss til å skifte kurs, snur opp ned på våre vaner, åpner nye scenarioer og åpenbarer uante horisonter.
Ordet vekker Jesu kall i oss
Brødre og søstre, dette ønsker Guds ord å gjøre i hver av oss. Likesom det var for de første disiplene, som på Jesu ord lot sine garn ligge og bega seg ut på et vidunderlig eventyr, slik er det også ved bredden av vårt liv, med vår families båt og vårt arbeids garn: Ordet vekker Jesu kall i oss. Han kaller oss til å legge ut på dypet med seg for de andres skyld. Ja, Ordet vekker til misjon, det gjør oss til Guds budbærere og vitner for en verden som drukner i ord, men tørster etter det Ordet som den i mange tilfeller ikke kjenner. Kirken lever av denne dynamikken: Den bli kalt av Kristus, trukket av ham, og sendt ut i verden for å vitne om ham. Dette er Kirkens dynamikk.
Helgenenes liv ble forandret av Guds ord
Vi kan ikke være foruten Guds ord, foruten dets milde kraft. Som i en samtale rører det ved hjertet, setter sitt preg på sjelen og fornyer den med Jesu fred, og får oss til å uroe oss for andre. For alle Guds venner, for evangeliets vitner opp gjennom historien, for helgenene, var Ordet avgjørende. Tenk på den første munken, den hellige Antonius, som ved messen hørte et stykke fra evangeliet og ble så grepet at han lot alt ligge for Herrens skyld. Tenk på den hellige Augustin: Hans liv tok en helt annen vending da et guddommelig ord leget hans hjerte. Tenk på den hellige Thérèse av Jesusbarnet, som oppdaget sitt kall ved å lese Paulus’ brev. Og jeg tenker på den helgenen, hvis navn jeg bærer, Frans av Assisi. Etter å ha bedt, leste han i evangeliet at Jesus sender disiplene ut for å forkynne, og sa: «Dette vil jeg, dette ber jeg om, dette lengter jeg etter å gjøre, av hele mitt hjerte!» (Thomas av Celano, Vita prima IX, 22). Dette er liv som ble forandret av livets ord, av Herrens ord.
Skriftlesning må ledsages av bønn
Men jeg spør meg: For mange av oss skjer ikke det samme. Hvorfor ikke? – Ofte hører vi jo Guds ord, og det går inn det ene øret og og ut av det andre: Hvorfor? – Kanskje fordi, slik disse vitnene viser oss, vi ikke må være «døve» for Guds ord. Vi står overfor dette faren: Overveldet som vi er av tusenvis av ord preller Guds ord av på oss: Vi hører det, men lytter ikke til det; vi lytter til det, men vi tar ikke vare på det; vi tar vare på det, men vi lar det ikke provosere oss til forandring. Framfor alt leser vi det, men ikke i bønn, selv om det er slik «bønnen alltid skal ledsage skriftlesningen for at denne kan bli en samtale mellom Gud og mennesket» (Dei Verbum, 25). La oss ikke glemme de to grunnleggende dimensjoner ved kristen bønn: å lytte til Ordet og å tilbe Herren. La oss gjøre rom for Jesu Ord, for Jesu ord i bønn. Da vil det samme vil skje med oss som med de første disiplene. Så la oss vende tilbake til dagens evangelium og se på to handlinger som Jesu ord førte til: «De lot garnet ligge og fulgte ham» (Mark 1,18). De lot ting ligge, og de fulgte. La oss dvele litt ved dette.
De lot garnet ligge
De lot ligge. Hva var det de lot ligge? Båten og garnet, altså det livet som de hadde levd helt til da. Ofte har vi vondt for å la vår sikkerhet, våre vaner fare, ettersom vi sitter fast i dem som fisken i garnet. Men i vår kontakt med Ordet leges vi for fortidens snarer, for det levende ord nytolker livet, det leger også vår sårede hukommelse idet det innpoder minnet om Gud og hans gjerninger for oss. Skriften bygger oss opp med det gode som grunnlag, den minner oss om hvem vi er: Guds barn, frelst og elsket. «Min Herres velduftende ord» (jf. Frans av Assisi, Brev til de troende II, Frans av Assisis skrifter oversatt av Sverre H. Bagge, St. Olav forlag) er som honning, de gir livet smak: De frembringer Guds sødme, nærer sjelen, fordriver frykt, overvinner ensomhet. Og likesom de fikk de disiplene til å la det ligge, monotonien i et liv bestående av båter og garn, slik fornyer de troen i oss, de renser den og befrir den for all mulig slags slagg og fører den tilbake til dens opphav, til evangeliets rene oppkomme. Når Den hellige skrift forteller om Guds gjerninger til gode for oss, løser den fortøyningene i en lammet tro og lar oss igjen smake kristenlivet slik det virkelig er: en kjærlighetshistorie med Herren.
De fulgte ham
Så disiplene lot ligge; og så fulgte de – de lot ligge og fulgte: Bak Mesteren gjorde de framgang. For ikke bare befrir Ordet oss for hindringer i fortid og nåtid, det får oss også til å modnes i sannhet og kjærlighet: Det oppflammer vårt hjerte, ryster det, renser det for hykleri og fyller det med håp. Bibelen bevitner selv at Ordet er konkret og virkekraftig: «Lik regn og snø» for jorden (jf. Jes 55,10–11); «lik en ild», «lik en slegge som knuser klipper» (Jer 23,29); lik et skarpt sverd, som «dømmer hjertets tanker og planer» (Hebr 4,12); lik uforgjengelig sæd (jf. 1 Pet 1,23), som, lite og uanselig, skyter i været og bærer frukt (jf. Matt 13). «En slik makt og myndighet ligger i Guds ord at det virkelig […] [er] en næring for sjelen, en ren og varig kilde til det åndelige liv» (Dei Verbum, 21).
La Guds ord lyde!
Brødre og søstre, måtte Guds ords søndag hjelpe oss å vende tilbake til troens kilder med glede, den tro som fødes av å lytte til Jesus, den levende Guds ord. Mens det stadig sies og leses mange ord om Kirken, måtte den hjelpe oss å gjenoppdage det livets ord som gjenlyder i Kirken! Ellers ender vi opp med å snakke mer om oss selv enn om ham; og i sentrum står da ofte våre egne tanker og problemer, i stedet for Kristus med sitt Ord. La oss vende tilbake til kildene, for å kunne tilby verden det levende vann, som den ikke finner; og mens aggressive ord råder i samfunnet og på sosiale medier, la oss holde fast ved mildheten i Guds ord, som frelser, som er mildt, som ikke støyer, som går inn i hjertet.
Noen spørsmål til oss selv
Og la oss til slutt stille oss selv noen spørsmål. Hvilken plass gir jeg Guds ord der jeg bor? Det finnes kanskje bøker, aviser, fjernsyn, telefoner, men hvor er bibelen? Har jeg evangeliet for hånden på mitt rom? Leser jeg i det hver dag for å holde kursen i mitt liv? Tar jeg med meg et lite eksemplar av evangeliet for å kunne lese det? Mange ganger har jeg anbefalt folk alltid å ha med evangeliet – i lommen, i vesken, på telefonen: Om Kristus er meg kjærere enn alt annet, hvordan kan jeg da la ham bli liggende hjemme og ikke ta med meg hans ord? Og et siste spørsmål: Har jeg lest gjennom minst ett av de fire evangeliene? Evangeliet er livets bok, det er enkelt og kort, likevel er det mange troende som aldri har lest et evangelium fra begynnelse til slutt.
Bli erobret av skjønnheten
Brødre og søstre, Gud, sier Skriften, er «skjønnhetens opphavsmann» (Visd 13,3): La oss erobres av den skjønnhet som Guds ord bringer vårt liv.
Hele messen med engelske kommentarer
Liturgisk-pastorale ressurser for år 2024 fra Dikasteriet for evangelisering
