Angelus første søndag i fasten
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Søndag 18. februar var evangelieteksten:
Straks etter drev Ånden ham ut i ødemarken, og der var han i førti dager og ble fristet av Satan. Han holdt til blant villdyrene, og englene tjente ham. Etter at Johannes var blitt fengslet, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium og sa: «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» (Mark 1,12–15 fra Bibel 2011)
Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:
Kjære brødre og søstre, god dag!
I dag, første søndag i fasten, forteller evangeliet om Jesus som blir fristet i ødemarken (jf. Mark 1,12–15). I ødemarken «var han i førti dager og ble fristet av Satan» står det skrevet. Også vi innbys i fastetiden til å «gå inn i ødemarken», altså inn i stillheten, inn i vår indre verden, og lytte til vårt hjerte og røre ved sannheten. Dagens evangelium legger til at Kristus holdt til «blant villdyrene» i ødemarken og at «englene tjente ham». Han hadde villdyr og engler til selskap. Men symbolsk sett har også vi det: Når vi går inn i vår indre ødemark, kan vi komme til å møte villdyr og engler der.
Villdyrene
Hva menes med villdyr? I åndelig liv kan vi tenke på dem som uordnede lidenskaper som splitter vårt hjerte og prøver å ta det i besittelse. De utøver en sterk påvirkning på oss, de er forlokkende, men om vi ikke passer oss, er det fare for at de river oss i stykker. Vi kan gi navn til disse sjelelige «beistene»: diverse laster, grådighet etter rikdom, som gjør oss kronisk beregnende og misnøyde, fåfengt nytelsessyke, som gjør oss urolige og ensomme, og dessuten begjærlighet etter berømmelse, som skaper usikkerhet og et stadig behov for bekreftelse og oppmerksomhet. Ikke glemt disse tingene som vi kan møte inne i oss selv: grådighet, nytelsessyke og begjærlighet. Dette er som «ville» beist, og som sådanne må de temmes og bekjempes: Ellers sluker de vår frihet. Og fastetiden hjelper oss å gå inn i vår indre ødemark for å rette på disse tingene.
Englene
Og i ødemarken var også englene. De er Guds budbærere, som hjelper oss og gjør oss godt; de er ifølge evangeliet kjennetegnet av tjeneste (jf. vers 13): den rake motsetning av besittelse, som derimot er typisk for lidenskapene. Tjeneste kontra besittelse. Englene derimot minner oss om de gode tanker og følelser, som Den hellige ånd inngir. Mens fristelsene river oss i stykker, forener de gode, guddommelige inngivelsene oss og bringer oss i harmoni: De gir hjertet ro, gir oss en smak av Kristus, «himmelens smak». Og for å oppfange Guds inngivelser er det nødvendig å gå inn i stillheten og bønnen. Og fastetiden er tiden for å gjøre det.
Et par spørsmål
Vi kan først spørre oss: Hvilke uordnede lidenskaper, «villdyr», er det som romsterer i mitt hjerte? Og så: Har jeg til hensikt å trekke meg litt tilbake i «ødemarken», prøver jeg å gi rom til dette i løpet av dagen, for å tillate Guds røst til å tale til mitt hjerte og bevare det i det gode?
Bønn
Må den hellige jomfru, som tok vare på Ordet og som ikke lot seg bli berørt av den ondes fristelser, hjelpe oss i fastetiden.
