Pavens preken ved «24 timer for Herren»
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Fredag 8. mars deltok pave Frans i en botsfeiring i den romerske menigheten San Pio V. Dette inngikk i årets «24 timer for Herren». Rom 6,2–6, deler av Salme 103 og Matt 5,1–12 ble lest umiddelbart før pave Frans’ preken.
Et nytt liv
«Vi skal vandre i et nytt liv» (Rom 6,4): Det skriver apostelen Paulus til de første kristne i den romerske Kirken. Men hva er det for et nytt liv han taler han om? Det er det liv som stammer fra dåpen – dåpen dukker oss i Jesu død og oppstandelse og gjør oss for alltid til Guds barn, oppstandelsens barn, bestemt for det evige liv og vendt mot det som er der oppe. Det er det liv som fører oss inn i vår mest sanne identitet, nemlig å være Faderens elskede barn. Ingen bedrøvelse eller hindring, intet slit eller trengsel kan da vinne over denne vår vidunderlige grunnvirkelighet: Vi er den gode Guds barn.
Det nye livet er en vandring
Vi hørte at den hellige Paulus knytter et verb til det nye livet: å vandre. Så det nye liv, begynt i dåpen, er en vandring. – Og her finnes ingen pensjon! På denne vandringen er det ingen som går av med pensjonsalder, man fortsetter alltid framover. – Og etter å ha gått mange skritt har vi kanskje tapt av syne det hellige liv som løper gjennom oss: Dag etter dag, grepet av dagliglivets gjentagelser, opptatt med tusenvis av ting, fortumlet av mange impulser, søker vi overalt tilfredsstillelse og nyheter, stimuli og positive følelser, men glemmer at det allerede finnes et nytt liv, som løper gjennom oss, og som venter, som glør under aske, på å få flamme opp og gjennomlyse alt sammen.
Når vi er opptatt med mange ting, tenker vi da på Den hellige ånd som er inne i oss og som bærer oss? Meg skjer det ofte ikke å tenke på det, og det er ikke fint. Å ha det slik, å være altfor opptatt, får oss til å glemme den egentlige vandring som vi er på i det nye liv.
Aske over glør; slør for øynene
Vi må søke glørne under ilden, og denne asken, som har lagt seg på vårt hjerte, skjuler skjønnheten i vår sjel. Da synes Gud, som i det nye liv er vår Far, oss å være som en eneveldig sjef; i stedet for å overgi oss til ham, forhandler vi med ham; i stedet for å elske ham, frykter vi ham. Og i stedet for å se andre som søsken, barn av den samme Far, forekommer de oss som hindringer og motstandere. – Å forvandle våre reisefeller til motstandere er en dårlig vane. Og ofte gjør vi det. – Vår nestes dårlige sider synes oss overdrevent dårlige, og deres gode sider synes oss godt skjult; hvor ofte er vi vel ikke ubøyelige med andre og overbærende med oss selv! Vi kjenner en ustoppelig dragning til å gjøre det onde som vi ønsker å unngå. Et problem som alle har, når til og med den hellige Paulus kan skrive, stadig til menigheten i Roma: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg» (7,19). Også han var en synder, og også vi gjør ofte det onde som vi ikke vil. Guds ansikt er altså tåkelagt, våre søskens ansikter er mørkelagt, og den storhet som vi bærer på i vårt indre står meget uklart for oss. Vi fortsetter å vandre, men trenger nye trafikkskilt, en fartssendring, en retningsanvisning som kan hjelpe oss å finne dåpens vei, altså å fornye vår opprinnelige skjønnhet, som er begravd under asken, og å fornye meningen med å fortsette å vandre. Hvor ofte går vi vel ikke lei av å vandre og holder ikke lenger fast ved meningen med å gå videre? Vi blir stående i ro, eller ikke engang i ro, men bom fast.
«Om du vil, kan du gjøre meg ren»
Brødre, søstre, hvor må vi gå for å vende tilbake til vandringen i det nye liv? Hvor må vi gå i denne fastetiden, og for å gjenoppta vandringen? Vi må gå Guds tilgivelses vei.
Innprent dere dette i hjerte og sinn: Gud går aldri lei av å tilgi. Hørte dere det? Kan dere gjenta det med meg? Sammen, alle sammen: Gud går aldri lei av å tilgi. For sikkerhets skyld, en gang til: Gud går aldri lei av å tilgi. Men hva er så dramaet? At det er vi som går lei av å be om tilgivelse! Han går aldri lei av å tilgi. La oss ikke glemme det.
Og den guddommelige tilgivelse gjør nettopp dette: Den setter oss i stand, akkurat som nydøpte. Den renser oss innvendig og bringer oss tilbake i dåpstilstanden, vi blir som nyfødte: Den får nådens friske vann til igjen å løpe gjennom vårt hjerte, som gjerne tørker ut av bedrøvelse og støves ned av synder. Herren tar bort asken fra sjelens glør, vasker bort de indre flekker som forhindrer oss i å ha tillit til Gud, i å omfavne våre søsken, og i å elske oss selv. Han tilgir alt. «Å, Far, jeg har en synd som sikkert er utilgivelig!» Hør: Gud tilgir alt, for han går aldri lei av å tilgi. Guds tilgivelse forvandler oss innvendig: Den gir oss et nytt liv og et nytt blikk. Det er ingen tilfeldighet at Jesus i det evangeliet som vi har hørt, forkynner: «Salige er de rene av hjertet» (Matt 5,8). Han gir oss øyne for å kunne se Gud. Bare om hjertet blir gjort rent kan man se Gud; hjertet må gjøres rent for å se Gud. Men hvem kan gjøre denne rengjøringen? Vår egen innsats er nødvendig, men ikke tilstrekkelig; den er ikke tilstrekkelig, vi er svake, vi kan ikke; Gud alene kjenner og helbreder vårt hjerte. Legg dere dette på sinnet: Gud alene er i stand til å kjenne og helbrede hjertet, han alene kan befri det fra det onde. For at det skal kunne skje, må vi bringe ham vårt hjerte, åpent og sønderbrutt; ta etter den spedalske i evangeliet, som ber slik til ham: «Om du vil, kan du gjøre meg ren» (Mark 1,40).
Dette er vakkert! «Om du vil, kan du endre meg innvendig, kan du gjøre meg ren.» Dette er en vakker bønn, og vi kan gjenta den sammen, her, alle sammen. Sammen: «Herre, om du vil, kan du gjøre meg ren.» Enda en gang: «Herre, om du vil, kan du gjøre meg ren.» Og nå, i stillhet, kan hver og en se på sine egne synder og si det til Herren. Se på syndene, se på det stygge som dere har inne i dere og det stygge som dere har gjort; i stillhet si til Herren: «Herre, om du vil, kan du gjøre meg ren.» Og han kan det. Noen tenker: «Men denne synden er altfor stygg, Herren kan vel ikke …» Herren tilgir alt, Herren går ikke lei av å tilgi. Husker dere det? Gjenta: «Herren går ikke lei av å tilgi.» Alle sammen: «Herren går ikke lei av å tilgi.»
«Så langt som øst er fra vest, tar han syndene våre bort fra oss» (Sal 103,12)
Herren vil dette, for han vil ha oss nye, lette og fri innvendig, glade og på vandring, ikke parkert langt livets veier. Han vet hvor lett vi snubler, faller og blir liggende, og han ønsker å reise oss opp. Jeg så et vakkert maleri av Herren som bøyer seg ned for å reise oss opp. Og dette gjør Herren hver gang vi går til skriftemål. La oss ikke gjøre ham sorg, la oss ikke utsette vårt møte med hans tilgivelse, for bare om vi reises opp av ham, kan vi gjenoppta vandringen og se vår synd lide nederlag, utslettet for alltid. – Synd er alltid et nederlag, men han overvinner synden. Han er seieren. – Dessuten: «I det øyeblikk synderen blir tilgitt, grepet av Gud og satt i stand av nåden, blir synden – under over alle undre! – det sted der Gud trer i kontakt med mennesket […] Ved å tilgi gir Gud seg til kjenne» (A. Louf, Sotto la guida dello Spirito, Magnano 1990, 68-69). «Jeg studerer katekese og kjenner dermed Gud …» Men du kan ikke kjenne ham bare med din forstand: Bare når du av hjertet angrer og oppsøker ham og viser ham ditt skitne hjerte, vil du kjenne den Gud som tilgir. «Gå med fred. Syndene dine er tilgitt.» Gud gir seg til kjenne ved å tilgi. Og «ved synet av sin syndeavgrunn oppdager synderen på sin side hvor uendelig barmhjertigheten er» (ibid.). Og dette er det nye livets nye start: Livet begynte i dåpen, det starter på nytt med tilgivelsen.
Helbredelsens og gledens sakrament
La oss ikke avstå fra Guds tilgivelse, fra forsoningens sakrament: Det er ikke en fromhetsøvelse, men grunnlaget for kristen tilværelse; det er ikke spørsmål om være flink til å fremsi ens synder, men om å vedgå at man er en synder og kaste seg i den korsfestede Jesu armer for å bli befridd; det er ikke en moralistisk gest, men hjertets gjenoppstandelse. Den oppstandne Herren reiser oss opp, alle sammen. Så la oss gå for å motta Guds tilgivelse.
Og la oss, som meddeler tilgivelse, føle oss som forvaltere av Faderens glede, når han finner den bortkomne sønnen; la oss føle at våre hender, lagt på de troendes hode, er Jesu hender, gjennomhullet av barmhjertighet, han som forvandler syndens sår til kanaler for barmhjertighet. Og la oss som virker som skriftefedre føle at den «tilgivelse og fred» som vi fremsier er Den hellige ånds kjærtegn i de troendes hjerte. Kjære prestebrødre, la oss tilgi, la oss tilgi som Gud, som ikke går lei av å tilgi, og vi vil finne tilbake til oss selv. La oss alltid gi tilgivelse til dem som ber om det, og la oss hjelpe de fryktsomme til med tillit å gå til helbredelsens og gledens sakrament. La oss sette Guds tilgivelse i sentrum av Kirken! Og dere, kjære prestebrødre, ikke still for mange spørsmål: La dem tale, og du tilgi alt. Ikke begynn å spørre og grave.
Skriftemålet
Og la oss nå forberede oss til å motta det nye liv, la oss bekjenne for Herren at det er mye gammelt i oss, stygge saker … Syndens spedalskhet har flekket til vår skjønnhet, og nå sier vi: Jesus, om du vil, kan du gjøre meg ren! Alle sammen: «Jesus, om du vil, kan du gjøre meg ren!» Fra å tro at jeg ikke trenger deg hver eneste dag: Jesus, om du vil, kan du gjøre meg ren! Fra å ta min dobbelthet med knusende ro og ikke i din tilgivelse å søke veien til frihet: Jesus, om du vil, kan du gjøre meg ren! Når de gode forsetter ikke følges opp med gjerning, når jeg utsetter å be og å møte deg: Jesus, om du vil, kan du gjøre meg ren! Når jeg gjør innrømmelser til det onde, til uærlighet, til falskhet, når jeg dømmer andre, forakter dem og baksnakker dem, når jeg anklager alt og alle: Jesus, om du vil, kan du gjøre meg ren! Og når jeg nøyer meg med ikke å gjøre noe ondt, men ikke gjør noe godt, ved å tjene i Kirken og i samfunnet: Jesus, om du vil, kan du gjøre meg ren! Ja, Jesus, jeg tror at du kan gjøre meg ren, jeg tror at jeg trenger din tilgivelse. Forny meg, og jeg vil igjen vandre i et nytt liv. Jesus, om du vil, kan du gjøre meg ren!
