Pave Frans' budskap til kallssøndagen 2024

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Her følger pave Frans’ budskap i anledning årets kallssøndag, den 21. april 2023:

Kalt til å så frø av håp og til å bygge fred

Kjære brødre og søstre!

Hvert år innbyr kallssøndagen oss til å tenke over vårt kall, denne dyrebare gave som Herren kommer med til hver av oss og til hele sitt folk på vandring, for at vi skal kunne ta del i hans kjærlighetsplan og inkarnere evangeliet, med den livsform vi har. Å gi det guddommelige kall gehør er slett ingen plikt pålagt oss utenfra, kanskje i et religiøst ideals navn; det er derimot den sikreste måte vi kan nære det ønske om lykke som vi bærer i oss: Vårt liv virkeliggjøres og fullbyrdes nemlig når vi oppdager hvem vi er, hvilke egenskaper vi har og på hvilke områder vi kan anvende dem, hvilken vei vi kan gå for å bli tegn på og redskaper for kjærlighet, gjestfrihet, skjønnhet og fred, i de omgivelser der vi lever.

Denne dagen er da alltid en god anledning til, for Herrens ansikt, med takknemlighet å minnes den trofaste, daglige og ofte skjulte innsatsen til dem som har tatt imot et kall som omfatter hele deres liv. Jeg tenker på de mammaer og pappaer som ikke først og fremst er opptatt av seg selv og ikke følger en eller annen overfladisk stil , men innretter sitt liv slik at de kan dra omsorg for relasjoner; de åpner seg for livets gave og stiller seg til tjeneste for sine barn og deres oppvekst. Jeg tenker på alle dem som er engasjerte og samarbeidsvillige i sitt arbeid; på dem som på forskjellige områder og på forskjellige måter, gjør en innsats for å bygge en mer rettferdig verden, en mer solidarisk økonomi, en mer balansert politikk, et mer menneskelig samfunn: på alle menn og kvinner av god vilje som setter inn sine krefter til det felles beste. Jeg tenker på alle gudviede personer, som vier sitt liv til Herren, i stille bønn og i apostolisk aktivitet, til tider ute i periferien og uten å spare på kreftene, idet de utfolder sine nådegaver og stiller dem til rådighet for alle som kommer i deres vei. Og jeg tenker på dem som har tatt imot et prestekall, og som så vier seg til forkynnelse av evangeliet og bryter sitt eget liv, sammen med det eukaristiske brød, for sine søsken. Slik sår de håp og viser alle skjønnheten i Guds rike.

Til de unge, spesielt til dem som føler seg langt borte fra Kirken eller nærer mistro til den, ønsker jeg å si: La Jesus fascinere dere, still ham deres viktige spørsmål gjennom det skrevne evangelium, la dere uroes av hans nærvær, som alltid setter oss i velgjørende krise. Han respekterer vår frihet mer enn noen annen, han trenger seg ikke på, men er der for oss: Gi ham rom, og dere vil finne deres lykke i å følge ham – og om han skulle be dere om det – i å gi dere fullstendig hen til ham.

Et folk på vandring

Polyfonien av ulike nådegaver og kall, som det kristne fellesskap anerkjenner og ledsager, hjelper oss å forstå vår identitet som kristne fullt ut: Som Guds folk på vandring på verdens veier, besjelet av Den hellige ånd, og som levende steiner innlemmet i Kristi kropp, oppdager hver av oss at vi er medlemmer av en stor familie, barn av Faderen, og brødre eller søstre til våre like. Vi er ikke øyer, ikke hver for oss, men deler av det hele. Så kallssøndagen har synodalitetens klangfarge: Mange er nådegavene, og vi er kalt til å lytte til hverandre og til å vandre sammen, for å oppdage disse nådegavene og for å skjelne hva Ånden kaller oss til, til beste for alle.

For tiden fører vår felles vandring mot jubelåret 2025. Vi vandrer som håpets pilegrimer mot dette hellige året, for at vi ved å oppdage vårt eget kall og sette Åndens forskjellige gaver i forbindelse med hverandre, kan bære Jesu drøm ut i verden og vitne om den – drømmen om å forme en eneste menneskefamilie, forenet i Guds kjærlighet og tett sammenbundet av nestekjærlighet, deling og søskenskap.

Denne dagen er spesielt viet bønn, nemlig bønn til Faderen om hellige kall for oppbyggingen av hans rike: «Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans» (Luk 10,2). Og bønn består, som vi vet, mer i å lytte, enn i å rette ord til Gud. Herren taler til vårt hjerte, og han ønsker å finne det åpent, oppriktig og gavmildt. Hans Ord ble menneske i Jesus Kristus, som åpenbarer og meddeler oss hele Faderens vilje. Nå i år 2024, som er viet nettopp til bønn i forberedelse til jubelåret, er vi kalt til å gjennoppdage den uvurderlige gave det er å kunne samtale med Herren, hjerte til hjerte. Slik blir vi håpets pilegrimer, for «bønn er håpets første kraft. Du ber, og håpet vokser, det utvikler seg. Jeg vil si at bønn åpner døren for håp. Håpet finnes, men ved min bønn åpner jeg døren» (katekese, 20. mai 2020).

Håpets pilegrimer og fredsbyggere

Men hva betyr det å være pilegrimer? Den som valfarter søker framfor alt å ha målet klart for seg, og bærer det alltid med seg i hjerte og sinn. For å nå målet, må man imidlertid samtidig konsentrere seg om det steget som man er i ferd med å ta: Man må reise lett, kvitte seg med unødig ballast, ha det vesentlige med seg og kjempe daglig mot å bli blokkert av frykt, usikkerhet og mørke. Så å være pilegrimer betyr å sette ut på nytt daglig, alltid å begynne igjen, finne den nødvendige entusiasme og styrke for å komme seg gjennom veiens forskjellige etapper. Nye horisonter og ukjente panoramaer vil åpne seg foran oss, tross slit og vanskeligheter.

Meningen med kristen pilegrimsgang er nettopp denne: Vi er satt til å vandre, for å oppdage Guds kjærlighet, og samtidig for å oppdage oss selv, gjennom en reise, som er innvendig, men alltid stimulert av et mangfold av relasjoner. Så vi er pilegrimer fordi vi er kalt: kalt til å elske Gud og til å elske hverandre. Så vår vandring på denne jord er aldri bare et blodslit uten hensikt eller en omflakking uten mål; ved å svare på vårt kall søker vi tvertimot hver dag å ta de skritt vi evner mot en ny verden, en verden der man kan leve i fred, rettferdighet og kjærlighet. Vi er håpets pilegrimer fordi vi etterstreber en bedre framtid og prøver å bygge den underveis.

Dette er til syvende og sist hensikten med ethvert kall: å bli håpets menn og kvinner. Som enkeltmennesker og som felleskap, i mangfoldet av nådegaver og tjenester, er vi alle kalt til å «gi kropp og hjerte» til evangeliets håp i en verden preget av epokale utfordringer: den truende fremvekst av en stykkevis tredje verdenskrig; de store mengder av migranter som flykter fra sitt land på leting etter en bedre framtid; det stadige økende antall fattige; faren for på irreversibel måte komme til å ødelegge vår planets helse. I tillegg til alt dette kommer de vansker vi møter til daglig, og som kan komme til å kaste oss ut i resignasjon eller defaitisme.

I våre dager er det altså avgjørende for oss kristne, om vårt arbeid skal kunne bære frukt, å dyrke et blikk fullt av håp og være et svar på det kall som er oss blitt betrodd, til tjeneste for Guds rike, et rike av kjærlighet, rettferdighet og fred. Dette håpet – forsikrer den hellige Paulus oss – «skuffer ikke» (Rom 5,5), for det handler om det løftet som Herren Jesus ga oss om alltid å være med oss og la oss delta i det forløsningsverk, som han ønsker å fullføre i hvert enkelt menneskehjerte og i skaperverkets «hjerte». Dette håp finner sin egentlige drivkraft i Kristi oppstandelse, som «har en livskraft som har gjennomtrengt verden. Der alt tilsynelatende er dødt, kommer oppstandelsens spirer igjen overalt til syne. Det er en makeløs kraft. Sant nok er det ofte som om Gud ikke eksisterer: Vi ser stadig urett, ondskap, likegyldighet og grusomhet. Men like visst er det at midt i mørket begynner alltid noe nytt å spire fram, som før eller senere vil bære frukt» (Evangelii gaudium, 276). Apostelen Paulus sier også at «i håpet er vi frelst» (Rom 8,24). Påskens forløsning skjenker oss håpet, et sikkert og troverdig håp. Med det kan vi møte nåtidens utfordringer.

Å være håpets pilegrimer og fredsbyggere betyr da å bygge vårt liv på Kristi oppstandelses klippe, i visshet om at vår innsats, i det kall som vi har tatt imot og følger, ikke er forgjeves. Tross hindringer og avbrekk vokser det gode som vi sår, i all stillhet, og ingenting kan skille oss fra endemålet: møtet med Kristus og gleden i å leve som søsken til evig tid. Dette endelige kall må vi foregripe hver dag: I kjærlighetsforholdet til Gud og våre søsken begynner allerede Guds drøm å bli til virkelighet, drømmen om enhet, fred og søskenskap. Må ingen føle seg utestengt fra dette kallet! Hver av oss kan, i det små og i tråd med sin livsform, ved Den hellige ånds hjelp så frø av håp og fred.

Mot til å satse helt og fullt

Ut fra alt dette sier jeg nok en gang, som på Verdensungdomsdagen i Lisboa: «Rise up! – Reis dere opp!» La oss våkne opp, la oss legge av oss likegyldigheten, la oss åpne gitteret i det fengsel som vi iblant stenger oss inne i, slik at hver av oss kan oppdage sitt eget kall i Kirken og i verden, og bli en håpets pilegrim og fredsbygger! La oss ha et lidenskapelig forhold til livet og søke å yte kjærlig omsorg til alle rundt oss og vår omverden. Jeg gjentar: Våg å satse helt og fullt! Don Oreste Benzi, en utrettelig nestekjærlighetens apostel, som alltid var på side med de vanskeligstilte og de vergeløse, pleide å si at ingen er så fattig at de ikke har noe å gi, og ingen er så rik at de ikke trenger å motta noe.

Så la oss oss reise oss opp, og la oss dra av sted som håpets pilegrimer, slik at vi, som Maria gjorde med Elisabet, kan forkynne glede, frambringe nytt liv, og bygge søskenskap og fred.

Roma, Laterankirken, 21. april 2024, fjerde søndag i påsketiden
FRANS