Pavens preken på høytiden for Peter og Paulus
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
På høytiden for de hellige apostler Peter og Paulus, lørdag 29. juni, holdt pave Frans følgende preken i Peterskirken:
La oss betrakte de to apostlene Peter og Paulus: fiskeren fra Galilea som Jesus gjorde til menneskefisker, og fariseeren, som forfulgte Kirken og som av nåde ble forvandlet til misjonær for folkeslagene. La oss i lys av Guds ord inspirere av deres historie, av den apostoliske iver som preget deres livsløp. I sitt møte med Herren gjorde de en virkelig påskeerfaring: De ble befridd, og foran dem åpnet dørene til et nytt liv seg.
Brødre og søstre, la oss, nå som jubelåret står for døren, se nærmere på bildet av døren. Jubelåret vil jo være en nådens tid, når vi åpner Den hellige døren, slik at alle kan tre over terskelen til den levende helligdom som Jesus er, og i ham få oppleve Guds kjærlighet, som styrker håpet og fornyer gleden. Og også i Peters og Paulus’ historie finnes det dører som blir åpnet.
Peter
Første lesning fortalte om da Peter ble befridd fra fangenskap. Denne fortellingen inneholder mange bilder som minner oss om påskeerfaringen: Det er de usyrede brøds høytid; Herodes minner oss om farao i Egypt; det er om natten befrielsen finner sted, som for israelittene; engelen gir Peter samme anvisninger som Israel fikk: å skynde seg og stå opp, å binde beltet om seg, å ta på seg sandalene (jf. Apg 12,7–8; 2 Mos 12,11). Så det vi blir fortalt er altså en ny utferd: Gud befrir sin Kirke, han befrir sitt folk, som ligger i lenker, og viser seg igjen som barmhjertighetens Gud som hjelper dem under deres vandring.
Og på denne befrielsens natt åpner først fengselsdørene seg på underfullt vis; så fortelles det om Peter og engelen som ledsaget ham at de befant seg foran «jernporten som førte ut til byen. Den åpnet seg av seg selv» (Apg 12,10). Det er ikke de selv som åpner porten, den åpner seg av seg selv. Det er Gud som åpner dørene, det er han som befrir og jevner veien. Som vi hørte i evangeliet, hadde Jesus betrodd Peter himmelrikets nøkler; men han får oppleve at det er Herren som først åpner dørene, Herren går alltid i forveien for oss. Og det er noe merkelig her: Fengselsdørene ble åpnet ved Herrens kraft, men Peter må så streve for å komme inn i den kristne menighetens hus: Hun som kommer til døren, tror at han er et gjenferd og lukker ikke opp (jf. Apg 12,12–17). Fellesskap har ofte vondt for å lære at det er vist å åpne dører!
Paulus
Også apostelen Paulus’ vandring er først og fremst en påskeerfaring. Først blir han jo forvandlet av Den oppstandne på vei til Damaskus, og så oppdager han, i sin stadige kontemplasjon av den korsfestede Kristus, nåden i svakhet: Det er når vi er svake, sier han, at vi i virkeligheten er sterke, fordi vi da ikke lenger klamrer oss til oss selv, men til Kristus (jf. 2 Kor 12,10). Grepet av Herren og korsfestet sammen med ham, skriver Paulus: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg» (Gal 2,20). Men hensikten med alt dette er ikke en intimistisk og trøstende religiøsitet – slik enkelte bevegelser i Kirken fremstår i dag: en salongspiritualitet –; tvert imot tenner møtet med Herren evangeliseringsiveren i Paulus’ liv. Slik vi hørte i andre lesning erklærer han mot slutten av sitt liv: «Herren var med meg og ga meg styrke til å fullføre forkynnelsen, så alle folkeslag kunne få høre» (2 Tim 4,17).
Nettopp når han forteller hvordan Herren har gitt ham mange muligheter til å forkynne evangeliet bruker Paulus bildet av åpne dører. Om hans tilbakekomst til Antiokia, sammen med Barnabas, forteller han at «da de var tilbake her, samlet de menigheten og fortalte om alt det Gud hadde gjort gjennom dem, og at han hadde åpnet troens dør for folkeslagene» (Apg 14,27). Til menigheten i Korint skriver han noe lignende: «Her er det åpne dører og rike muligheter for meg» (1 Kor 16,9), og til kolosserne kommer han med følgende oppfordring: «Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet så vi kan forkynne Kristi mysterium» (Kol 4,3).
Dører
Brødre og søstre, de to apostlene Peter og Paulus gjorde disse nådeerfaringene. De fikk førstehånds erfaring med Guds virke, han som åpnet dørene til deres indre fengsel og også til de fysiske fengsler der de satt på grunn av evangeliet. Dessuten åpnet han også evangeliseringens dører for dem, slik at de fikk oppleve gleden i møtet med sine søsken i de nyfødte menighetene og slik at de kunne bringe evangeliets håp til alle.
Og også vi forbereder oss i år til å åpne Den hellige døren.
Palliene. Hilsen til Det økumeniske patriarkat
Brødre og søstre, i dag mottar de som i fjor ble utnevnt til metropolitanerkebiskoper palliet. I fellesskap med Peter og etter forbilde av Kristus, som er porten inn til sauene (jf. Joh 10,7), er de kalt til å være ivrige hyrder som åpner evangeliets dører og som ved sin tjeneste bidrar til å bygge en Kirke og et samfunn med åpne dører.
Og med broderlig hengivenhet ønsker jeg å gi min hilsen til Det økumeniske patriarkats delegasjon: Takk for at dere er kommet for å uttrykke vårt felles ønske om fullt fellesskap mellom våre Kirker. Jeg sender en hjertevarm hilsen til min bror, min kjære bror Bartolomeus.
Bønn
Måtte de hellige Peter og Paulus hjelpe oss å åpne vårt livs dør for Herren Jesus, måtte de gå i forbønn for oss, for byen Roma og for hele verden. Amen.
