Angelus: Apostlene sendes ut

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 14 juli var evangelieteksten:

Han kalte de tolv til seg og begynte å sende dem ut, to og to, og han ga dem makt over de urene åndene. Han påla dem at de bare skulle ta en stav med seg på veien – ikke brød, ikke veske, ikke kobbermynter i beltet. De skulle ha sandaler på føttene, men ikke ha på seg mer enn én kjortel. Og han sa til dem: «Når dere har tatt inn i et hus, så bli boende der til dere skal dra videre.» […] (Mark 6,7–13 fra Bibel 2024)

Her følger alt det pave Frans sa før angelusbønnen:

Kjære brødre og søstre, god søndag!

I dag forteller evangeliet oss om Jesus som sender disiplene sine ut (jf. Mark 6,7–13). Han sender dem ut «to og to» og legger dem noe viktig på sinne: at de bare skal ha med seg det mest nødvendige.

La oss se litt nærmere på dette bildet: Disiplene sendes ut sammen, og de skal bare ha med seg det mest nødvendige.

Fellesskap og nøkternhet

Evangeliet forkynner man ikke alene, nei. Man forkynner det sammen, som fellesskap. Og det er da viktig å ivareta nøkternhet, å være nøkterne i bruken av ting, å dele på ressursene, evnene og gavene, og å klare seg uten det som er overflødig. Hvorfor? For å være fri: Det som er overflødig trellbinder deg. Og for at vi alle skal ha det nødvendige for å leve på verdig vis og kunne delta aktivt i misjonen. Dessuten må vi være nøkterne i tanke, nøktern i følelse, oppgi fordommer og rigiditet, som lik unødvendig bagasje besværer og hemmer vandringen. I stedet bør vi fremme utveksling og lytting, og slik gjøre vitnesbyrdet mer virksomt.

Mye menneskelighet, få ting

La oss for eksempel tenk på hva som skjer i våre familier og våre fellesskap når vi nøyer oss med det nødvendige, selv om det ikke er mye. Med Guds hjelp klarer vi oss og kommer ut av det med hverandre. Vi deler på det som finnes, enhver gir avkall på noe og alle støtter hverandre (jf. Apg 4,32–35). Og allerede dette er en misjonerende forkynnelse, allerede før alle ord og mer enn ord, for det legemliggjør skjønnheten i Jesu budskap i det konkrete liv. En familie eller et fellesskap som lever på denne måten skaper et miljø rikt på kjærlighet om seg, der det er lett å åpne seg for troen og for evangeliets nyhet. Et miljø som gjør en selv bedre, og man får med seg større sjelero.

Om tvert imot hver enkelt går sine egne veier, om det bare er tingene som teller – som aldri er nok –, om man ikke hører på hverandre, om individualsime og misunnelse tar overhånd – misunnelse er dødelig, en gift!–, så blir atmosfæren tung, livet vanskelig, og møter en anledning til uro, bedrøvelse og mismot snarere enn en anledning til glede (jf. Matt 19,22).

Kjære brødre og søstre, fellesskap og nøkternhet er viktige verdier for vårt kristenliv: fellesskap, harmoni oss imellom og nøkternhet er viktige verdier, uunnværlige verdier for en Kirke som bør være misjonerende, på alle nivåer.

Spørsmål

Vi kan da spørre oss: Forkynner jeg gjerne evangeliet, der jeg lever, for å spre gleden og lyset fra møtet med Herren? Og prøver jeg å gjøre dette sammen med andre, å dele ideer og evner med dem, med åpent sinn og gavmildt hjerte? Og til slutt: Vet jeg å dyrke en nøktern livsstil, en livsstil som tar hensyn til mine søskens behov?

Bønn

Måtte Maria, Apostlenes dronning, hjelpe å være sanne misjonerende disipler, i fellesskap og med et nøkternt liv. I fellesskap, i harmoni oss imellom og med et nøkternt liv.