NORSK

Kardinal Arborelius’ forord til C’est la confiance

Her følger kardinal Anders Arborelius’ forord til pave Frans’ sjuende apostoliske formaning.

Kardinal Anders Arborelius (©) Veritas Förlag 2024

Forord

Hvilken atmosfære er det som råder i Kirken og i samfunnet for øvrig? Det samme spørsmålet kan vi stille vårt eget hjerte. Vi vet hvor mye miljø og atmosfære betyr både på det ytre og det indre plan. Litt forenklet kan vi si at det ofte pendler mellom to poler, som vi kan oppsummere med to ord: henholdsvis frykt og tillit. I vår tid er det mange som føler frykt og redsel for krig, for miljø og klima. Man taler om klimaangst. Men ikke like mye om klimahåp. Man er redd for krig, men glemmer å håpe på og be om fred. Samtidig er tillit, håp og tiltro en utrolig sterk drivkraft og motivasjon for at man skal engasjere seg og bidra til en bedre verden, både i stort og smått, både på det indre og det ytre plan.

En atmosfære av tillit og tiltro, et forhåpningsfullt miljø er meget viktig for samfunnet i vår tid. Det er det også for miljøet og atmosfæren i Kirken – og vårt eget hjerte. Det er nettopp dette pave Frans ønsker å understreke med sin apostoliske oppfordring C'est la confiance, Det er tillit, som han skrev i anledning av at det er 150-år siden kirkelæreren den hellige Thérèse av Jesusbarnet og Det hellige ansikt ble født. For henne var tillit til Guds barmhjertige kjærlighet grunn til en stadig påskeglede, som må få leve videre og prege klimaet i Kirkens liv og i vårt eget indre. Det må da straks påpekes at det slett ikke er snakk om en lettkjøpt tillit og sentimental glede. «Min glede er å elske lidelse. Jeg smiler mens jeg feller tårer. Jeg tar takknemlig imot tornene som kommer sammen med blomstene», skriver hun i diktet Min glede. Det er korset som fører fram til påskens glede. Som kristne er vi merket både av korset og oppstandelsen. Vi er så dypt forent med Jesus at hele hans påskemysterium er innrisset i vårt hjerte og må få gjennomsyre vår indre atmosfære og selve klimaet i Kirken. «Jesus, min glede, det er å elske deg», skriver hun i det samme diktet. Samtidig vet vi at hun en stor del av sitt liv måtte leve i åndelig tørke og oppleve Guds fravær til en slik grad at troen ble mer en tilkjempet viljesakt enn noe behagelig og selvklart. Å lite på Gud når alt tilsynelatende taler mot, er ikke lett, men likevel mulig.

Den hellige Thérèse kan hjelpe både oss enkelttroende og hele Kirken, i et sekulært og polarisert miljø, til å vokse i tro, håp og tillit tross alt det som taler mot. Sammen med en annen ung og noenlunde samtidig ordenssøster, den hellige Faustina Kowalska, har Thérèse bidratt til at atmosfæren i Kirken over lang tid har blitt mer preget av tillit og tiltro til Guds barmhjertighet enn av frykt for at Guds rettferdighet vil kreve streng, ja, evig straff. Thérèse reagerte sterkt mot nettopp denne fryktens ånd som ofte preget det kirkelige miljøet hun vokste opp i, hvor jansenismens bistre nøysomhet fortsatt var meget levende. Men i enhver tid og i ethvert kristent fellesskap kan man finne disse to polene – tillit og frykt – som kan opptre i ulike former i Kirkens liv og forkynnelse.

I vår tid er det ikke lenger så vanlig å betone frykten for evig straff som en motivasjon og drivkraft for kristenlivet. Ordet gudsfrykt er nesten forsvunnet fra vår kirketerminologi. De hellige Thérèse og Faustina har bidratt – mer enn vi kan forstå og kan analysere – til at et klima av tillit til Guds nåde og barmhjertighet er en selvfølge. Betegnende nok finner man i katolske kirker over hele verden både statuen av Thérèse med fanget fullt av roser og Faustinas bilde av Jesus, der nådens stråler spres ut fra hans sårede hjerte.

Samtidig er det selvfølgelig også en risiko for at man trekker uriktige konklusjoner av denne tilliten og tiltroen. Noen blir fristet til å ta for lett på Guds og Kirkens bud, fordi Gud forventes å være dumsnill og tam og ikke opptatt av hvordan vi lever og handler. Derfor må vi huske hvor trofast Thérèse ønsket å leve for å unngå alt som ikke behaget Jesus. Det er viktig å prøve å integrere dette aspektet ved gudsfrykt i selve tilliten. Gudsfrykt betyr egentlig å sette Gud og hans vilje i sentrum for alt vi er og gjør. Først da kan vi lite på i ordets fulle betydning. «Min eneste glede på denne jord, det er å glede deg», sier helgenen i sitt dikt. Å glede, ære og behage Gud er kjernen i all gudsfrykt. Om vi lever slik, trenger vi aldri å være redde for noen ting. Kjærligheten og tilliten til Gud tar fra oss alt som heter frykt og angst. Vi liter fullt og helt på at Jesus ved sin lidelse på korset befridde oss fra ondskapens makt og gjennom sin oppstandelse ga oss del i himmelens glede allerede nå på forskudd. Det er denne overbevisningen som må få prege klimaet i vårt indre og i hele Kirkens liv, samtidig som vi tydelig innser hva synd og ondskap kan stelle i stand. Det er vårt kall å spre denne innsikten til den verden og det samfunn vi lever i. Samtidig må vi ta til oss den smertefulle innsikt i at vi lever i et miljø hvor krig, konflikter og klimaødeleggelser pågår for fullt. Det er nettopp der vi har det viktige, men vanskelige, oppdraget og kallet til å formidle at tillit til Guds barmhjertige kjærlighet kan bidra til å endre det miljø og den atmosfære vi og hele menneskeheten lever i. Håp og tillit er mangelvarer, men Thérèse av Jesusbarnet og Det hellige ansikt kan hjelpe og inspirere oss i dag til å gjenoppdage og gjenbruke disse klassiske skattene som evangeliet har gitt oss.