«Solens og månens død og stjernenes fall» av Cristoforo de Predis «Solens og månens død og stjernenes fall» av Cristoforo de Predis 

Pavens budskap på Verdensbønnedagen for skaperverket 2024

Kristen optimisme «vet at alt beveger seg mot Guds herlighet, mot den definitive fullbyrdelse i hans fred, mot den legemlige oppstandelse i rettferdighet».

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Også i år oppfordres kristne over hele verden til å markere «Skaperverkets tid» fra 1. september til 4. oktober. Den 1. september er Verdensbønnedagen for skaperverket, og den 4. oktober er høytiden for den hellige Frans av Assisi.

Her følger pave Frans’ budskap i anledning Verdensbønnedagen for skaperverket:

Håp og handle med skaperverket!

Kjære brødre og søstre!

«Håp og handle med skaperverket!»: Dette er temaet for Verdensbønnedagen for skaperverket den 1. september. Det henspiller til Paulus’ brev til romerne 8,19–25: Apostelen er i ferd med å klargjøre hva et liv i Ånden er, og han konsentrerer seg om det sikre håp om frelse ved tro, noe som innebærer nytt liv i Kristus.

 

1. La oss da begynne med et enkelt spørsmål, som det muligens ikke finnes noe opplagt svar på: Om vi virkelig er troende, hvordan har det seg at vi tror? Det er egentlig ikke fordi «vi selv tror» på noe transcendent, som er ufattelig for vår forstand, på det utilgjengelig mysteriet til en fjern, usynlig og unevnelig Gud. Snarere er det, ville Paulus ha sagt, fordi Den hellige ånd bor i oss. Ja, vi er troende fordi selve Guds kjærlighet «er utøst i våre hjerter» (Rom 5,5). Så Ånden er nå virkelig «pantet på vår arv» (Ef 1,14), som en stadig utfordring til å strekke oss etter de evige goder, i samsvar med fylden av Jesu skjønne og gode menneskelighet. Ånden gjør de troende kreative, proaktive i kjærlighet. Han sender dem ut på en lang vandring i indre frihet, en vandring som dog ikke er fri for kampen mellom verdens tenkemåte og Åndens tenkemåte. Disse to frembringer jo frukter som står i strid med hverandre (jf. Gal 5,16–17). Som vi vet er kjærlighet Åndens første frukt og sammenfatningen av alle de andre. De troende blir altså ført av Den hellige ånd og er Guds barn. De kan, akkurat som Jesus, si «Abba, Far» til ham (Rom 8,15), med friheten til dem som ikke lenger ligger under for frykten for døden, for Jesus er stått fra de døde. Dette er det store håpet: Guds kjærlighet har seiret, seirer alltid og vil fortsette å seire. Det nye menneske, som lever i Ånden, er allerede bestemt for herligheten, selv om det fysisk sett vil måtte dø. Dette håpet skuffer ikke, slik utlysningsbullen for det kommende jubelåret minner om. [1]

2. Et kristent liv er et liv i tro, virksomt i kjærlighet og overrikt på håp, i påvente av Herrens gjenkomst i hans herlighet. At «det drar ut med» parusien, altså hans annet komme, er intet problem. Men noe annet må det stilles spørsmål ved: «Når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» (Luk 18,8). Ja, troen er en gave, en frukt av Åndens nærvær i oss, men den er også en oppgave, som skal utføres i frihet og i lydighet mot Jesu kjærlighetsbud. Det gjelder å vitne om det salige håp. Hvor? Når? Hvordan? Midt oppe i den menneskelige lidelse. Selv om vi drømmer, gjør vi det nå med åpne øyne, besjelet av visjoner om kjærlighet, søskenskap, vennskap og rettferdighet for alle. Kristen frelse går virkelig inn i verdens lidelse, som ikke rammer bare menneskene, men hele universet, naturen, menneskets oikos, dets livsmiljø. Kristen frelse omfatter skaperverket som et «jordisk paradis», moder jord, som er ment å være et gledens sted og et løfte om lykksalighet for alle. Kristen optimisme bygger på et levende håp: Den vet at alt beveger seg mot Guds herlighet, mot den definitive fullbyrdelse i hans fred, mot den legemlige oppstandelse i rettferdighet, «fra herlighet til herlighet». Men inntil videre har vi smerte og lidelse til felles. Hele skaperverket sukker (jf. Rom 8,19–22), de kristne sukker (jf. versene 23–25) og også Ånden selv sukker (jf. versene 26–27). Sukkingen tilkjennegir uro og lidelse og dessuten higen og lengsel. Sukkingen er et uttrykk for tillit til Gud og overgivelse til hans kjærlige og krevende selskap, med virkeliggjørelsen av hans plan – glede, kjærlighet og fred i Den hellige ånd – for øye.

3. Hele skaperverket er med i denne gjenfødselen, og venter sukkende på frigjøringen: Det er en skjult vekstprosess, en modning, lik et sennepsfrø som vokser opp til et tre eller lik en surdeig i melet (jf. Matt 13,31–33). Begynnelsen er bitte liten, men de forventede resultater kan være uendelig skjønne. Håp som forventningen om en fødsel – åpenbaringen av Guds barn i herlighet – gir oss mulighet til å være standhaftige i motgang, til ikke å miste motet i trengsler eller i møte med menneskelig barbari. Det kristne håp skuffer ikke, men heller ikke bedrar det: Selv om sukkene fra skaperverket, de kristne og Ånden er en foregripelse av og en venting på den frelse som allerede er i virksomhet, er vi nå nedsunket i mange lidelser som Paulus beskriver som «nød, angst, forfølgelse, sult, fare, sverd» (jf. Rom 8,35). Håpet byr altså på en annen lesemåte av historien og de menneskelige anliggender: ikke illusorisk, men realistisk, med realismen til den tro som ser det usynlige. Dette håpet er tålmodig venting, likesom Abrahams ikke-skuen. Jeg minnes gjerne den store troende visjonæren Joakim av Fiore, abbeden fra Calabria som ifølge Dante Alighieri var «begavet med profetisk ånd». [2] I en tid med blodige kamper, med konflikter mellom pavedømme og keiserrike, med korstog, med kjetteri og med verdsliggjøring av Kirken, var han i stand til å peke på et ideal: en ny sameksistensens ånd mellom menneskene, preget av universelt søskenskap og kristen fred, en frukt av etterlevd evangelium. Denne ånd av sosialt vennskap og universelt søskenskap fremla jeg i Fratelli tutti. Og denne harmoni mellom oss mennesker bør innbefatte også skaperverket, i en «situert antroposentrisme» (jf. Laudate Deum, 67), i ansvarlighet for en menneskelig og helhetlig økologi, som er veien til frelse for vårt felles hjem og for oss som bor i det.

4. Hvorfor finnes det så mye ondt i verden? Hvorfor så mye urett, så mange kriger mellom søsken, kriger som dreper barn, ødelegger byer, forenser menneskets livsmiljø, vår moder jord, som blir krenket og herjet? Med en underforstått henvisning til Adams synd, sier Paulus: «Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier» (Rom 8,22). De kristnes moralske kamp står i forbindelse med skaperverkets «sukking», for det «ble underlagt forgjengeligheten» (vers 20). Hele kosmos og alle skapninger sukker og lengter «utålmodig» etter at den nåværende tilstanden skal bli overvunnet og den opprinnelige gjenopprettet: for frigjøring av mennesket innebærer faktisk også frigjøring av alle andre skapninger, som på grunn av sin samhørighet med mennesket kom under slaveåket. Likesom menneskeheten er skaperverket – uten egen skyld – trellbundet, og ute av stand til å ha den varige mening og hensikt, som det ble skapt til å ha; det er utsatt for oppløsning og død, og dette forverres av menneskets misbruk av naturen. Men omvendt er menneskets frelse i Kristus et sikkert håp også for skaperverket, for «også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten» (Rom 8,21). Så forløsningen i Kristus gjør det mulig å se med håp på den samhørighet som binder menneskene og alle andre skapninger sammen.

5. I den håpefulle og utholdende forventningen om Jesu gjenkomst i herlighet holder Den hellige ånd hele fellesskapet av troende årvåkent, og han rettleder det stadig, han kaller det til å vende om i sin livsstil, slik at det kan stå imot menneskenes miljønedbrytning og oppvise den form for sosial kritikk som framfor alt går ut på å vise at endring er mulig. Denne omvendelsen består i å gå fra arrogansen hos dem som ønsker å herske over andre og over naturen – som reduseres til et manipulerbart objekt – til ydmykheten hos dem som drar omsorg for andre og for skaperverket. «Når mennesker krever Guds plass, blir de sine egne verste fiender» (Laudate Deum, 73), for Adams synd ødela de grunnleggende relasjonene som mennesket lever av, nemlig den til Gud, den til seg selv og til andre mennesker og den til kosmoset. Alle disse relasjonene må bli synergistisk gjenopprettet, forløst, «kjent rettferdige». Ingen får mangle. Om én av dem mangler, feiler alt.

 

6. Å håpe og handle med skaperverket betyr framfor alt å forene våre krefter og sammen med alle menn og kvinner av god vilje å bidra til å «revurdere spørsmålet om menneskelig makt, dens betydning og dens grenser. For vår makt har økt frenetisk på noen få tiår. Vi har gjort imponerende og fantastiske teknologiske fremskritt, og vi har ikke innsett at vi samtidig har blitt svært farlige vesener, i stand til å true livet til mange arter og vår egen overlevelse» (Laudate Deum, 28). Ukontrollert makt frembringer uhyrer og vender seg mot oss selv. Derfor er det i dag presserende nødvendig å sette etiske grenser for utviklingen av kunstig intelligens, som med sin beregnings- og simuleringskapasitet vil kunne brukes til å rå over mennesket og naturen i stedet for å brukes til tjeneste for fred og helhetlig utvikling (jf. Budskapet til Verdensdagen for fred 2024).

 

7. «Den hellige ånd følger oss i livet»: Dette forstod de godt, de barna som var samlet på Petersplassen til sin første Verdensdag, som sammenfalt med treenighetssøndag. Gud er ingen abstrakt idé om uendelighet; han er den kjærlige Far, han er Sønnen, enhvers venn og frelser, og han er Den hellige ånd som leder våre skrritt på kjærlighetens vei. Lydighet mot kjærlighetens Ånd endrer menneskets grunnholdning radikalt: fra å være «plyndrer» til å bli «gartner» for hagen. Jorden er betrodd mennesket, men tilhører stadig Gud (jf. 3 Mos 25,23). Dette er den teologale antroposentrisme i den jødisk-kristne tradisjonen. Så å gjøre krav på å eie og herske over jorden og manipulere den som man lyster er en form for avgudsdyrkelse. Det er Prometeus-mennesket, som beruses av sin egen teknokratiske makt og med arroganse setter jorden i en «nåde-løs» tilstand, altså i en tilstand uten Gud. Om nå Jesus, død og oppstanden, er Guds nåde, så er det sant, det som Benedikt XVI hevdet: «Det er ikke vitenskapen som forløser mennesket. Mennesket blir forløst gjennom kjærligheten» (Spe salvi, 26), Guds kjærlighet i Kristus, som intet og ingen kan skille oss fra (jf. Rom 8,38–39). Skaperverket, som stadig dras mot sin fremtid, er ikke statisk eller lukket i seg selv. Forbindelsen mellom materie og ånd fremtrer stadig mer fascinerende for oss, også takket være oppdagelser i moderne fysikk.

8. Bevaring av skaperverket er altså ikke bare et etisk spørsmål, men også et i høyeste grad teologisk spørsmål. Det angår nemlig sammenvevningen av menneskets mysterium og Guds mysterium. Denne sammenvevningen kan sies å være «generativ», ettersom den går tilbake til den kjærlighetshandling med hvilken Gud skaper mennesket i Kristus. Denne Guds skaperhandling skjenker og grunner menneskets handlefrihet og hele dets moralitet: Mennesket er fritt nettopp fordi det er skapt i Guds bilde, som er Jesus Kristus, og dermed er det en «representant» for skaperverket i Kristus. Det finnes en transcendent (teologisk-etisk) grunn til at de kristne er forpliktet til å fremme rettferdighet og fred i verden, også gjennom allmenn adgang til goder: Det er åpenbaringen av Guds barn, som det skapte sukkende venter på, som i fødselsrier. Ikke bare menneskets jordiske liv her i tiden står på spill, men også, og framfor alt, dets evige bestemmelse, vår salighets eschaton, vår freds paradis, i Kristus, Herren over kosmoset, han som av kjærlighet lot seg korsfeste og stod opp fra de døde.

9. Å håpe og handle med skaperverket betyr da altså å leve ut en inkarnert tro, en tro som vet å ta del i andres lidelser og forhåpninger og sammen med dem vente på den legemlige oppstandelse som de troende på forhånd er bestemt for i Kristus Herren. I Jesus, den evige Sønn blitt menneske, er vi virkelig barn av Faderen. Ved troen og dåpen begynner et liv i Ånden for den troende (jf. Rom 8,2), et hellig liv, en tilværelse som Faderens barn, likesom Jesus (jf. Rom 8,14–17), for ved Den hellige ånds kraft lever Kristus i oss (jf. Gal 2,20). Et liv som blir til en kjærlighetssang for Gud, for menneskeheten, med og for skaperverket, og som har sin fylde i hellighet.[3]

Roma, Laterankirken, 27. juni 2024
FRANS

[1] Spes non confundit, bullen for utlysningen av det ordinære jubelår 2025 (9. mai 2024)

[2] Den guddommelige komedie, Paradiset, XII, 141

[3] Rosminianerpresten Clemente Rebora beskrev dette i et dikt:
Mens skaperverket i Kristus stiger opp til Faderen,
er alt fødsesveer, fullt av gåte!
Så mye død for at livet kan fødes!
Ved en eneste Mor, som er guddommelig,
ser man dog lykkelig dagens lys:
liv som kjærligheten frembringer i tårer,
liv som, så sant det sukker og lengter, er poesi;
men alene hellighet gjør det til sang.
(Curriculum vitae, «Poesia e santità»: Poesie, prose e traduzioni, Milano 2015, p. 297)

***

Laudate Deum-sitatene er fra Kristine Dingstads oversettelse.
Spe Salvi-sitatene er fra Anne Krohns oversettelse.

"The Pope Video" for september 2024
27 augusti 2024, 07:21