Angelus: Om noen vil være den første …

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 22. september var evangelieteksten:

[…] Og han sa til dem: «Menneskesønnen blir overgitt i menneskers hender, og de skal slå ham i hjel, og tre dager etter sin død skal han stå opp.» Men de skjønte ikke hva han sa, og de våget ikke å spørre ham. […] Da de var i hus, spurte han dem: «Hva var det dere snakket om underveis?» Men de tidde, for på veien hadde de snakket med hverandre om hvem som var den største. […] (Mark 9,30–37 fra Bibel 2024)

Her følger alt pave Frans sa før angelusbønnen:

Kjære brødre og søstre, god søndag!

I dag forteller evangeliet oss om Jesus som forkynner hva som vil komme til å skje ved kroningen av hans liv: «Menneskesønnen», sier Jesus, «blir overgitt i menneskers hender, og de skal slå ham i hjel, og tre dager etter sin død skal han stå opp» (vers 31). Men selv om disiplene følger Mesteren, har de andre ting i hodet og også på leppene. Når Jesus spør hva dem hva det var de snakket om, svarer de ikke.

Disiplene hadde snakket om hvem som var den største

La oss legge merke til denne tausheten: Disiplene tier for de hadde snakket om hvem som var det største (jf. vers 34). De tier av skam. For en kontrast til Herrens ord! Mens Jesus betrodde dem meningen med sitt eget liv, snakket de om makt. Og skammen lukker da munnen på dem, likesom hovmodet tidligere hadde lukket deres hjerte. Likevel svarer Jesus åpent på det de hadde hvisket om underveis: «Om noen vil være den første, må han være den siste» (vers 35). Vil du være stor? Gjør deg liten, still deg til tjeneste for alle.

«Om noen vil være den første, må han være den siste»

Med et ord som er like enkelt som det er avgjørende fornyer Jesus vår levemåte. Han lærer oss at sann makt består ikke i de sterkes herredømme, men i omsorg for de svakeste. Sann makt er å dra omsorg for de svakeste, dette gjør deg stor!

Barnet

Derfor tar Mesteren et lite barn og stiller det midt iblant disiplene, han legger armen om barnet og sier: «Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.» Barnet har ingen makt; barnet har behov. Når vi drar omsorg for mennesket, erkjenner vi at mennesket alltid trenger liv.

Vi, alle vi, lever fordi vi er blitt tatt imot, men makt får oss til å glemme denne sannheten. – Du lever fordi du er blitt tatt imot! – Da blir vi til herskere, ikke tjenere, og de første til å lide under dette er nettopp de siste: de små, de svake, de fattige.

Det er alltid håp

Brødre og søstre, hvor mange, hvor mange mennesker lider og dør vel ikke på grunn av maktkamper! Dette er liv som verden avviser, slik den avviste Jesus – de som blir stengt ute og dør … Da han ble overgitt i menneskers hender, fant han ingen omfavnelse, men et kors. Likevel forblir evangeliet et levende ord, fullt av håp: Han som ble avvist, stod opp fra de døde, han er Herren!

Spørsmål

Vi kan da, på denne fine søndagen, spørre oss: Klarer jeg å dra kjensel på Jesu ansikt i de minste? Drar jeg omsorg for og tjener min neste med raushet? Og omvendt: Takker jeg dem som drar omsorg for meg?

Bønn

La oss sammen be til Maria, om å være like fri for forfengelighet og like tjenestevillige som hun er.