Pavens preken i Papua Ny-Guinea
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Under sin reise i Indonesia, Papua Ny-Guinea, Øst-Timor og Singapore, fra 2. til 13. september, feiret pave Frans søndag 7. september messe i Papua Ny-Guinea, kjent som verdens mest språkrike land med sine rundt 850 språk.
Evangeliet handlet om helbredelsen av den døve mannen som hadde vondt for å tale:
Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» […] (Mark 7,31–37 fra Bibel 2024)
Her følger hele prekenen fra Sir John Guise-stadionet i Port Moresby:
«I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på» (Luk 4,21)
Herrens første ord til oss i dag er: «Vær sterke, ikke redde!» (Jes 35,4). Profeten Jesaja sier det til alle med et urolig hjerte. Slik oppmuntrer han sitt folk, og ber dem, selv i vanskeligheter og lidelser, om å løfte blikket, opp mot en håpets og fremtidens horisont: Gud kommer og frelser oss. Han vil komme, og på den dagen «skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp» (Jes 35,5).
Denne profetien blir oppfylt i Jesus. I Markus’ beretning fremheves særlig to ting, nemlig den døves fjernhet og Jesu nærhet
Den døves fjernhet
Den døves fjernhet. Geografisk sett befinner denne mannen i et område som vi i dag ville kalle «utkant». Dekapolis-landet ligger bortenfor Jordanelven, langt fra Jerusalem, det religiøse sentrum. Men denne døve mannen opplever også en annen form for fjernhet; han er langt borte fra Gud, og han er langt borte fra andre fordi han ikke er i stand til å kommunisere: Han er døv og kan derfor ikke høre andre, han er stum og kan derfor ikke snakke med andre. Han er avskåret fra hele verden, han er isolert, han er fanget av sin døvhet og stumhet, og kan derfor ikke åpne seg for andre og kommunisere med dem.
En indre døvhet og en hjertets stumhet
Vi kan da forstå denne tilstanden av døvhet og stumhet også på en annen måte: Når det er vårt hjerte som er blokkert, snarere enn våre ører og vår tunge, kan vi være avskåret fra fellesskap og vennskap med Gud og med våre brødre og søstre. Det finnes en indre døvhet og en hjertets stumhet som kommer av alt det som stenger oss i oss selv, som stenger oss for Gud, som stenger oss for andre: egoisme, likegyldighet, frykten for å ta sjanser og gå fullt og helt inn for noe, nag, hat og mye mer. Alt dette fjerner oss fra Gud, det fjerner oss fra våre brødre og søstre og også fra oss selv; og det fjerner oss fra livsgleden.
Jesu nærhet
På denne fjernheten, brødre og søstre, svarer Gud med det stikk motsatte, nemlig med Jesu nærhet. I sin Sønn ønsker Gud framfor alt å vise oss dette: at han er den nære Gud, den medlidende Gud som tar seg av vårt liv, som overvinner alle avstander. Og i evangeliet ser vi jo Jesus dra til denne utkanten, han forlater Judea, sitt eget religiøse miljø, for å gå hedningene i møte (jf. Mark 7,31).
Herren åpner våre ører og løser vår tunge
Med sin nærhet leger Jesus, han leger menneskets stumhet og døvhet: Når vi føler oss fjerne eller velger å holde avstand – til Gud, til våre søsken, til dem som er forskjellige fra oss selv – stenger og barrikaderer oss i oss selv og ender opp med å kretse bare rundt oss selv, døve for Guds ord og for vår nestes rop, og dermed ute av stand til å snakke med Gud og vår neste.
På randen av Stillehavet
Og dere, brødre og søstre, som bor så langt borte, forestiller dere kanskje at dere er adskilt, adskilt fra Herren, adskilt fra andre mennesker, og det er ikke bra. Nei, dere er forenet, forenet i Den hellige ånd, forenet i Herren! Til hver enkelt av dere sier Herren: «Lukk deg opp»! Det viktigste er å åpne oss for Gud, å åpne oss for våre brødre og søstre, å åpne oss for evangeliet og la det bli kompasset i vårt liv.
Lukk dere opp!
Også til dere sier Herre i dag: «Vær sterk, ikke redd, du papuanske folk! Lukk deg opp! Lukk deg opp for evangeliets glede, lukk deg opp for møtet med Gud, lukk deg opp for kjærligheten mellom søsken!». Måtte ingen av oss forbli døve og stumme i møte med denne invitasjonen. Og måtte den salige Giovanni Mazzucconi følge dere på denne veien. Midt oppe i mye besværlighet og fiendtlighet, brakte han Kristus blant dere, for at ingen skulle forbli døv for frelsens glade budskap, og for at alles tunger skulle bli løst til å synge om Guds kjærlighet. Så måtte det være slik, i dag, også for dere!
