Verdensdagen for flyktninger og migranter 2024

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Gud vandrer med sitt folk

Kjære brødre og søstre!

Den 29. oktober 2023 ble første sesjon av bispesynodens sekstende ordinære generalforsamling avsluttet. Denne sesjonen ga oss anledning til å utdype vår forståelse av synodalitet som Kirkens opprinnelige kall. «Synodalitet blir framfor alt presentert som Gudsfolkets felles vandring og som fruktbar dialog mellom de nådegaver og tjenester som hjelper Guds rike å komme» (innledningen til synteserapporten).

Ved å betone sitt synodale kall kan Kirken gjenoppdage at det ligger i dens natur å være underveis, som Guds folk på pilegrimsvandring gjennom historien, så å si «migrerende» mot himmelriket (jf. Lumen gentium, 49). Det er nærliggende å vise til Bibelens fortelling om utferden, som presenterer Israels folk på vandring mot det lovede land: en lang reise fra slaveri til frihet, en reise bærer bud om Kirkens reise mot det definitive møte med Herren.

På samme måte er det mulig å se i vår tids migranter, likesom i tidligere tiders migranter, et levende bilde på Guds folk på vandring mot det evige hjemland. Deres reiser i håp om noe bedre minner oss om at «vi har vår borgerrett i himmelen, og derfra venter vi frelseren, Herren Jesus Kristus» (Fil 3,20).

De to bildene – det av den bibelske utferden og det av migrantene – oppviser flere likheter. Likesom Guds folk på Moses’ tid er migranter ofte på flukt fra undertrykkelse og overgrep, fra usikkerhet og diskriminering, fra manglende utviklingsmuligheter. Likesom jødene i ørkenen støter migranter på mange hindringer underveis: De blir prøvet av tørst og sult; de slites ut av anstrengelser og sykdommer; de blir fristet av fortvilelse.

Men utferdens – enhver utferds’ – egentlige virkelighet er at Gud går i forveien for og ledsager sitt folk og alle sine barn, på alle steder og til alle tider. Guds nærvær midt i sitt folk er en visshet i frelseshistorien: «Herren din Gud går selv med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke» (5 Mos 31,6). For folket som har dratt fra Egypt viser dette nærværet seg på forskjellige måter: En skysøyle og en ildsøyle viser og opplyser veien (jf. 2 Mos 13,21); telthelligdommen, der paktkisten står, gjør Guds nærvær håndfast (jf. 2 Mos 33,7); stangen med bronseslangen sikrer guddommelig beskyttelse (jf. 4 Mos 21,8–9); mannaen og vannet (jf. 2 Mos 16–17) er Guds gaver til det sultne og tørste folket. Teltet er en form for nærvær som er spesielt kjær for Herren. På kong Davids tid, nekter Gud å bli stengt inne i et tempel; han vil heller fortsette å bo i et telt og slik kunne vandre med sitt folk, «fra telt til telt, fra bolig til bolig» (1 Krøn 17,5).

Mange migranter gjør erfaring med Gud som deres reisefelle, fører og ankerfeste. Til ham overgir de seg før de drar, og til ham vender de seg i vanskelige situasjoner. I ham søker de trøst når de er fortvilet. Takket være ham finnes det barmhjertige samaritanere underveis. Ham betror de i bønn sine forhåpninger. Hvor mange bibler, evangelier, bønnebøker og rosenkranser er vel ikke med migrantene på deres reiser gjennom ørkenener, elver og hav og over grenser, på alle kontinenter!

Gud ikke bare vandrer med sitt folk, men også i sitt folk, i den forstand at han identifiserer seg med alle menn og kvinner på vandring gjennom historien – spesielt med dem som stiller sist, de fattige, de marginaliserte –, som ville han forlenge inkarnasjonsmysteriet.

Derfor er ethvert møte med migranter, som med alle brødre og søstre i nød, «også et møte med Kristus. Det sa han selv til oss. Det er han som banker på vår dør, sulten, tørst, fremmed, naken, syk, fengslet og ber om å bli møtt og hjulpet» (preken ved messen med deltagerne på møtet «Fri for frykt», Sacrofano, 15. februar 2019). Fortellingen om dommedag i kapittel 25 av Matteusevangeliet etterlater ingen tvil: «Jeg var fremmed, og dere tok imot meg» (vers 35); og dessuten «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot et av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg» (vers 40). Så underveis er ethvert møte en anledning til å møte Herren; og det er en anledning full av frelse, for Jesus er nærværende i den søster eller bror som trenger vår hjelp. I denne forstand frelser de fattige oss, for de gjør det mulig for oss å møte Herrens ansikt (jf. budskapet til den tredje Verdensdagen for fattige, 17. november 2019).

Kjære brødre og søstre, la oss, på denne dagen viet migranter og flyktninger, forene oss i bønn for dem som har måttet forlate sitt land på søken etter verdige levekår. La oss føle oss som på vandring sammen med dem, la oss holde «synode» [samvandring] sammen, og la oss betro dem alle – sammen med den kommende bispesynodeforsamlingen – «til den salige jomfru Marias forbønn, et sikkert tegn på håp og trøst under Guds trofaste folks vandring» (synteserapporten, «For å fortsette vandringen»).

Bønn

Gud, allmektige Far,
vi er din Kirke på pilegrimsvandring mot himmelriket.
Hver av oss bor i sitt hjemland,
men som om vi var fremmede.
Hvert utland er vårt hjemland,
likevel er hvert hjemland fremmed for oss.
Vi lever på jorden,
men har vår borgerrett i himmelen.
Ikke tillat oss å herse egenmektig
med den del av verden
som du har gitt oss som bolig for en tid.
Hjelp oss aldri å slutte å vandre
sammen med våre migrerende brødre og søstre
mot den evige bolig som du har gjort i stand for oss.
Åpne våre øyne og vårt hjerte
slik at ethvert møte med noen i nød
blir et møte med Jesus, din Sønn og vår Herre.
Amen.

Roma, Laterankirken, 24. mai 2024, minnedagen for den salige jomfru Maria, De kristnes hjelper
FRANS