«Skjønnheten i Guds frelsende kjærlighet åpenbart i Jesus Kristus, død og oppstanden»

NORSK

C’est la confiance: 4. I hjertet av evangeliet

Her følger fjerde kapittel av pave Frans’ sjuende apostoliske formaning.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

4. I hjertet av evangeliet

46. I Evangelii gaudium insisterte jeg på at vi må vende tilbake til kildens friskhet, for å legge hovedvekt på det som er vesentlig og uunnværlig. Jeg mener at det passer å ta opp igjen den innbydelsen og fremlegge den på nytt.

En lærer i syntese

47. Denne formaningen om den hellige Thérèse gir meg mulighet til å minne om at i en misjonerende Kirke «konsentrerer forkynnelsen seg om det vesentlige, om det som er vakrest, størst, mest tiltrekkende og samtidig mest nødvendig. Fremleggelsen blir enklere, uten derved å tape dybde og sannhet, og dermed blir den mer overbevisende og stråler klarere». [74] Den strålende kjernen er «skjønnheten i Guds frelsende kjærlighet åpenbart i Jesus Kristus, død og oppstanden». [75]

48. Ikke alt er like sentralt, for det finnes en orden eller et hierarki av Kirkens sannheter, og «dette gjelder både for trosdogmer så vel som Kirkens samlede lære, inkludert morallæren». [76] Kjernen i kristen moral er kjærligheten, som er vårt svar på Treenighetens betingelsesløse kjærlighet, slik at «nestekjærlige handlinger er den mest fullkomne ytre åpenbaring av Åndens indre nåde». [77] Til sjuende og sist er det bare kjærligheten som teller.

49. Lille Thérèse bidrag, som helgen og som kirkelærer, er ikke analytisk, som for eksempel den hellige Thomas Aquinas’ bidrag kan være. Hennes bidrag er snarere syntetisk, for hennes genius består i å lede oss til kjernen, til det som er vesentlig, til det som er uunnværlig. Med sine ord og med sin personlige livsbane viser hun oss at selv om alt det Kirken lærer og påbyr har sin betydning, sin verdi og sitt lys, er noe av det mer presserende og mer grunnleggende for kristenlivet. Det er på det Thérèse fester sitt blikk og sitt hjerte.

50. Som teologer, moralteologer og spiritualteologer, som hyrder og som troende, har vi, på hvert vårt område, fortsatt behov for å tilegne oss denne lille Thérèses særegne intuisjon og for å trekke konsekvensene av den, både teoretisk og praktisk, læremessig og pastoralt, personlig og kollektivt. Vågemot og indre frihet er nødvendig for å kunne gjøre det.

51. Iblant er det kun mindre viktige ytringer som siteres av denne helgenen, eller det nevnes temaer som hun kan ha til felles med en hvilken som helst annen helgen: bønn, oppofrelse, eukaristisk fromhet og mange andre fine vitnesbyrd, men på den måten kan det være at vi berøver oss selv det mest spesifikke i hennes gave til Kirken. Vi glemmer da at «enhver helgen er en misjon; en plan som Faderen står bak, for i ett bestemt øyeblikk i historien å gjenspeile og inkarnere et visst aspekt ved evangeliet». [78] Så «for å erkjenne hvilket ord det er Herren ønsker å si ved en av sine helgener bør vi ikke bli stående ved detaljer […]. Det vi må betrakte er deres liv som helhet, hele deres helliggjørelsesprosess, den skikkelse som gjenspeiler noe av Jesus Kristus og som kommer fram når vi lykkes å se meningen med hele dette mennesket i sammenheng». [79] Dette gjelder desto mer for den hellige Thérèse, ettersom hun er en «lærer i syntese».

52. Fra himmel til jord forblir hun aktuell i all sin «lille storhet», den hellige Thérèse av Jesusbarnet og Det hellige ansikt.

I en tid som vil ha oss til å stenge oss i våre egne interesser viser lille Thérèse oss hvor skjønt det er å gjøre vårt liv til en gave.

I en stund da det er de mest overfladiske behov som gjør seg gjeldende vitner hun om evangelisk radikalitet.

I en tid preget av individualisme får hun oss til å oppdage verdien av kjærlighet som blir til forbønn.

I en stund da mennesket er som besatt av storhet og nye former for makt peker hun på litenhetens vei.

I en tid da mange mennesker settes utenfor lærer hun oss hvor fint det er å vise omsorg, å ta ansvar for andre.

I en stund preget av stor kompleksitet kan hun hjelpe oss å gjenoppdage enkelhet, kjærlighetens, tillitens og overgivelsens absolutte forrang; hun kan hjelpe oss å overvinne legalistisk og moralistisk tankegang som fyller kristenlivet med forpliktelser og forskrifter og kjølner evangeliets glede.

I en tid preget av selvsentrering og avsondrethet inviterer lille Thérèse oss til å gå ut, som Herrens utsendte, erobret av Jesu Kristi og evangeliets tiltrekningskraft.

53. Halvannet århundre etter sin fødsel er lille Thérèse mer levende enn noensinne i Kirken på vandring, i Guds folks hjerte. Hun er på pilegrimsferd sammen med oss og gjør godt på jorden, slik hun så sterkt ønsket. Det vakreste tegn på hennes åndelige livskraft er de talløse «roser» som hun strør ut, altså Guds nådegaver som han ved hennes kjærlighetsfulle forbønn gir oss, for å støtte oss underveis i livet.