Pave Frans’ ord ved avslutningen av synoden

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Kjære brødre og søstre,

Med sluttdokumentet har vi høstet grøden av flere, minst tre, års lytting til Guds folk, for bedre å forstå hvordan vi kan være en «synodal Kirke» i denne tid – det er lytting til Den hellige ånd. De bibelsitatene som åpner hvert kapittel ordner budskapet ved å krysse det med Den oppstandne Herrens gester og ord. Han kaller oss til å være vitner for sitt evangelium, først med vårt liv og så med våre ord.

Dokumentet, som vi har stemt over, er en tredobbelt gave.

1. Dokumentet er en gave til paven

For det første til meg selv, Romas biskop. Da jeg sammenkalte Guds Kirke til synode var jeg klar over at jeg trenger dere, biskoper og vitner til den synodale vandringen: Takk!

Også Romas biskop – det minner jeg meg selv om, ofte, og også dere – trenger å øve seg i lytting, eller bedre sagt, han ønsker å øve seg i lytting, for å kunne svare Ordet, som hver dag gjentar: «Styrk dine brødre og søstre … Fø sauene mine».

Min oppgave, som dere godt vet, er å bevare og fremme – slik den hellige Basilios lærer oss – den harmoni som Ånden fortsetter å utbre i Guds Kirke, i relasjonene mellom Kirkene, og det til tross for all møye, spenninger og splittelser som preger dens vandring mot den fulle åpenbaringen av Guds rike, som vi ifølge profeten Jesaja kan forestille oss som et festmåltid gjort i stand av Gud for alle folk. Alle, i håp om at ingen kommer til å mangle. Alle, alle, alle! Ingen utenfor. Alle. Og nøkkelordet er: harmoni. Det som Den hellige ånd gjør – det er den første sterke åpenbaringen, pinsemorgen – er å harmonisere alle de ulikhetene, alle de språkene … Harmoni. Og det er dette Det annet vatikankonsil lærer når det sier at Kirken er «som et sakrament»: Den er tegn på og redskap for Guds venting – han har allerede dekket bordet og venter. Ved hans Ånd hvisker hans Nåde kjærlighetfulle ord i hjertet til hver av oss. Det er opp til oss å forsterke denne hviskende stemmen, uten å forhindre den; å åpne dører, uten å reise murer. Når Kirken kvinner og menn reiser murer er det til stor skade! Vi må ikke oppføre oss som «nådeutdelere», som tilegner seg skatten og bakbinder den barmhjertige Gud. Husk at vi begynte denne synodeforsamlingen med å be om tilgivelse, å føle på skam og å erkjenne at vi alle har mottatt barmhjertighet.

Det finnes et dikt av Madeleine Delbrêl, periferiens mystiker, som formante: «Vær framfor alt ikke rigid» – rigiditet er en synd, en synd som klerikere og ordensfolk iblant er fristet av. Jeg leser noen vers, som er en bønn. Hun sier:

For jeg tror at du kanskje har fått nok
av folk som alltid snakker
om å følge deg – med minen til en hærfører,
om å kjenne deg – med minen til en professor,
om å nå fram til deg ved å følge reglene i en sportsgrein,
om å elske deg slik man elsker i et slitent ekteskap.
[…]
Få oss til å leve vårt liv
ikke som et parti sjakk der alt er beregnet,
ikke som en kamp der alt er vanskelig,
ikke som et teorem som vi bryr hodet med,
men som en uendelig fest der møtet med deg fornyes,
som et ball,
som en dans,
i din nådes armer,
i musikken som fyller universet med kjærlighet.

Disse versene kan bli den bakgrunnsmusikk som vi tar imot sluttdokumentet med. Og nå, i lys av det som er kommet fram under den synodale vandringen, finnes det, og vil det stadig finnes, avgjørelser som må treffes.

I vår tid, som er preget av krig, må vi være vitner for fred, også ved å lære å gi konkret form til ulikhetenes samkvem.

Av denne grunn har jeg ikke til hensikt å publisere noen apostolisk formaning, det er nok med det vi har godkjent. I dokumentet er det allerede svært konkrete henvisninger som kan veilede Kirkene i deres sendelse, på forskjellige kontinenter, i forskjellige sammenhenger: Derfor gjør jeg den umiddelbart tilgjengelig for alle, derfor har jeg sagt at den skal offentliggjøres. Slik ønsker jeg å anerkjenne verdien av den tilbakelagte synodale vandringen, som jeg med dette dokumentet overleverer til Guds hellige folk.

Når det gjelder enkelte aspekter ved Kirkens liv, som påpekes i dokumentet, samt de temaene som er blitt betrodd de ti «studiegruppene» – som må få arbeide i frihet, for at de skal kunne komme med sine forslag til meg – er mer tid nødvendig, for å kunne komme til avgjørelser som gjelder hele Kirken. Jeg vil altså fortsette å lytte til biskopene og Kirkene som er betrodd dem.

Dette er ikke den klassiske måten å utsette avgjørelser på i det uendelige. Dette er det som svarer til den synodale stil som også Petri tjeneste blir utøvd med: å lytte, å sammenkalle, å avgjøre og å vurdere. Og underveis er det nødvendig med pauser, stillhet, bønn. Det er en stil som vi sammen er i ferd med å lære, litt av gangen. Den hellige ånd kaller og støtter oss i denne læreprosessen, som må vi forstå som en omvendelsesprosess.

Synodens generalsekretariat og alle kuriens dikasterier vil hjelpe meg med denne oppgaven.

2. Dokumentet er en gave til hele Guds folk

I sitt uttrykksmangfold er dokumentet en gave til hele Guds trofaste folk. Det er opplagt at ikke alle vil gi seg til å lese det: Det er hovedsakelig dere, sammen med mange andre, som vil gjøre dets innhold tilgjengelig for Lokalkirkene. Uten et vitnesbyrd om deres egen erfaring ville teksten miste mye av sin verdi.

3. Dokumentet er en gave til hele verden

Kjære brødre og søstre, det som vi har gjennomlevd er en gave som vi ikke kan beholde for oss selv. Den drivkraft som kommer fra denne erfaringen, og som reflekteres i dokumentet, gir oss mot til å vitne om at det er mulig å vandre sammen i et stort mangfold, uten å dømme hverandre.

Vi kommer fra alle kanter av verden, som er preget av vold, fattigdom, likegyldighet. Sammen, med håpet som ikke skuffer, forenet i Guds kjærlighet som er utøst i våre hjerter, kan vi ikke bare drømme om fred, men vi kan av all vår kraft – kanskje uten å snakke så om mye om synodalitet – arbeide for at det virkelig skal bli fred, gjennom lytte-, dialog- og forsoningsprosesser. I sin sendelse trenger nå den synodale Kirken trenger at våre felles ord blir ledsaget av handling.

Alt dette er en gave fra Den hellige ånd: Det er han som skaper harmoni, det er han som er harmonien. – Den hellige Basilios har en meget vakker teologi om dette; om dere kan, så les hans avhandling om Den hellige ånd. – Det er han som er harmonien. Måtte harmonien fortsette også når vi går ut av denne aulaen, og måtte Den oppstandnes Ånde hjelpe oss å dele de gaver vi har mottatt med andre.

Og husk – også dette er Madeleine Delbrêls ord – at «det finnes steder der Ånden blåser, men det finnes én Ånd som blåser på alle steder».

Takk

Jeg ønsker å takke alle dere, og la oss takke hverandre. Jeg takker kardinal Grech og kardinal Hollerich for deres arbeid, de to sekretærene, Nathalie og San Martín – dere gjorde en god jobb! –, don Batocchio og pater Costa, som har hjulpet oss så mye! Jeg takker alle dem som har arbeidet bak kulissene. Uten dem hadde vi ikke kunnet gjøre alt dette. Mange takk! Herren velsigne dere. La oss be for hverandre. Takk!

Overskriftene er satt av oversetteren.

Sluttdokumentet med resultatet av avstemningene (foreløpig bare på italiensk)

Synod’s Final Document has Magisterial value. Fra pressekonferansen etter offentliggjøringen av sluttdokumentet

Rooted and on pilgrimage to proclaim the Gospel. En kommentar til sluttdokumentet og synodalitet av redaksjonssjefen i Vatican News

Synode 2024: En forklaring av «synode» og «synodalitet» (katolsk.no)