Pavens preken på Kristi kongefest
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Søndag 24. november var Kristi kongefest og Verdensdagen for de unge. Evangelieteksten var:
[Pilatus sa til Jesus]: «Er du jødenes konge?» Jesus svarte ham: «Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt det om meg?» «Er vel jeg jøde?» sa Pilatus. «Ditt eget folk og overprestene har overgitt deg til meg. Hva er det du har gjort?» Jesus svarte: «Min kongsmakt er ikke av denne verden. Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødenes ledere. Men min kongsmakt er ikke herfra.» «Du er altså konge?» sa Pilatus. «Du sier at jeg er konge», svarte Jesus. «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» (Joh 18,33–37 fra Bibel 2024)
Her følger hele prekenen, som paven holdt under messen i Peterskirken:
Ved slutten av det liturgiske år feirer Kirken høytiden for Kristi kongefest. Han innbyr oss til å se på ham, på Herren, som er opphavet til og fullendelsen av allting (jf. Kol 1,16–17), og hvis «rike aldri går til grunne» (Dan 7,14).
Slike betraktninger løfter og begeistrer. Men om vi så tar en kikk rundt oss, er det mye som ikke ser ut til å stemme med dette, og foruroligende spørsmål kan oppstå i oss. Hva skal vi si til kriger, til vold, til miljøkatastrofer? Og når vi ser på morgendagen, hva skal vi da tenke om de problemene som også dere, kjære unge, vil møte: usikre arbeidsplasser, økonomisk og annen type usikkerhet, splittelser og ulikheter som polariserer samfunnet? Hvorfor skjer alt dette? Og hva kan vi gjøre for ikke å bli overveldet av det? Riktignok er dette vanskelige spørsmål, men de er viktige.
Derfor vil jeg i dag, mens vi i alle Kirkene feirer Verdensungdomsdagen, foreslå at spesielt dere unge tenker over tre ting som kan hjelpe oss å komme oss modig gjennom de utfordringer vi møter. Og disse tre tingene er: anklager, bifall og sannheten. Anklager, bifall og sannheten.
Anklager
Først: anklager. I dagens evangelium ser vi Jesus som den anklagede (jf. Joh 18,33–37). Han sitter, som man sier, på anklagebenken, han står for domstolen. Han blir spurt ut av Pilatus, representanten for Det romerske keiserriket, som kan forestille alle de makter som med våpen i hånd har undertrykt folk opp gjennom historien. Pilatus er ikke interessert i Jesus. Men han vet at folket følger Jesus, at det anser ham for å være et forbilde, en lærer, Messias, og prokuratoren kan ikke tillate at noen skaper uorden og uroligheter i den «militære fred» på hans område. Så han gjør dem til lags, de mektige fiendene til denne vergeløse profeten: Han stiller ham for retten og truer med å dømme ham til døden. Og Jesus, som alltid bare har forkynt rettferdighet, barmhjertighet og tilgivelse, er ikke redd, han lar seg ikke true. Heller ikke gjør han opprør. Han forblir tro mot den sannheten som han har forkynt, så tro at han til og med ofrer sitt liv.
Kjære ungdommer, kanskje blir også dere iblant «satt under anklage», fordi dere følger Jesus. På skolen, blant venner, i de miljøer som dere vanker i, kan det være noen som ønsker at dere skal føle at det er noe galt med dere fordi dere er tro mot evangeliet og dets verdier, fordi dere ikke innordner dere, ikke bøyer dere og gjør som alle andre. Men ikke vær redde for «dommene», ikke bekymre dere: Før eller senere vil kritikken og de falske anklagene falle bort, og de overfladiske verdiene som ligger bak, viser seg som det de er: som illusjoner. Kjære unge, pass dere så dere for å bli beruset av illusjoner! Vær så snill, vær konkrete! Virkeligheten er konkret. Pass dere for illusjoner!
Det som forblir, slik Kristus lærer oss, er noe annet, nemlig det vi har gjort av kjærlighet. Det er det som forblir og som gjør livet vakkert! Resten teller ikke. Konkret kjærlighet i gjerning. Derfor gjentar jeg: Ikke være redde for verdens «dommer». Fortsett å elske! Men elsk i Herrens lys, gi deres liv for å hjelpe andre.
Bifall
Og så kommer vi vil til det andre punktet: bifall. Jesus sier: «Min kongsmakt er ikke herfra» (Joh 18,36). Hva mener Jesus med det? «Min kongsmakt er ikke herfra»? Hvorfor gjør han ingenting for å sikre seg suksess, for å innynde seg hos de mektige, for å få støtte til sitt program? Hvorfor gjør han det ikke? Hvordan kan han som «beseiret» tenke å endre ting? I virkeligheten oppfører Jesus seg slik fordi han avviser enhver maktlogikk (jf. Mark 10,42–45). Jesus er fri for alt dette!
Og også dere, kjære unge, vil det gjøre godt å følge hans eksempel og ikke la dere smitte av den vidt utbredte manien for å blir sett, anerkjent og priset. Den som lar seg gripe av slikt ender opp med å leve i engstelse. Mot en smule anerkjennelse og oppmerksomhet bare albuer han eller hun seg fram, konkurrerer, later som, inngår kompromisser, forråder sine idealer. Vær så snill og pass dere for dette! Deres verdighet er ikke til salgs. Den er ikke til salgs! Vær forsiktige!
Men Gud elsker dere slik dere er, ikke slik som dere fremstår: I hans øyne er deres rene drømmer mer verdt enn suksess og berømmelse – de er mer verdt –, og oppriktigheten i deres intensjoner er mer verdt enn bifall. Ikke la dere lure av de som lokker dere med verdiløse løfter og i virkeligheten bare ønsker å instrumentalisere dere, manipulere dere og bruke dere til egen fordel. Pass dere for instrumentalisering! Vær forsiktige. Pass dere for å bli manipulert! Vær fri, men i harmoni med deres verdighet! Ikke nøy dere med å være «stjerner for en dag», stjerner på sosiale medier eller i en annen sammenheng! Jeg husker en ung kvinne som ønsket å bli sett – hun var vakker – i mitt hjemland. Og for å gå på en fest sminket hun seg over det hele. Jeg tenkte: «Hvor mye er det igjen [av henne selv] etter sminken?» Ikke smink deres sjel, ikke smink deres hjerte; vær som dere er: oppriktige, gjennomsiktige. Ikke vær «stjerner for en dag» på sosiale medier eller i en annen sammenheng. Den himmel som dere er kalt til å skinne på er større: Det er kjærlighetens himmel, det er Guds himmel, Faderens uendelige kjærlighet som reflekteres i mange små lys: i ektefellers trofaste hengivenhet, i barns uskyldige glede, ungdommens entusiasme, i omsorgen for eldre, ordensfolks raushet, i nestekjærlig gjerning for de fattige, i ærlig arbeid. Tenk på disse tingene, som vil gjøre dere sterke, alle dere unge mennesker. Disse små lysene: ektefellers trofaste hengivenhet – en vakker sak; barns uskyldige glede – en vakker glede!; de unges entusiasme – vær entusiastiske, alle dere!; omsorgen for de eldre. Et spørsmål: Tar dere dere av eldre mennesker? Går dere på besøk til deres besteforeldre? Lev raust, vis de fattige nestekjærlighet, gjør ærlig arbeid. Dette er den sanne himmelhvelving der det gjelder å skinne som stjerner i verden (jf. Fil 2,15). Og vær så snill, ikke hør på dem som lyver og forteller dere det motsatte! Det er ikke bifall som frelser verden, ikke bifall som gjør den lykkelig. Det som frelser verden er betingelsesløs kjærlighet. Og kjærlighet kan ikke kjøpes, den kan ikke selges: Den er gratis, det er å gi seg selv.
Sannheten
Og dermed kommer vi til det tredje punktet: sannheten. Kristus kom til verden «for å vitne om sannheten» (Joh 18,37), og det gjorde han ved å lære oss å elske Gud og våre søsken (jf. Matt 22,34–40; 1 Joh 4,6–7). Det er jo bare der, i kjærligheten at vårt liv finner lys og mening (jf. 1 Joh 2,9–11). Ellers forblir vi i fanget i en stor løgn. Og hva er den store løgnen? At «jeget» er selvtilstrekkelig (jf. 1 Mos 3,4–5). Dette er roten til all urett og ulykkelighet. Jeget som vender seg til seg selv – jeg, meg, med meg, alltid «jeg» – og er ute av stand til å se andre, til å tale med andre. Pass dere for denne sykdommen, der jeget vender seg til seg selv.
Kristus, som er veien, sannheten og livet (jf. Joh 14,6), tømte seg selv for alt og døde naken på korset for vår frelses skyld. Han lærer oss at bare i kjærligheten kan også vi leve, vokse og blomstre i vår fulle verdighet (jf. Ef 4,15–16). For ellers, slik den salige Pier Giorgrio Frassati – et ungt menneske likesom dere – skrev til en venn, lever man ikke lenger, man bare «holder hodet over vannet» (jf. brev til Isidoro Bonini, 27. februar 1925). Vi ønsker å leve, ikke bare å holde hodet over vannet, og derfor anstrenger vi oss for å vitne om sannheten i kjærlighet ved å elske hverandre slik Jesus lærte oss (jf. Joh 15,12).
Brødre og søstre, det er ikke sant, slik noen tror, at som skjer i verden er «glippet ut» av Guds hender. Det er ikke sant at det er de voldelige, dominerende, hovmodige som skriver historien. Forført av den onde står mennesket bak mye av det vonde som rammer oss, men til syvende og sist er alt underlagt Guds dom. De som ødelegger andre mennesker, de som kriger, hva for et ansikt vil de sette opp når de må fram foran Gud? «Hvorfor kriget du? Hvorfor drepte du?» Og de, hva vil de svare? La oss tenke over dette, og også over oss selv. Vi kriger ikke, vi dreper ikke, men jeg har gjort dette og dette og dette … Når Herren en dag sier til oss: «Men hvorfor gjorde du dette? Hvorfor gjorde du den uretten? Hvorfor brukte du disse pengene på din forfengelighet?» Også vi vil bli spurt om dette av Herren. Herren lar oss være fri, men ikke på egen hånd: Selv om han retter på oss når vi faller, slutter han aldri å elske oss, og om vi ønsker det, slutter han ikke å reise oss opp, slik at vi kan komme oss videre.
«Med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender»
Ved slutten av denne eukaristifeiringen vil de unge portugiserne overrekke Verdensungdomsdagssymbolene til de unge koreanerne: korset og ikonet av Maria Salus Populi Romani. Også dette er et tegn: en innbydelse til alle oss om å leve og bringe evangeliet overalt på jorden, uten å stoppe opp og uten å miste motet. Etter hvert fall reiser vi oss opp igjen og slutter ikke å håpe, slik budskapet til denne Verdensungdomsdagen sier: «De som venter på Herren, de går og blir ikke trette» (jf. Jes 40,31). Dere, unge koreanere, vil motta Herrens kors, livets kors, seierstegnet, men ikke bare det: Dere mottar det sammen med Moren. Det er Maria som stadig følger oss mot Jesus; det er Maria som i vanskelige stunder står ved vårt kors for å hjelpe oss, for hun er vår mor, hun er mamma. Hun er vår mamma. Tenk på Maria!
La oss holde blikket festet på Jesus, på hans kors og på Maria, vår mor. Da vil vi også i vanskeligheter finne styrke til å fortsette framover, uten å frykte anklager, uten å trenge bifall, med vår verdighet, med vår trygghet i å være frelst og i å bli fulgt av moren, av Maria, uten å inngå kompromisser, uten åndelig sminke. Deres verdighet trenger ingen sminke. La oss gå framover, glade over å være i kjærligheten og over, for alle, å være vitner for sannheten. Og vær så snill, ikke mist gleden! Takk!
