Pavens pinsepreken

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Pinsedag (søndag 20. mai) ble det feiret messe i Peterskirken, og senere hadde pave Frans årets siste Regina caeli. Her følger hans preken:

I dagens første lesning (Apg 2,1-11 i Bibel 2011) blir Den hellige ånds komme i pinsen sammenlignet med «en kraftig vind» (jf. Apg 2,2). Hva sier dette bildet oss? Det får oss til å tenke på en stor kraft, som ikke bare blåser for sin egen skyld, men som forandrer virkeligheten. Vinder bringer jo forandring: varme når det er kaldt, kulde når det er varmt, regn når det er tørt … Også Den hellige ånd bringer forandring, men på et helt annet plan: Han er den guddommelige kraften som forandrer verden. Sekvensen minte oss om dette:
«hvile for hver tynget mann
kjølig under solens brann,
lindring når vårt hjerte blør.»
Og derfor bønnfaller vi ham:
«Avtvett urenhetens spor,
kveg med dugg den tørre jord,
rens og hel de syke sår.»
Han går inn i situasjoner og forvandler dem; han forandrer hjerter, og han forandrer situasjoner.

Han forandrer hjerter

Han forandrer hjerter. Til sine disipler hadde Jesus sagt: «Dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner» (Apg 1,8). Og akkurat dette hendte: Disse disiplene, som til å begynne med var redde og selv etter Mesterens oppstandelse stakk seg bort, blir forvandlet av Ånden og vitner om ham, slik Jesus sier i dagens evangelium (jf. Joh 15,26-27). De nøler ikke lenger, men drar modig fra Jerusalem helt ut til jordens ende. Så lenge Jesus var der sammen med dem var de fryktsomme, men uten ham blir de vågsomme – for Ånden har forandret deres hjerter.

Ånden løser sjeler forknytte av angst. Han overvinner indre motstand. Han foreslår helhjertethet for de halvhjertede. Han utvider trange hjerter. De bekvemmelige driver han ut i tjeneste. De som tror at de er kommet fram setter han i bevegelse. Han får de lunkne til å drømme. Dette er å forandre hjerter. Det fins mange som lover nye tider, nye begynnelser, mirakuløse fornyelser, men all erfaring viser at intet jordisk forsøk på å forandre ting kan stille menneskehjertet helt tilfreds. Den forandringen som Ånden bringer er annerledes: Han revolusjonerer ikke livet rundt oss, men forandrer vårt hjerte; han befrir oss ikke fra våre problemer med et slag, men befrir oss innvendig slik at vi kan møte dem; han gir oss ikke straks alt, men får oss til å vandre tillitsfullt uten å noensinne å gå lei av livet. Ånden bevarer hjertet ungt – en fornyet ungdom. Til tross for alle våre anstrengelser for å forlenge den, tar ungdommen før eller senere slutt; Ånden derimot forhindrer den eneste aldringen som er usunn, nemlig å bli gammel inni seg. Hvordan gjør han det? Ved å fornye hjertet; ved å forvandle det syndige hjertet til et hjerte som er blitt tilgitt. Dette er den store forandringen: Fra å være skyldige blir vi rettferdige, og det forandrer alt. Fra å være slaver av synden blir vi til fri mennesker, vi går fra slaver til barn, fra forkastede til verdifulle, fra motløse til håpefulle. Slik får Den hellige ånd gleden til å gjenoppstå, slik får han freden til å blomstre i hjertet.

Så i dag lærer vi altså hva vi må gjøre når vi trenger virkelig forandring. Hvem av oss har vel ikke det?  Særlig når vi ligger nede, når livet er tungt, når vår svakheter tar været fra oss, når det er vanskelig å komme seg framover og tilsynelatende umulig å elske. Da trenger vi et kraftig «styrkemiddel»: Guds kraft, «Livgiveren», slik vi bekjenner i trosbekjennelsen. Hvor godt det ville gjøre oss å innta livets styrkemiddel daglig! Å våkne om morgenen og si «Kom, Helligånd, kom inn i mitt hjerte, kom inn i min dag!»

Han forandrer situasjoner

Ånden forandrer ikke bare hjerter, men også situasjoner. Likesom vinden blåser overalt, når Ånden fram til selv de mest utenkelige situasjoner. I Apostlenes gjerninger – som er en bok man bør få øynene opp for, der Ånden er hovedpersonen – er det en uavbrutt dynamisk bevegelse, full av overraskelser. Mot all forventning blir disiplene sendt ut til hedningene. Han åpner nye veier, som i hendelsen med diakonen Filip (jf. Apg 8,26-40). Ånden driver Filip ut på en øde veistrekning, fra Jerusalem til Gaza – Det er vondt å høre dette navnet i dag! Må Ånden forandre hjertene og situasjonene og bringe fred til det hellige land! – Underveis forkynner Filip for en etiopiske embedsmann og døper ham; så leder Ånden ham til Asjdod og videre til Cæsarea: alltid opp i nye situasjoner, slik at han kan spre Guds nyhet. Og så er det Paulus som «bundet av Ånden» (Apg 20,22) drar til jordens ytterste grenser og bringer evangeliet til folk han aldri har sett. Der Ånden er skjer det alltid noe; det er alt annet enn vindstille der han blåser.

Det er et dårlig tegn når livet i våre fellesskap blir slapt og vi foretrekker roen hjemme framfor nytt fra Gud. Det betyr at vi søker ly for Åndens vind. Når vi lever for å bevare oss selv og ikke går ut, er det ikke et godt tegn. Ånden blåser, men vi tar inn seglene. Og det selv om vi har sett ham gjøre under mange ganger! Nettopp i de mørkeste tider har Ånden ofte frambrakt den mest lysende hellighet! For han er Kirkens sjel, han besjeler den alltid på ny med  håp, han fyller den med glede, han befrukter den med nytt, han skjenker den livskimer. Det er som når det fødes et barn i en familie: Det forstyrrer døgnrytmen og lar oss ikke sove, men det bringer oss en glede som fornyer livet, gir oss et skikkelig dytt framover og lar oss vokse av kjærlighet. Ja, Ånden bringer en «duft av barndom» inn i Kirken. Han får i stand stadige gjenfødsler. Han puster liv i den opprinnelige kjærligheten. Ånden minner Kirken om at selv med sin århundrelange historie er den stadig en tyveåring, den unge bruden som Herren er helt fortapt i. Så la oss ikke gå lei av å innby Ånden i vårt liv, av å påkalle ham før alle våre gjøremål: «Kom, Hellige ånd!».

Åndens kraft er både sentripetal og sentrifugal

Han vil komme med sin forandrende kraft, en enestående kraft som så å si er både sentripetal og sentrifugal på én gang. Den er sentripetal, det vil si at den driver oss innover mot sentrum, fordi den virker dypt inni hjertet. Den bringer enhet i splittelse, fred i bedrøvelser, styrke i fristelser. Paulus minner om dette i andre lesning (Gal 5,16-25) når han skriver at Åndens frukt er glede, fred, trofasthet, selvbeherskelse (jf. Gal 5,22). Ånden gjør oss fortrolige med Gud, han gir oss den nødvendige indre kraften for å komme videre. Men han er også en sentrifugal kraft og driver oss altså utover. Han som bringer oss til sentrum er den samme som sender oss mot utkanten, mot enhver menneskelig utkant; han som åpenbarer Gud for oss driver oss også mot våre søsken. Han sender oss ut, han gjør oss til vitner og utøser derfor – igjen Paulus – kjærlighet, vennlighet, godhet, ydmykhet. Kun i Ånden, Trøsteren (jf. note til Joh 14,16), kan vi si livgivende ord og virkelig oppmuntre andre (2Kor 1,4). Den som lever slik Ånden vil er i denne åndelige spenningen: De blir drevet både mot Gud og mot verden.

Bønn

La oss be ham om å være slik. Blås på oss, Hellige ånd, Guds kraftige vind! Blås inn våre hjerter, og la oss ånde Guds ømhet! Blås på Kirken og driv den til jordens ytterste grenser, slik at brakt av deg bringer deg alene! Blås fredens milde vårvind og håpets forfriskende vindpust over verden! Kom, Hellige ånd, forandre oss innvendig og gjør jorden ny! Amen.