10. Tre måneder i eksil. Fra «En sjels historie»

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I anledning «Hellighetens år 2018» gjør vi oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie». Se også
1. Prologen
2. Tiden i Alençon
3. Fra fire til åtte år
4. Ti år og syk
5. Førstekommunion
6. Guds forutseende omsorg. Indre prøvelser
7. Julens nådegave. Jesu tørst
8. Kallet til Karmel
9. Reisen til Roma

Vi minner om at Thérèse var den yngste av fem søstre:
1. Marie (sr. Marie av Det hellige hjerte) 1860 – 1940
2. Pauline (Moder Agnes av Jesus) 1861 – 1951
3. Léonie (sr. Françoise-Thérèse) 1863 – 1941
4. Céline (sr. Genviève av Det hellige ansikt og den hellige Teresa) 1869 – 1959
5. Thérèse (sr. Thérèse av Jesusbarnet og Det hellige ansikt) 2. januar 1873 – 30. september 1897

Thérèses «En sjels historie» ble oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utkom i 2014 på St Olav forlag. Vi gjengir her utdrag fra manuskript A, som Thérèse stiler til sin «Moder», altså Pauline, som var priorinne i klosteret.

Julenatt s. 153 – 154

Mitt hjerte var sønderknust da jeg begav meg i vei til midnattsmessen, som jeg så sikkert hadde regnet med at jeg skulle feire bak Karmels gitter! … Dette var en meget stor prøvelse for min tro, men han hvis hjerte våker mens han sover [jf. Høys 5,2], lot meg forstå at det er for dem som har en tro som et sennepskorn, at han gjør mirakler og flytter fjell for å befeste deres bittelille tro [Matt 17,20]. Men for sine nærmeste, for sin egen Mor, gjør han ingen mirakler før han har prøvet deres tro. Lot han ikke Lasarus dø, enda Marta og Maria hadde sendt ham bud om at han var syk? [jf. Joh 11,3] … Ved bryllupet i Kana, da den hellige Jomfru hadde bedt Jesus å hjelpe husets herre, svarte han da ikke at hans time ennå ikke var kommet? [jf. Joh 2,4]. Men etter prøvelsene, hvor fantastisk var ikke belønningen! Vann ble til vin … Lasarus oppstod til liv! … Det var slik Jesus behandlet sin lille Thérèse. Etter å ha prøvet henne over lengre tid, oppfylte han alt hennes hjerte begjærte …

Juledag s. 154

På den strålende juledagen, som for meg ble en dag tilbrakt i tårer, gikk jeg om ettermiddagen på besøk til karmelittnonnene. Da de åpnet gitteret, fikk jeg til min store forbauselse se et henrivende lite Jesusbarn som holdt en ball i hånden med mitt navn påskrevet. I Jesu sted, han var nok for liten til å snakke, sang karmelittnonnene en hymne som min kjære Moder hadde komponert. Hvert ord kjentes som en mild trøst for min sjel, og jeg kommer aldri til å glemme denne fintfølende omsorgen fra en mors hjerte, hun som alltid hadde overøst meg med den inderligste ømhet. Etter å ha takket alle med øynene fulle av tårer, fortalte jeg om den overraskelsen jeg fikk fra Céline da vi kom hjem fra midnattsmessen. Da jeg kom inn på rommet mitt, fant jeg midt i en søt, liten balje en liten båt med det lille Jesusbarnet oppi, han sov med en liten ball ved siden av seg. På det hvite seilet hadde Céline skrevet disse ord: «Jeg sover, men mitt hjerte våker» [Høys 5,2], og på båten stod det kun ett eneste ord: «Overgivelse!». Å! Selv om Jesus ennå ikke ville tale til sin brud, og selv om hans guddommelige øyne fortsatt var lukket, så åpenbarte han seg i det minste for henne gjennom sjeler som hadde forstått all den fintfølende varsomhet og kjærlighet som hans hjerte rommer …

Nyttårsdag s. 155

Nyttårsdagen 1888 gav Jesus meg igjen sitt kors, men denne gangen var jeg alene om å bære det, for det gjorde desto mer smertefullt at det var så helt umulig å forstå … Jeg mottok et brev fra Pauline, som informerte meg om at biskopens svar var kommet den 28. desember, på festen for de uskyldige barn, men at hun ikke hadde latt meg få vite dette fordi det var blitt bestemt at min inntreden først skulle skje etter fasten. Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake ved tanken på en så lang utsettelse. Denne prøvelsen opplevdes på en helt spesiell måte, for jeg så at mine lenker til verden nå var brutt, men at det nå var den hellige arken som nektet den stakkars lille duen adgang … Jeg tror så gjerne at man syntes jeg reagerte urimelig siden jeg ikke med glede aksepterte mine tre måneders eksil, men jeg tror også at denne prøvelsen var langt større enn den kunne synes, og den førte også til at jeg vokste i overgivelse og andre dyder.

De tre siste månedene i verden s. 155

Hvordan tilbrakte jeg så disse tre månedene som var så nåderike for min sjel? … Først tenkte jeg at jeg ikke behøvde å anstrenge meg for å føre et så regelbundet liv som jeg pleide, men snart forstod jeg verdien av den utsettelsen jeg hadde fått, og bestemte meg for mer enn noen gang å leve et seriøst og botferdig liv. Når jeg sier botferdig, er det ikke for å gi det inntrykk at jeg gjorde noen botsøvelser. Akk! Jeg har nok aldri gjort en eneste én og er meget langt fra å ligne de vakre sjeler som fra barnsben av praktiserte alle slags former for botsøvelser. Jeg følte aldri noe som helst trang til dette. Dette skyldtes utvilsomt feighet, for i likhet med Céline hadde jeg kunnet finne opp tusen små måter å påføre meg selv lidelse, men i stedet har jeg alltid latt meg bli puslet om, pakket i bomull og matet som en liten fuglunge som ikke trenger å gjøre bot … Min bot bestod i å kue min egenvilje, som alltid var klar til å gjøre seg gjeldende – å holde tilbake en replikk, gjøre små tjenester uten å fremheve dem, å ikke støtte ryggen når jeg satt, etc., etc. … Det var ved å praktisere disser former for ingenting at jeg forberedte meg til å bli Kristi brud, og jeg kan ikke få sagt hvor mange gode minner jeg har fra denne ventetiden … Tre måneder går fort, og endelig kom det øyeblikk jeg så brennende hadde lengtet etter.

***

Se også:

Relikvievalfart i Norden
Lisieux-arkivet
Pave Benedikt XVIs katekese om Thérèse
Norden gør klar til relikviebesøg