«Ingen er profet i sitt eget land». Angelus
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Søndag 8. juli var evangelieteksten:
Han gikk derfra og kom til hjemstedet sitt, og disiplene fulgte ham. Da sabbaten kom, begynte han å undervise i synagogen. Mange som hørte ham, var slått av undring og sa: «Hvor har han dette fra? Hva er det for en visdom han har fått? Og slike mektige gjerninger som han gjør! Er ikke dette tømmermannen, sønn av Maria og bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Og bor ikke søstrene hans her hos oss?» Og de ble forarget og avviste ham. Men Jesus sa til dem: «En profet blir ikke foraktet noe annet sted enn på hjemstedet sitt, blant sine slektninger og i sitt eget hus.» Han kunne ikke gjøre noen mektig gjerning der; han bare la hendene på noen få syke og helbredet dem. Og han undret seg over vantroen deres.
Så vandret han omkring fra landsby til landsby og underviste. (Mark 6,1-6 fra Bibel 2011)
Her følger det paven sa før angelusbønnen:
Jesus blir avvist på hjemstedet
Kjære brødre og søstre, god dag!
Dagens evangelietekst forteller om dengang Jesus vendte tilbake til Nasaret og begynte å undervise i synagogen på sabbaten. Siden han hadde begynt å preke rundt omkring på småstedene og i landsbyene, hadde han aldri mer satt sin fot på hjemstedet. Nå er han tilbake. Hele landsbyen må da ha kommet sammen for å lytte til folkets sønn, som er blitt berømt over hele Galilea og enda lenger borte som en vis mester og mektig helbreder. Det tegnet til at han skulle bli godt mottatt, men i stedet ble han avvist på en så oppsiktsvekkende måte at han ikke kunne gjøre noen mektig gjerning der, men bare noen få helbredelser (jf. vers 5). Dagens forløp blir rekonstruert i detalj av evangelisten Markus: Først lytter folket i Nasaret og blir slått av undring. Så spør de seg forbløffet: «Hvor har han dette – denne visdommen – fra?». Til slutt blir de forarget og avviser ham siden de i ham bare ser tømmermannen, Marias sønn, som de har sett vokse opp (versene 2–3). Jesus avslutter derfor med noen ord som er blitt til et ordtak: «Ingen er profet i sitt eget land» (jf. vers 4).
Inkarnasjonsskandalen
Vi spør oss: Hvorfor går Jesu bysbarn over fra undring til vantro? De får ikke Jesu enkle bakgrunn til å stemme med det han er i stand til nå: Han er tømmermann og har ikke studert. Likevel preker han bedre enn de skriftlærde, og han gjør undre. Men i stedet for å åpne seg for virkeligheten, blir de forarget. Ifølge innbyggerne i Nasaret er Gud for stor til å kunne ydmyke seg til å snakke gjennom slik en enkel mann! Dette er inkarnasjonens skandale: Det er ikke til å begripe at Gud blir menneske, at han tenker med sin menneskelige forstand, arbeider med og bruker sine menneskehender, elsker med sitt menneskehjerte – en Gud som sliter, spiser og sover akkurat som vi. Guds sønn snur opp ned på alle menneskelige skjemaer: Det var ikke disiplene som vasket Herrens føtter, men Herren som vasket disiplenes føtter (jf. Joh 13,1–20). Til alle tider har dette gitt grunn til skandale og vantro. Også i dag.
Gud innretter seg ikke etter våre fordommer
Jesu snuoperasjon forplikter hans disipler, både gårsdagens og nådagens, til å granske seg selv, både personlig og sammen. Også i vår tid kan det finnes fordommer som forhindrer en i å fatte virkeligheten. Men Herren innbyr oss å innta en ydmykt lyttende og føyelig ventende holdning, for ofte kommer Guds nåde til oss på overraskende og uforutsette måter. La oss for eksempel tenke på Mor Teresa av Calcutta. En bitte liten søster – ingen ville ha veddet ti lire på henne – som gikk og hentet inn døende mennesker for at de skulle få dø med verdighet. Denne lille søsteren har gjort undre med sin bønn og sitt virke! En kvinnes litenhet revolusjonerte Kirkens nestekjærlige virke. Dette er et eksempel fra våre dager. Gud innretter seg ikke etter våre fordommer. Vi bør forsøke å åpne hjerte og sinn for å ta imot den guddommelige virkeligheten som kommer oss i møte. Det dreier seg om å tro: Mangel på tro står i veien for Guds nåde. Mange døpte lever som om Kristus ikke fantes: Troens gester og tegn gjentas, men svarer ikke til noen indre tilslutning til Jesu person og hans evangelium. Alle kristne – alle vi, hver av oss – er kalt til å fordype denne grunnleggende tilhørigheten og forsøke å vitne for den med en konsekvent livsførsel, som alltid har nestekjærligheten som sin røde tråd.
Bønn om åpenhet
La oss be Herren, på jomfru Marias forbønn, om å løsne hardheten i hjertene og trangheten i sinnene slik at vi åpnes for hans nåde, for hans sannhet og for hans godhets- og sannhetsmisjon, som er rettet til alle, uten unntak.