Pavens preken på høytiden for Guds hellige mor Maria

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

På nyttårsdag, som er høytiden for Guds hellige mor Maria og også Verdensdagen for fred, ble det feiret messe med pave Frans i Peterskirken.

Evangelieteksten var fra Lukasevangeliet:

Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. (Les resten av Luk 2,16–21 i Bibel 2011)

Her følger hele prekenen, med overskrifter satt av oversetteren:

Undring over livet

«Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte» (Luk 2,18). Å undre oss: Det er det vi føler trang til i dag, ved slutten av juleoktaven, med blikket fortsatt festet på barnet født for oss, fattig på alt og rikt på kjærlighet. Undring: Det er den holdning vi bør innta ved begynnelsen av året, for livet er en gave som alltid gir oss muligheten til å begynne på nytt, uansett hvor dårlig utgangspunktet er.

Undring over barnet og moren

Men i dag er også dagen for å undre seg over Guds mor: Gud er et lite barn i armene til en kvinne, som nærer sin Skaper. Her i denne statuen [statue i Peterskirken] går mor og barn så fullstendig i ett at de synes uadskillelige. Dette er dagens mysterium, og det vekker uendelig stor undring: Gud har forenet seg med menneskeheten, for alltid. Gud og menneske, alltid sammen, dette er den gode nyheten ved begynnelsen av året: Gud er ikke en fjern herre, som bor alene i himmelen. Nei, han er kjærligheten som ble menneske. Han ble født av en mor, likesom vi, for å være bror til hver enkelt av oss, for å være nær oss: nærhetens Gud. Han sitter på sin mors fang, hun som også er mor til oss, og derfra øser han en ny ømhet ut over menneskeheten. Og vi forstår den guddommelige kjærlighet bedre, den som er både faderlig og moderlig. Den er som kjærligheten til en mor som aldri slutter å ha tro på sine barn og som aldri går fra dem. Gud-med-oss elsker oss uavhengig av våre feil, våre synder og hvordan vi behandler vår verden. Gud har tro på menneskeheten, der hans mor, den fremste og uforlignelig, peker seg ut.

Trosundring

La oss, ved begynnelsen av året, be henne om nåde til å undre oss over overraskelsenes Gud. La oss fornye vår første undring, fra dengang troen ble født i oss. Guds mor hjelper oss: Moren som fødte Herren, føder oss til Herren. Hun er mor og gjenføder troens undring i sine barn, for tro er et møte, ikke en religion. Uten undring blir livet grått og vanemessig; slik er det også med troen. Også Kirken trenger å fornye sin undring over å være den levende Guds bolig, Herrens brud, Mor som føder barn. Ellers risikerer Kirken å ligne på et pent fortidsmuseum. «Kirkemuseet». Vår frue derimot gir Kirken en hjemlig atmosfære, det er hjemmet der Det nyes Gud bor. La oss med undring ta imot Guds mors mysterium, slik innbyggerne i Efesos gjorde på konsilets tid. Også vi hyller henne som «Guds hellige mor». La oss bli sett, omfavnet og tatt ved hånden av henne.

La Maria se på oss

La oss bli sett på. Særlig i trengselstider, når vi ikke kommer løs av vårt livs mest vriene knuter, ser vi på Vår frue, på vår mor. Men fremfor alt er det fint å la Vår frue se på oss. Når hun ser på oss, ser hun ikke syndere, men barn. Det sies at øynene er sjelens speil; øynene til «full av nåde» gjenspeiler Guds skjønnhet, de reflekterer paradiset på oss. Jesus sa at «øyet er kroppens lampe» (Matt 6,22): Vår frues øyne lyser opp all slags mørke, de tenner håp overalt. Hun ser på oss og sier: «Kjære barn, fatt mot; mor er her!»

Dette moderlige blikk, som inngir tillit, hjelper oss å vokse i troen. Troen er en forening med Gud som angår hele menneskelivet, og vi trenger Guds mor for å ta vare på den. Hennes moderlige blikk hjelper oss til å se oss selv som elskede barn i Guds folk og til å elske hverandre, uansett våre begrensninger og standpunkter. Vår frue rotfester oss i Kirken, der enhet teller mer enn ulikhet, og hun oppfordrer oss til å ta oss av hverandre. Marias blikk minner oss om at ømhet er vesentlig for troen, for da blir vi ikke lunkne. – Ømhet: Ømhetens Kirke. Ømhet, et ord som mange nå ønsker å få fjernet fra ordboka. – Når det i troen finnes plass til Guds mor, holder man seg i sentrum: Herren, for Maria viser aldri til seg selv, men til Jesus; og våre søsken, for Maria er mor.

Morens blikk, morsblikk. En verden som ser prøver å se inn i fremtiden uten en mors øyne, ser ikke langt. En slik verden vil kanskje ha større profitt, men den vil ikke kunne se menneskene som barn. Det vil kunne bli gevinster, men ikke for alle. Vi vil bo i samme hus, men ikke som søsken. Menneskefamilien er tuftet på mødre. En verden der moderlig ømhet innskrenker seg til rent føleri kan være rik på ting, men ikke rik på fremtid. Guds mor, lær oss å se livet slik du ser det, og se på oss og vår elendighet. «Se til oss i barmhjertighet».

La Maria omfavne oss

La oss bli omfavnet. Etter blikket går vi over til hjertet, for som dagens evangelium sier: «Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte» (Luk 2,19). Så Vår frue bevarte alt i sitt hjerte, hun favnet alt som skjedde av både godt og vondt. Og hun grunnet på alt, det vil si at hun brakte det til Gud. Her ligger hennes hemmelighet. På samme måte bevarer hun i sitt hjerte livet til hver enkelt av oss: Hun ønsker å favne alle våre situasjoner og bringe dem til Gud.

I dagens fragmentariske liv, der det er fare for at vi mister tråden, er Mors omfavnelse vesentlig. Det finnes nå mye splittelse og ensomhet: Verden er forbundet på kryss og tvers, men synes stadig mer splittet. Vi trenger å betro oss til Mor. I Skriften favner hun mange konkrete situasjoner og er tilstede der det trengs: Hun drar av sted til kusinen Elisabet, kommer brudeparet i Kana til hjelp, oppmuntrer disiplene i rommet ovenpå … Maria er et botemiddel mot ensomhet og oppløsning. Hun er bistandens mor, hun som bistår: Hun står den som er alene bi. Hun vet at for å bistå er det ikke nok med ord, man må være tilstede; og hun er tilstede som mor. La oss tillate henne å favne om vårt liv. I «Hill deg, Dronning» kaller vi henne for «vårt liv»: Det kan virke overdrevent, for det er Kristus som er vårt liv (jf. Joh 14,6), men Maria er så til de grader ett med ham og så nær oss at ingenting er bedre enn å legge vårt liv i hennes hender og anerkjenne henne som «vårt liv, vår fryd og vårt håp».

La Maria leie oss

Og la oss så bli tatt ved hånden under livets vandring. Mødre tar sine barn ved hånden og fører dem kjærlig inn i livet. Men hvor mange barn er det som går av sted på egenhånd og mister retningen! De tror at de er sterke, men går seg bort; de tror at de er fri og blir slaver. Hvor mange er det som glemmer bort den kjærlighet de fikk av sin mor og er sinte på seg selv og likegyldige til alt! Hvor mange er det som dessverre reagerer ondskapsfullt på alt og alle! Livet er slik. Iblant kan den som oppfører seg ondskapsfullt virke sterk. Men det er bare svakhet. Vi trenger å lære av mødrene at den heltemodige gir seg selv, at den sterke er medlidende og at den kloke er mild.

Gud ønsket ikke å klare seg uten sin Mor: Vi trenger henne enda mer. Jesus selv ga henne til oss, ikke i et hvilket som helst øyeblikk, men fra korset: «Dette er din mor» sa han til disippelen, til enhver disippel (Joh 19,27). Vår frue er ikke «tilleggsutstyr»: Vi bør ta henne til oss i vårt liv. Hun er Fredens dronning, som seirer over det onde og leder oss på det godes veier, som gjenoppretter enheten mellom oss barn og som lærer oss medlidenhet.

Ta oss ved hånden, Maria. Når vi holder oss fast i deg, kan vi komme trygt gjennom historiens vanskeligste passasjer. Lei oss, og få oss til å gjenoppdage de båndene som forener oss. Samle oss under din kappe, i den sanne kjærlighets ømhet, der menneskefamilien gjenopprettes: «Under ditt vern tar vi vår tilflukt, hellige Guds mor». Vi sier det sammen til Vår frue: «Under ditt vern tar vi vår tilflukt, hellige Guds mor».