Fadervår: 12. Tilgi oss vår skyld
Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Ved begynnelsen av audiensen onsdag 10. april ble det lest fra Johannes’ første brev:
Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er [Gud] trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1 Joh 1, 8–9 fra Bibel 2011)
Vi trenger tilgivelse
Etter å ha bedt Gud om vårt daglige brød, går Fadervår inn på våre relasjoner til andre. Jesus lærer oss å be: «Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere» (Matt 6,12). «Likesom vi trenger brød, trenger vi også tilgivelse. Daglig.»
Stolthet er meget farlig
Vi skylder Gud alt, og det må vi alltid være oss bevisst når vi ber. I et kristent liv er derfor stolthet den aller farligste holdning vi kan innta. Da står vi overfor Gud og tror allting alltid er i orden i vårt forhold til ham.
Tolleren og fariseeren
«Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker», ba fariseeren (Luk 18,11). Han trodde at han ba, men i virkeligheten stod han og priste seg selv. Tolleren derimot våget ikke engang å gå ordentlig inn i tempelet, og han overga seg til Guds barmhjertighet. «Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke», kommenterte Jesus. Tolleren ble altså tilgitt, han ble frelst. «Hvorfor? Fordi han ikke var stolt, fordi han vedkjente seg sine begrensninger og synder», sa paven.
Hovmod
Noen synder ligger åpent i dagen. Andre skjuler seg i vårt hjerte, og vi legger kanskje ikke engang merke til dem. Den verste av disse skjulte syndene er hovmod. Hvem som helst kan bli grepet av hovmod. Paven fortalte om et nonnekloster på 1600 – 1700-tallet, der nonnene var aldeles perfekte. Man sa at de var rene som engler, men hovmodige som demoner. Hovmod adskiller oss fra Gud og fra andre mennesker; vi tror at vi selv er Gud.
Vi skylder Gud alt
Vi skylder Gud alt: selve vår eksistens, foreldre, venner, skaperverk, …
Og vi skylder ham all kjærlighet. Ingen av oss kan elske av seg selv, uten Gud. Ingen av oss skinner med sitt eget lys.
Mysterium lunae – månemysteriet
Både som Kirke og som enkeltmennesker er vi som månen: Det lys vi har er et gjenskinn av Guds lys, av Guds nåde. «Om du elsker er det fordi noen, utenfor deg selv, smilte til deg da du var barn, og slik lærte deg å svare med et smil. Om du elsker, er det fordi noen ved din side har vekket deg til kjærlighet og fått deg til å forstå at det er der livets mening ligger […] Dette er månemysteriet: Det er først og fremst fordi vi er blitt elsket at vi elsker, fordi vi er blitt tilgitt at vi tilgir.»
«Og hvordan kan vi vel unngå å se også Guds forsynlige kjærlighet i den kjeden av kjærlighet som går forut for oss? Ingen av oss elsker Gud så mye som han har elsket oss. For å oppfatte misforholdet er det nok å stille seg foran et krusifiks: Han har elsket oss først og elsker oss alltid først.» (jf. 1 Joh 4,10)
***
Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Lær oss å be
2. En tillitsfull bønn
3. I Bergprekenens midte
4. Bank på, så skal det lukkes opp for dere
5. «Abba, Far!»
6. Far til oss alle
7. Far i himmelen
8. La navnet ditt helliges
9. La riket ditt komme
10. La viljen din skje
11. Gi oss vårt daglige brød
