Pave Frans' budskap til kallssøndagen 2019

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I sitt budskap i anledning kallssøndagen 12. mai 2019 tar pave Frans utgangspunkt i følgende evangelietekst:

En gang han gikk langs Galileasjøen, fikk han se Simon og Andreas, bror til Simon. De holdt på å kaste not i sjøen, for de var fiskere. Jesus sa til dem: «Kom og følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» Straks lot de garnet ligge og fulgte ham. Da han kom litt lenger fram, fikk han se Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes. De satt i båten og bøtte garn. Da kalte han dem, og de lot faren, Sebedeus, bli igjen i båten sammen med leiefolkene og fulgte ham (Mark 1,16–20 fra Bibel 2011).

Her følger hele budskapet:

Gud lover mye; hvor mye våger vi?

Kjære brødre og søstre,

Ungdomssynoden var en livlig og fruktbar opplevelse, og deretter feiret vi for kort tid siden den trettifjerde Verdensungdomsdagen i Panama. Disse to store begivenhetene tillot Kirken å stille seg lyttende til Ånden og også til de unges liv – til deres spørsmål, problemer og forhåpninger.

På årets Verdensdag for bønn om kall ønsker jeg å ta opp igjen noe som jeg fikk dele med de unge i Panama: Jeg ønsker å reflektere over hvordan Herrens kall gjør oss til bærere av et løfte og samtidig krever vårt vågemot, sammen med ham og for ham. Sammen med dere ønsker jeg å dvele kort ved disse to aspektene – løfte og vågemot – ved å betrakte en evangeliescene: de første disiplenes kall ved Galileasjøen (Mark 1,16–20).

To brødrepar – Simon og Andreas, og Jakob og Johannes – er opptatt med sitt daglige arbeid som fiskere. I dette slitsomme yrket har de lært naturlovene å kjenne, og har også måttet trosse dem i motvind og stormer som slår båter hit og dit. Iblant var deres blodslit blitt belønnet med en god fangst, men andre ganger hadde de måttet slite hele netter til ende uten å få fylt garnene, og hadde måtte vende slitne og skuffede i land.

Det er slik livet vanligvis er. Vi strekker oss etter det vårt hjerte ønsker; vi beskjeftiger oss med saker og ting som vi håper kan bære frukt; vi seiler på et hav av muligheter på leting etter en kurs som kan stille vår tørst etter lykke. Iblant kan vi glede oss over en god fangst. Andre ganger må vi væpne oss med mot for å styre et skip som blir kastet hit og dit av bølgene. Eller vi må leve med vår frustrasjon over tomme garn.

Som i alle kallshistorier, finner det også her sted et møte. Jesus er ute og går, får øye på fiskerne og nærmer seg dem … Slik var det også da vi møtte den personen som vi valgte å gifte oss med, eller da vi først ble tiltrukket av et gudviet liv: Et møte forundret oss, og i det øyeblikket ante vi løftet om en glede så stor at den ville kunne fylle hele vårt liv. Slik var det da Jesus gikk fiskerne i møte ved Galileasjøen, han brøt rutinen (jf. preken på Ordenslivets dag, 2. februar 2018). Og straks ga han dem et løfte: «Jeg vil gjøre dere til menneskefiskere» (jf. Mark 1,17).

Herrens kall er altså ikke en slags inntrengen i vår frihet; Guds kall er ikke et «bur», eller en byrde som blir lagt på oss. Tvert imot kommer Gud oss i møte med et kjærlighetsfullt initiativ; han inviterer oss med på et stort prosjekt, og han stiller oss i utsikt et større hav og en overdådig fangst.

For Gud ønsker ikke at vi skal være fanget i et liv av selvfølgeligheter, der vi dras tregt med av daglige vaner og ikke klarer å reagere når vi står overfor valg som kan gi vårt liv mening. Herren vil ikke at vi skal avfinne oss med å leve bare fra dag til dag, fordi vi tror at det egentlig ikke finnes noe som er verdt å brenne for; han vil ikke at vi skal undertrykke vår indre rastløshet og søken etter nye kurser. Om han iblant lar oss få oppleve «en mirakuløs fiskefangst» er det fordi han vil ha oss til å oppdage at hver av oss – på forskjellig vis – er kalt til noe stort, og at vi ikke må la oss vikle inn i garn av meningløsheter og ikke la noe bedøve oss. Så et kall er altså en innbydelse til ikke å bli sittende på land med garnet i hendene, men å følge Jesus på den ferden som han har tiltenkt oss, til vår lykke og til beste for dem som vi har ved vår side.

For å kunne ta imot dette løftet må man selvsagt våge å ta et valg. Da de første disiplene hørte Ham kalle dem til å ta del i en større drøm, lot de straks garnet ligge og fulgte ham (jf. Mark 1,18). Det betyr at for å ta imot Herrens kall må vi satse fullt og helt, vi må våge å møte ukjente utfordringer; vi må slippe alt som kan holde oss fastbundet til vår lille båt og forhindre oss i å ta et definitivt valg; drevet at et sterkt vågemot må vi oppdage Guds plan for vårt liv. Stilt overfor kallets store hav, kan vi kort sagt ikke bli sittende i vår trygge båt og bøte garn, men stole på Herrens løfte.

Jeg tenker nå først på kallet til et kristent liv, som vi alle sammen får i dåpen og som minner oss om at vårt liv ikke er et tilfeldig produkt, men en gave: å være Herrens elskede barn, samlet i Kirkens store familie. Det er nettopp i det kirkelige fellesskap at kristenlivet blir til og utvikler seg, fremfor alt takket være liturgien, som fører oss inn i Guds ord og sakramentenes nåde; det er her at vi, helt fra vi er små, lærer både bønnens og delingens kunst. Nettopp fordi hun føder oss til nytt liv og bringer oss til Kristus, er Kirken vår mor. Vi må derfor elske henne også når vi ser skrøpelighetens og syndens rynker skjemme hennes ansikt, og vi må være med på å gjøre henne stadig mer vakker og lysende, slik at hun kan være et vitnesbyrd om Guds kjærlighet i verden.

Vårt kristenliv kommer så til uttrykk ved valg som gir vår seilas en bestemt retning og som dessuten bidrar til veksten av Guds rike i samfunnet. Jeg tenker på det å velge å gifte seg i Kristus og stifte familie, på andre kall forbundet med arbeids- og yrkeliv, på karitativ og solidarisk innsats, på sosialt og politisk ansvar, og så videre. Dette er kall som gjør oss til bærere av et løfte om godhet, kjærlighet og rettferdighet, ikke bare for oss selv, men for vår sosiale og kulturelle omverden, som trenger kristne som kan vitne modig og autentisk om Guds rike.

I sitt møte med Herren kan noen føle seg tiltrukket av et kall til gudviet liv eller til presteembetet. Dette er en oppdagelse som både begeistrer og skremmer. Man føler seg kalt til å bli «menneskefiskere» i Kirkens skip, til å gi seg selv fullstendig og forplikte seg til trofast å tjene evangeliet og sine søsken. Et slikt valg innebærer et vågestykke: å forlate alt for å følge Herren og vie seg fullstendig til ham, for å bli medarbeidere i hans verk. Mye indre motstand kan stå i veien for en slik avgjørelse, og i visse meget sekulariserte omgivelser, der det ikke lenger ser ut til å være rom for Gud og evangeliet, kan en lett miste motet og falle for fristelsen til å gå lei av å håpe (jf. preken under messsen med prester, gudviede og legbevegelser, Panama, 26. januar 2019).

Men det finnes egentlig ingen større glede enn å våge livet for Herren!

Særlig til dere unge vil jeg å si: Vær ikke døve for Herrens kall! Hvis han kaller dere til å velge denne veien, så trekk ikke årene inn, men stol på ham. Gi ikke etter for den frykt som så lett kan lamme oss når vi ser de høye topper som Herren peker ut for oss. Glem aldri at til alle dem som lar garn og båt ligge for å følge ham, lover Herren gleden i nytt liv, og den gleden fyller vårt hjerte og liver opp vår ferd.

Kjære alle sammen, det er ikke alltid lett å dømme om sitt kall og orientere sitt liv rett. Det trengs derfor fornyet innsats fra hele Kirken – prester, ordensfolk, pastorale medarbeidere og oppdragere – slik at vi kan gi, særlig unge mennesker, anledninger til oppmerksom lytten og åndelig skjønn. Det trengs en ungdoms- og kallspastoralomsorg som kan hjelpe en å oppdage Guds plan, særlig gjennom bønn, meditasjon over Guds ord, eukaristisk tilbedelse og åndelig ledsagelse.

Slik det gjentatte ganger fremkom under Verdensungdomsdagen i Panama, må vi se til Maria. Også i denne jentas historie var kallet både et løfte og et vågestykke. Hennes oppgave var ikke enkelt, men hun lot ikke frykt få overhånd. Hennes «ja» «var ‘ja’-et til en som virkelig vil engasjere seg og våge seg utpå, til en som vil satse fullt og helt, uten annen garanti enn vissheten om å være bærer av et løfte. Og jeg spør hver av dere: Føler dere dere som bærere av et løfte? Hvilket løfte bærer jeg i mitt hjerte og kan bære fram? Uten tvil ville Marias oppgave bli vanskelig, men det ga henne ikke grunn til å si ‘nei’. Selvsagt ville ting bli kompliserte, men ikke på samme måte som når vi lammes av feighet fordi ikke alt er klart eller sikkert på forhånd» (bønnevigilie med de unge, Panama, 26. januar 2019).

La oss på denne Kallssøndagen forenes i bønn. Må Herren hjelpe oss å oppdage hans kjærlighetsplan for vårt liv, og må han gi oss vågemot på den ferden som han fra begynnelsen av har tiltenkt oss.

Fra Vatikanet, 31. januar 2019, minnedagen for den hellige Johannes Bosco