Pavens preken ved saligkåringen av sju rumenske biskoper

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

De sju nye salige er biskopene Valeriu Traian Frenţiu, Vasile Aftenie, Ioan Suciu, Tit Liviu Chinezu, Ioan Bălan, Alexandru Rusu og Iuliu Hossu. De ble alle drept av hat til troen på ulike steder i Romania mellom 1950 og 1970.

Evangelieteksten var om mannen som var født blind:

Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» … (les resten av Joh 9,1–38 i Bibel 2011)

Her følger hele prekenen:

«Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» (Joh 9,2), spør disiplene Jesus. Spørsmålet setter i gang en serie bevegelser og handlinger i denne evangeliefortellingen. Slik avsløres og fremheves det som virkelig gjør menneskehjertet blindt.

Også Jesus ser mannen som var født blind, han gir ham anerkjennelse og stiller ham i sentrum. Etter å ha gjort det klart at blindheten ikke skyldes synd, blander han jord med spytt og smører leiren på mannens øyne. Han befaler så mannen å vaske seg i Siloa-dammen, og etter at mannen har vasket seg, kan han se. Det er bemerkelsesverdig at underet fortelles i bare to vers, resten av teksten handler ikke om mannen som var blind, men om diskusjonene fremkalt av ham. Tilsynelatende blir hans liv og særlig hans helbredelse ansett for å være banalt og anekdotepreget, og det blir gjenstand for diskusjon, irritasjon og ergrelse. Først blir mannen utspurt av den forbløffede menneskemengden, så av fariseernee, som også spør ut hans foreldre. De sår tvil om hans identitet; deretter benekter de Guds gjerning og tar som påskudd at Gud ikke arbeider på sabbaten; de tviler til og med på om mannen overhodet var født blind.

Hele scenen og diskusjonene viser hvor vanskelig det er å forstå Jesu gjerninger og prioriteter. Han bringer mennesker fra periferien til sentrum. Spesielt vanskelig er det for den gir «sabbaten» førsteprioritet fremfor Fars kjærlighet og hans ønske om å frelse alle mennesker (jf. 1 Tim 2,4). Den blinde måtte ikke bare leve med sin egen blindhet, men også med blindheten til dem han hadde rundt seg. Slik er den motstand og fiendtlighet som vokser i menneskehjertet når man i stedet for mennesket stiller egeninteresser, etiketter, teorier, abstraksjoner og ideologier i sentrum. Disse gjør alt og alle blinde. Herrens logikk er ikke slik: Han gjemmer seg ikke bak uvirksomhet eller ideologisk abstraksjon, men søker mennesket, med dets ansikt, sår og historie. Han går mennesket i møte og lar seg ikke avlede av prat som ikke klarer å plukke ut det som virkelig er viktig og sette det i sentrum.

Dette landet vet så altfor godt hvor mye menneskene lider, når en ideologi eller et regime får veie mer enn livet, når de blir overordnede normer for menneskers liv og tro, når bestemmelsesmulighetene, friheten og kreativitetsrommet blir beskåret eller forsvinner fullstendig (jf. Laudato si', 108). Brødre og søstre, all grunnleggende aktelse manglet, og dere led under tale og handlinger under disse omstendighetene. Forsvarsløse ble utvist eller tilintetgjort og kritiske stemmer brakt til taushet. Vi tenker spesielt på de syv gresk-katolske biskopene som jeg har hatt gleden av å saligkåre. Stilt overfor regimets grusomme undertrykkelse utviste de tro og kjærlighet og var forbilder for deres folk. Med stort mot og indre styrke aksepterte de harde fengelsopphold og all slags mishandling, for ikke å benekte tilhørigheten til sin elskede Kirke. Disse hyrdene, martyrer for troen, gjenvant og etterlot det rumenske folk en dyrebar arv som vi kan sammenfatte i to ord: frihet og barmhjertighet.

Når det gjelder frihet, kan jeg ikke la være å bemerke at det er på «Frihetens mark» vi feirer denne guddommelige liturgien. Dette betydningsfulle stedet minner om deres folks enhet, med et stort mangfold av religiøse uttrykk: Dette er en åndelig formue som beriker og karakteriserer rumensk kultur og nasjonalidentitet. De nye salige led og ofret sitt liv, de motsatte seg et illiberalt ideologisk system, som nektet mennesket dets grunnleggende rettigheter. I dette sørgelige tidsrommet ble det katolske fellesskapets liv hardt prøvet av det diktatoriske og ateistiske regimet: Alle biskopene og mange troende fra Den gresk-katolske kirke og Den katolske kirke med latinsk ritus ble forfulgt og satt i fengsel.

Barmhjertighet er det andre aspektet ved de nye saliges åndelige arv. Foruten å være fast bestemte på å bekjenne troskap til Kristus var de også beredte til å lide martyrdom uten å uttale hatefulle ord om sine forfølgere, som de viste mildhet. Biskop Iuliu Hossus ord under tiden i fengsel er megetsigende: «Gud har sendt oss inn i dette lidelsens mørke for å tilby tilgivelse og be for alles omvendelse». Disse ordene er symbolet for og sammenfatning av holdningen til disse salige, da de i prøvelsens tid hjalp folket å fortsette å bekjenne sin tro – uten verken ettergivenhet eller hevnakter. Denne barmhjertige innstillingen overfor plageåndene er et profetisk budskap, for det inviterer alle i dag til å overvinne alt nag med kjærlighet og tilgivelse og slik leve som konsekvente og modige kristne.

Kjære brødre og søstre, også i dag dukker det opp nye ideologier, som på finurlig vis søker å vinne makt og rive løs vårt folk fra dets rikeste kulturelle og religiøse tradisjoner. Det er former for ideologisk kolonisering, som forringer menneske, liv, ekteskap og familie (jf. Amoris laetitia, 40), og som med sine fremmedgjørende forslag – like ateistiske som før i tiden – skader særlig våre unge og barn, som fratas deres røtter, som de trenger for å kunne vokse (jf. Christus vivit, 78). Og da blir alt som ikke tjener ens egne umiddelbare interesser irrelevant, og menneskene forledes til å utnytte andre og behandle dem som objekter (jf. Laudato si', 123 – 124). Det er stemmer som sår hat og splittelse og slik forsøker å fjerne og begrave den mest dyrebare arven som er blitt til i dette landet. Apropos denne arven tenker jeg for eksempel på Turda-ediktet fra år 1568, som – et av de første tilfeller i Europa – forbød alle former for radikalisme og fremmet et dekret om religiøs toleranse.

Jeg ønsker å oppmuntre dere til å bringe evangeliets lys til våre samtidige og å fortsette å kjempe, som disse salige, mot disse nye ideologiene som nå kommer til. Nå er det vår tur til å kjempe. Må dere være vitner for frihet og barmhjertighet: La brorskap og dialog vinne frem fremfor splittelse; dyrk blodets brorskap, som ble til i lidelsens tid da kristne, som i historiens løp var blitt splittet, igjen kom nærmere hverandre og ble solidariske. Kjære brødre og søstre, må jomfru Maria, Guds hellige mor beskytte dere og de nye salige be for dere under deres vandring.